Om ungdomsutviklingsmodellen i behandlingen av psykiske vansker hos ungdom.
Ungdomsutviklingsmodellen (Um) bygger på ideen om at det er voksenstøtte, vekstmuligheter og ferdigheter/kompetanse som skal stå sentralt når en forsøker å hjelpe ungdom til å oppleve en problemfri tilværelse, være sosialt forberedt, og få dekket visse utviklingsbehov, – behov som må tilfredsstilles for at den unge skal fungere som en sunn, lykkelig og kompetent person.
I praksis anvender modellen en positiv men indirekte tilnærming til en problemstilling, istedenfor en direkte konfronterende tilnærming.
Hvordan kan Um anvendes i klinisk praksis med barn og unge?
Tradisjonelle behandlingsformer for angst og OCD (obsessive compulsive behaviour, tvangslidelser), som f.eks. eksponering, kognitiv atferdsterapi, mentaliseringsbasert kognitiv terapi, og variasjoner av psykoterapi bruker som regel en direkte tilnærming til problemet (lidelsen eller symptomene). Dette gjelder både når fokus er på adferd og overflate-symptomer (eksponering, KAT), og når det f.eks. er på intra-personlige følelseskonflikter eller personlighetsavvik.
Um tilbyr en alternativ tilnærming i behandling av angst og OCD.
Gode opplevelser
En svært viktig risikofaktor knyttet til mange psykiske vansker er mangel på trivsel, god selvfølelse og positive opplevelser. I Um legges det til grunn at trivsel og positive selv- og livsopplevelser (å ha det bra med seg selv, andre, og tilværelsen) ikke går sammen med å være deprimert eller engstelig. En kan selvsagt være lei seg eller engstelig i enkelte situasjoner, samtidig som man egentlig har det bra. I mange tilfeller imidlertid er depresjon og angst reaksjoner på indre og/eller ytre psykiske konflikter, eller symptomer på tilpasningsvansker. Angst og OCD kan også i mange tilfeller ha konkrete funksjoner, f.eks. fungere som strategi eller distraksjon for å unngå ubehagelige følelser. Når man har det bra, er det ingen ubehagelige følelser som trengs å unngås, og det er derfor ikke heller behov for strategier eller distraksjoner. Når angsten mister sin funksjon (blir unødvendig), blir den borte. Det følger da naturlig å påstå at f.eks. økt trivsel, bedre selvfølelse og positive opplevelser (f.eks. med venner, gjøre det man liker) vil ha god motvirkende effekt på depresjonens eller angstens funksjon. Man har altså ikke behov for å være deprimert eller engstelig, når man har det bra med seg selv og andre.
Angst og OCD, som mange andre tilstander, kan ha like symptomer men ulike årsaker. Når angsten skyldes en nevrologisk tilstand, eller f.eks. kjemisk ubalanse i kroppen, vil andre tilnærminger (f.eks. medisinsk) være sentrale i behandlingen. Kognitiv atferdsterapi vil også nesten alltid være en del av behandlingen. Det er bl.a. fordi mange tilstander som depresjon, angst og OCD, medfører symptomer som f.eks. automatiserte tanker, eller strategier som unngåelse-adferd, som over tid blir selv-regulerende og må behandles spesifikt.
Som nevnt, er angst og OCD imidlertid i mange former miljøbetinget, dvs. oppstår og opprettholdes av betingelser, relasjoner, erfaringer og forhold i omgivelsene, og endringer i miljøet kan være av stor betydning – om ikke avgjørende for effekten av behandlingen.
Eksempel
Adam, 14 år.
Har vært henvist til BUP mange ganger under oppveksten, med angst og OCD som henvisningsgrunn alle gangene. Engstelig og forsiktig som barn. Har kognitive utfordringer, men har ikke fått god hjelp på skolen. Har i mange år prøvd hardere og hardere å klare skolearbeidet, men uten å lykkes. Nå prøver han ikke lenger.
Foreldre ble skilt i tidlig barndom. Konfliktfylt forhold mellom foreldre både før og etter skilsmisse, og har i hele sin barndom hørt negative kommentarer fra foreldre om hverandre. Begge foreldre er rapportert å ha utfordringer knyttet til OCD. Konfliktfylt forhold til både mor og far, men av ulike grunner. Relasjonen til foreldrene alltid vært sterkt preget av invadering og kritikk. Ingen følelsespråk i familien.
Adam har hatt det relativt ok sosialt, men måtte velge bort venner som han trivdes godt med p.g.a. konflikter som oppstod i familien. Har i det siste hatt ett par ”halv-venner” som han for det meste bare blir irritert av, og han er nå stort sett alene. Savner gamle venner.
Strever nå mer med angst, OCD, depresjon. Har mottatt flere ulike behandlinger, bl.a. kognitiv terapi og eksponering.
Hvordan kan Um hjelpe Adam?
I Um er målet ikke bare å redusere eller eliminere symptomer, men finne årsak til selve problemet og det som opprettholder det. En forsøker derfor fra starten av å se på delene og helheten samtidig; hvilke problemer i ungdommens livssituasjon (også fortid) som kan ha forårsaket angsten, og hva som bidrar til å opprettholde den idag. Det vil være fokus på de viktigste livsområdene for barn og unge, dvs. hjemmet (inkl. relasjon/tilknytning til foreldre, selvsagt både under oppvekst og i nåtid), venner/forhold, skole og fritid. I tillegg vil det være fokus på barn og unges indre følelsesverden/affektbevissthet, selvfølelse og utviklingskompetanse, som like viktige forebyggende eller risikofaktorer.
I tilfellet Adam er det ikke vanskelig å finne årsakene i hans viktigste livsområder som skaper (emosjonelle) konflikter, og som bidrar til depresjon og angst. Utfordringen behandlingen ligger imidlertid i å skape de endringene som trengs for at han skal føle seg bra med seg selv og andre.
Angst og OCD kan som nevnt i mange tilfeller være en reaksjon på, eller en distraksjon fra vanskelige følelser. Dersom Adam kunne få det bedre emosjonelt (være fri fra ytre og indre følelseskonflikter), blir angstens og OCD sin funksjon overflødig, og ikke nødvendig lenger. Dersom Adam får en bedre relasjon til sine foreldre (og opplever positiv oppmerksomhet, respekt og anerkjennelse), positive sosiale opplevelser (ha det gøy med venner, meningsfylte fritidsaktiviteter), og økt mestringsfølelse på skolen, vil han altså oppleve mindre negative eller konfliktfylte følelser. Han vil få en mer positiv selv- og livsfølelse, som vil være uforenlig med å være engstelig eller deprimert.
Behandlingsmessig, er kanskje det viktigste fordelen med denne tilnærmingen at de endringene som man skaper, og som motvirker angsten, OCDen og/eller depresjonen vil være stabile og langsiktige endringer, som trolig også vil motvirke fremtidig angst og depresjon, nettopp fordi endringene innebærer at angsten og depresjonen mister sin funksjon, men også fordi denne prosessen samtidig bidrar til en personlig, emosjonell og sosial utvikling hos ungdommen.
Basert på en Um tilnærming, vil behandlingen av Adam naturligvis inkludere elementer av psykoedukasjon og kognitiv terapi f.eks. mht. direkte behandling av symptomer. Hovedvekten legges imidlertid på familieterapi (for å utforske funksjoner, konflikter og reparasjonspotensiale), samarbeid med skolen (for å sikre Adam god hjelp og oppfølging), og individual samtale terapi (for å jobbe med bl.a. økt affektbevissthet/bedre emosjonell regulering og utviklingsoppgaver).
Indirekte tilnærming
I Um er altså fokuset ikke direkte på selve tilstanden eller symptomene, men først og fremst på hva som kan gjøres av indirekte positive intra- og interpersonlige endringer for å øke emosjonell, relasjonell, og så godt som mulig kognitiv/intellektuell kompetanse hos ungdommen, som vil føre til bedre selvfølelse og psykisk helse hos dem. Det enkle resonnementet er altså at man vil slutte å være engstelig, bekymret, deprimert etc. når det ikke lenger er behov for det.
Fra redaksjonen. Profilert Barn og unges psykiske helse.
