Det er knapt noen isme som har så mye til felles med nazismen som kolonialismen. Likevel finner vi dens monumenter og dens helter over hele Europa og langt utafor.
Det er fordi dagens samfunn aldri har brutt med kolonialismen, for det om mye er endra. Eierforholdene består og de politiske strukturene er i stor grad de samme. Vi kan ikke velge bort et massemord. Vi kan ikke hylle noen som frihetskjempere når deres politiske virke er kjennetegnet av det stikk motsatte.
Avsporinger
Slik det ofte skjer når det demonstreres mot makta og mot systemet er det helt andre ting enn tema for demonstrasjonene debatten skal handle om. Voldsomheter under demonstrasjonene er en klassiker og på tross av politiets stygge historie på dette feltet fratas de nesten alltid all skyld. Blant bærebjelkene media skal hvile sin tyngde på er å stille makta til rette og alltid å være kritisk. Dette skyves fort under teppet når det er voldsmakta i eget samfunn som er i fri dressur. Av delvis åpenbare grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på i denne teksten har det vært vanskelig og lite hensiktsmessig å unnskylde eller benekte politiets massive vold mot demonstranter såvel som media og drapene som utløste protestene i USA.
Protestene i Norge og mange andre land er naturligvis en konsekvens av politidrapene i USA, de påfølgende demonstrasjonene der og politiets paradoksale, men likevel logiske svar på markeringer mot politivold med nettopp mer politivold. Heldigvis har politiet opptrådt langt bedre i Norge de siste ukene, men 15 000 mennesker hadde aldri samla seg foran Stortinget om ikke systemisk rasisme var noe mange følte på kroppen. Politiet fulgte det faktisk opp forleden. Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) var kommet til arbeiderklassebydelen Mortensrud øst i Oslo for å provosere. Provokasjonene blei møtt med protester og politiet ba provokatørene fjerne seg heller enn å konfrontere innbyggere som passa på bydelen sin sammen med tilreisende antirasister.
Media har naturligvis skrevet om egg og tomater kastet mot muslimhaterne fra SIAN, men også om smittefare når om lag 300 demonstranter samla seg mot rasisme. I tillegg til å overdrive hvor mange som gikk uten maske — over 250 masker blei delt ut til omtrent 300 deltakende — er det å regne som ei rein avvsporing når man sammenligner med at 550 mennesker samla seg på Kontraskjæret i Oslo for å se fotball på storskjerm. For alle som deltar i aktivisme på den radikale venstresida er dette gammelt nytt, ikke bare for antirasister.
Les også: Ny forskning: Churchill, ikke tørke, sultet i hjel tre millioner indere
Statuer som faller
I USA, Storbritannia og Belgia har statuer av militære ledere for sørstatenes slaveri, slavehandlere og sjølveste Kong Leopold, han som tidlig på 1900-tallet la ut på sitt eget kolonieventyr i Kongo hvor kolonimaktene tok livet av kanskje så mye som 10 millioner mennesker og kappet lemmer av enda flere.
Dette var startskuddet for en norsk statuedebatt som noen antirasister også omtaler som avsporing. Det er ikke politiets trakassering av ikke-hvite eller andre former for systemisk rasisme som folk virkelig kjenner på kroppen. Kanskje burde vi heller diskutert det? Det er vanskelig å være uenig. Det er imidlertid en debatt starta av antirasistiske aktivister — om enn i andre land. Det en diskusjon som vi kan føre på våre egne premisser. Og ja, dette er faktisk viktig.
Heltedyrkelse
Det er heltene som står på sokkel. Det er de som får bygg kalt opp etter seg. Gater. Ja til og med byer. La det ikke være noen tvil om dette. Vi avbilder ikke noen på en slik måte for sine grusomheter eller for å få fram historiens nyanser. Vi gjør det med de som anses som de ypperste blant oss og har vært uvurderlige for samfunnet på grunn av sin ekstraordinære innsats. I dag er det faktisk ganske mange som benekter dette. Du finner dem alle i gjengen som vil beholde fordums forbrytere på pidestall.
I USA er den nye debatten om fjerning og riving av statuer eldre enn i Norge. Det siste tiåret har en rekke monumenter over politikere, militære ledere og andre blitt revet ned eller krevd fjerna. De tok til våpen for å forsvare slaveriet under borgerkrigen. De var medlemmer i terrororganisasjonen Ku Klux Klan. De kjempa med nebb og klør for at svarte skulle holdes nede med med makt. Det var en nazistisk marsj i Charlottesville hvor ekstremhøyre mobiliserte for at statuen av sørstatsgeneralen Robert E. Lee skulle bli stående i byens mest sentrale park. Der blei antifascisten Heather Heyer blei drept i en terroraksjon. Gjerningsmannen var en av de tilreisende statueforsvarerne. Da jeg var i USA i fjor dro jeg innom et universitet hvor de nylig hadde fjerna en statue av en tidligere rektor, lokalpolitiker og Ku Klux Klan-leder. Besøket mitt der var av tilfeldig art og rivingen av statuen er på ingen måte unikt .
Det er kjipt å gå forbi en statue hver dag som opphøyer en som solgte dine forfedre som varer og holdt dem i slaveri. Dette handler likevel om mye mer. Hvilke idealer er det samfunnet skal holde høyest? Hvilke politiske og historiske forbilder er det som ikke har gjort seg fortjent til sin posisjon? Hvordan skal vi formidle historien og hvilken historie skal vi formidle?
Den norske debatten
I Norge er det i hovedsak tre personer det har blitt diskutert å fjerne fra pidestaller, gatenavn og annet. Winston Churchill, Ludvig Holberg og nå sist Hans Egede.
For et drøyt år sia skreiv jeg om Churchill og foreslo at monumentet på Oslos vestkant skulle fjernes. Churchill var en pionér når det kommer til konsentrasjonsleire og bruk av giftgass mot sivile, noe han bedreiv før andre verdenskrig. Under krigen sulta han ihjel noen millioner indere. Etter krigen ville han nekte de samme inderne sjølstyre og uavhengighet fra kolonimakta han representerte. Han bedreiv rasekrig i Afrika og fortsatte med de da allment fordømte konsentrasjonsleirene.
Churchill var en vaskeekte imperialist og hans imperialistiske ambisjoner var naturligvis trua av at en annen militærmakt ville ta landet han styrte over. Det er lyset vi bør se hans kamp mot det nazistiske Tyskland i. Frihet for andre enn seg og sine allierte brydde han seg veldig lite om, både før og etter krigen. Det kan understrekes ved hans støtte til Benito Mussolini, eller at han etter andre verdenskrig støtta de greske nazikollaboratørene i en borgerkrig mot de som hadde kjempa mot nazistene.
Og hvis man ikke aksepterer å se Churchills krigsinnsats slik jeg skisserte over må man likevel innse at hele hans karriere var gjennomsyret av ideen om hvit overlegenhet og retten til å sette denne ut i praksis med vold, okkupasjon og massemord.
Historien om Ludvig Holberg er en ganske annen. Han står foran Nationaltheateret sammen med noen andre store forfattere på grunn av hva han og de andre forfattet. Jeg har lest lite Holberg, men ikke sett noen påstå at han fremma særlig morderiske ideer i sine verker. Striden står i hovedsak om noen aksjer han eide og hvorvidt selskapene han hadde en liten andel i gjorde seg skyldig i slavehandel og andre forbrytelser. Det meste tyder på at man fint kan lese om Erasmus Montanus uten å la tankene vandre til slaveriets forbrytelser og såvidt jeg har fått med meg er det ingen som mener at aksjeeierskapet på noen måte definerer eller i særlig grad bør knyttes opp til Holbergs livsverk, det skrevne ord.
Hans Egede, en pietistisk 1700-tallsprest fra Harstad, blei nylig tilgriset med rødmaling i Nuuk, hovedstaden på Grønland. Egede dreiv misjonering blant inuittene og har fått mye av æra for gjenopplivinga av den danske kolonialistiske interessen for Grønland. Ikke mye ære det, spør du meg. Egede har flere gater oppkalt etter seg i Norge og en statue utafor kirka i Vågan.
Den beste debatten om Churchill
Utforming av det offentlige rom er og bør være en demokratisk oppgave. Derfor er det problematisk når milliardærer får breie seg ut i allmenningen i sine patetiske forsøk på å skaffe seg evig liv. Statuen av Winston Churchill blei ikke reist av takknemlige overlevende etter andre verdenskrigs herjinger, men av en riking som elleve år etter Churchills død ville hylle en mann som hadde beskyttet hans klasses interesser.
Ideen om å fjerne Churchill har gjort at mange har lært om sider av mannen de aldri hadde kunnet forestille seg. For hvorfor hyller vi egentlig en rasistisk massemorder? Hvorfor strør folk på høyresida seg rundt med sitater av ham og hvorfor kunne vi ha en minister i Norge som inntil nylig brukte et bilde av Churchill til sin Twitter-profil i stedet for et av seg sjøl?
Idiotiske argumenter har florert i forsvaret for den vedvarende Churchill-hyllesten. Det mest brukte er sannsynligvis at man fjerner historien om man fjerner statuen, men bare forslaget har gjort at vi aldri har hatt en så nyansert debatt om den avdøde britiske statsministeren. Nazismen er ikke fjerna fra historia sjøl om hakekors blei sprengt, demontert og pissa på under frigjøringa. Etter krigen gjorde man en formidabel innsats i å sette sitt preg på det offentlige rom i Norge, og fjerne det preget nazistene hadde satt. Det er en rett som tilhører enhver generasjon.
Dritt med kanel på og historiens skraphaug
Det er knapt noen isme som har så mye til felles med nazismen som kolonialismen. Likevel finner vi dens monumenter og dens helter over hele Europa og langt utafor. Det er fordi dagens samfunn aldri har brutt med kolonialismen, for det om mye er endra. Eierforholdene består og de politiske strukturene er i stor grad de samme.
Liberalister og konservative baserer sine politiske ideer og sin politikk på filosofer og politikere som ikke bare la fram et akademisk forsvar for tyveriet av hele kontinenter, slavebindingen av millioner og nedslaktingen av enda flere, men som også gjennomførte disse grusomhetene.
Nazismen hører hjemme på historias skraphaug, det skjønte frigjorte europeere. Det er på tide at vi plasserer kolonialismen der også, sammen med statuer vi for lengst burde ansett som søppel. Vi kan ikke lenger late som om ei bøtte full av dritt er kanelet som har blitt strødd på toppen.
Fra redaksjonen. Profilert Valg 2020, Hot spot. Først publisert på, med tittelen https://radikalportal.no/2020/06/24/ideer-pa-historiens-skraphaug-og-statuer-som-er-soppel/.
