Hyttedrømmen: Det man elsker tukter man

0
587
Illustrasjonsfoto. Tilfeldig valgt hyttefelt i Norge, Sandvand hyttefelt, (vest) Agder.

Sommeren er her og nordmenn skal reise til sine hytter ved kysten og i skog og fjell. De har blitt nesten en halv million i antall, og de er derfor viktige for lokalt næringsliv og distriktskommuner som ønsker aktivitet og inntekter.

Samtidig reduseres viktig naturverdier år for år. Miljødirektoratet har kartlagt reduksjonen av inngrepsfri natur siden 1988. Nå i 2021 er det bare litt over 10 prosent av arealet som går under betegnelsen villmarkspreget (minst 5 km fra inngrep). Globalt har nesten 10 prosent av villmarksprega natur forsvunnet i de siste 20 åra.

Det er en enorme arealer vi snakker om her.

I en rapport fra FN heter det at hyttebygging i Norge truer det biologiske mangfoldet, og blir klassifisert som en like stor trussel som klimaendringene. Det er sterk kost. Men hvordan tenkes det ut i kommunene?

I Norge har den kommunale selvråderetten stått sterkt. Det er kommunene som står for arealplanleggingen innad i egen kommune. Dette fører til at det er store lokale variasjoner mellom kommunene i antallet hytter. Det er ingen nasjonal lov eller forskrift som regulerer antallet hytter i landet, men fylkene (og andre) kan ha innsigelser hvis lokale naturverdier anses som truet.

Mange kommunestyrer er positive til hytter og hyttefelt så lenge arealene ikke er båndlagt av vern i utgangspunktet. Sett for en utenforstående kan det virke som at det ikke er en kommunal oppgave å tenke langsiktig og samtidig reflektere over bruken av arealet i den enkelte kommune. Flere steder fortettes det svært nært opp til vernede områder. En kan saktes en spørre seg om hva som hadde skjedd hvis disse områdene ikke var vernet.

I Ringsaker kommune er det over 7000 hytter, mens i Røros kommune er det under halvparten. At det er så «få» hytter i Rørostraktene kan skyldes at deler av naturen er vernet (slik som i Femundsmarka), og at lignende arealer er fredet p.g.a. reindrift. Under den nåværende regjering er muligheten til innsigelser blitt færre, blant annet gjennom at mer makt er overført til kommunene samtidig som at plan og bygningsloven har blitt forenklet. Ett eksempel på maktoverføring fra fylket til kommuner er at sistnevnte i større grad enn før får forvaltningsansvaret over mindre verneområder.

Det er selvsagt ikke anledning til å bygge nye hytter i nasjonalparker, landsverneområder eller naturreservater. Kan det være en løsning at mer areal blir fredet og at kommunene i stedet får kompensasjon? Kanskje bør hyttebyggingen bli en nasjonal sak når den også er i ferd med å true nasjonale og internasjonale interesser?

Samtidig bør fattige distriktskommuner få økte overføringer slik at de ikke blir tvunget til å spise mer av vår fremste nasjonalskatt som er naturen.

Størrelsen på dagens hytter er et kapittel for seg. Dagens hytter er i gjennomsnitt nær 100 kvm, nesten dobbelt så store som en hytte bygd på 1970 og 1980-tallet. Dagens standard med veier, kloakk og strøm legger beslag på større arealer og fordrer større inngrep enn før. Reinsdyr og andre sårbare arter trenger store arealer, disse arealene og randsonene rundt villmarksprega natur har gradvis blitt spist opp av friluftsboliger og hytter. Og regnestykkene er høyst delte om kommunene over tid går i minus eller pluss.

En kan saktens spørre seg om behovet for å ha en hytte. Min bestefar bygde seg en på 1970-tallet. En ny og mer moderne hytte ble oppført for 10 år siden. Mange har lignende historier. Hytta er i dag blitt et samlingspunkt, det samlingspunktet kanskje gården var i « gamle dager». Det er kanskje derfor det kan være vanskelig å være kritisk til hyttebygging i Norge, den er et samlingsmerke og et veiskille for folk inn i fra arbeiderklassen og opp i middelklassen. Hytte har blitt symbolet på klassereisen.

Spørsmålet om hyttebygging er både et forvaltningsmessig spørsmål, det er miljøspørsmål selvsagt, men det er også et moralsk spørsmål.

I Norge snakker vi ofte om å unne andre fremgang. Ei hytte er en slik «fremgang». Men er det det lenger?

Spørsmålet må nå bli om vi også unner våre etterkommere store og uberørte arealer innen rimelig nærhet, eller om våre siste uberørte områder skal bli oaser i en ørken preget av sivilisasjon.

 

Mer relevant lesing: Er det best for naturen og friluftslivet om hytter bygges spredt eller samlet? Og hvor mange er det egentlig plass til? https://www.nrk.no/norge/georg-fredrik-rieber-mohn-om-hytteutbygging-meningslos-rasering-av-natur

 

Det man elsker tukter man

Den – eller det man elsker – tukter man.
Fjellet.
Dit så mange av oss drar. Til alle årstider.
Fjellet.
Det som betyr så mye for oss, det har det gjort til alle tider.
Fjellet.
Er barndomsminner og ungdomsskratt.
Det er en del av meg og deg. Vår kulturarv.
Fjellet.
Her vandrer fremdeles villreinen, jerven og en annen fjellrev.
Fjellet.
En gang så uberørt. Nå så omkranset av sivilisasjon(?).
Fjellet.
Et ess i kortstokken for å tjene noen kroner.
Fjellet.
Så presset. Fra sivilisasjon og klimaendringer.
Fjellet.
Der breen krymper år for år.
Fjellet.
Der ren villmark snart er knopper på et kart.
Fjellet.
Der rypekullene fremdeles kan være mange.
Fjellet.
Der kongeørnen siger inn med nordvesten.
Fjellet.
Det er håp. Det er endringer. Folk ser verdiene av det.
Fjellet.
Det er vårt. Og vi elsker det. Det er en av våre blodbaner.
Fjellet.
Når kan vi vise at vi elsker det- uten å måtte ødelegge?
Fjellet
Jeg håper vi snart stryker deg med hårene. 

Kjetil Folde

 

 

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn. Bildet er hentet fra en Youtube-video om Sandvand hyttefelt, tilfeldig utvlgt. https://www.youtube.com/watch

Vil du skrive innlegg på Debatt1?

Velkommen!

Send ditt innlegg til eller til  

Din mening gir mening! 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelValganalyse juni 2021 | Oslo og Akershus
Neste artikkelKompasset
Adjunkt, med tilleggsutdanning. Rektor ved Søndre Land ungdomsskole. Tidligere jobbet som journalist i Arbeidet Rett. 48 år.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here