Mange av de som har prøvd å kritisere corona-tiltakene på Facebook eller Twitter, har opplevd tilbakemelding fra Big-Tech om at slikt kommentering er i strid med gjeldende retningslinjer.
Den verste og mest gjennomgripende form for sensur er selv-sensur. Spesielt i dag i Amerika, men det er i økende grad en global trend. På uskyldig vis fungerer det som et sosialt smøremiddel. Eksempelvis kan du snakke med noen om noe som har skjedd i deres liv og du nikker medlidende mens de forteller deg om sine lidelser. Du tenker muligens at problemene deres er selvforskyldte, eller du kjenner den virkelige historien bak og skjønner at historien er overdrevet. Ved dette stadiet mener nok likevel halvparten at det de forteller faktisk har skjedd.
Når det kommer til politikk er dette mer subtilt. Gitt dagens «woke» media sin visjon om hvordan alle skal tenke, samtidig som det blir strengt håndhevet av Big-tech ‘ s monopol på nesten alle sosiale plattformer, begynner du med selvsensur på disse plattformene. Man må faktisk tenke seg om før man legger ut kommentarer online fordi man risikerer å fremprovosere «woke» raseri eller krenkelse.
Det blir etter hvert underbevisst, og etter en stund blir du vant med å leve i ditt eget gjør-det-selv sensurkammer. Til slutt begynner du kanskje å tenke at det er deg selv det er noe galt med. Det føles nesten som det er et stort publikum som roper ut gjennom hundrevis av megafoner hva som er den riktige meningen.
Dette er sluttbruker-effekten av storskala programmering av mennesker, ellers kjent som propaganda og sensur med både positive og negative tilbakemeldinger innebygget. Gå med strømmen til tross for reservasjoner ellers kan du bli ekskludert fra de andre, din sosiale sirkel eller, Gud forby, sosiale medier. Du er ikke klar over prosessen, ja, du ikke bare driver med selv-sensur, men det du blir presentert for er ofte løgn.
Kombinasjonen av propaganda og sensur er særlig vellykket overfor en stor del av befolkningen. Til slutt baserer de sine meninger, ikke på fakta, men faktoider, som er internett-tale for «fakta» som rett og slett kan være usanne.
Eksempler:
- En bevæpnet gjeng bestående av tusenvis av MAGA støttespillere kom til Washington, drepte og gjorde opptøyer.
- Det forekom ikke noe fusk ved presidentvalget i USA.
- Trump er hatet av de fleste Amerikanere.
- Selvfølgelig er dagens marionette-president ikke senil.
- Sønnen hans er ikke en degenerert skurk.
- Det er kun vaksine som hjelper mot covid-19.
- Våre utslipp av klimagasser vil få verden til å «brenne«.
- Smitteverneksperten Fauchi har aldri vært drivkraften bak utvikling av virus i biologisk krigføringsøyemed.
Alle bare «vet» dette, men stemmer det?
Der slik programmering kan begynne å brytes ned er om man personlig kommer ut for en slik hendelse. Etter å ha opplevd noe slikt begynner man kanskje å undersøke noen av de andre faktoidene man til nå har trodd på. Når det skjer, gir det mulighet for å begynne en prosess med personlig av-programmering. Denne småskala øyeåpneren kan bli din personlige versjon av det sagnomsuste Damaskusøyeblikket til apostelen Paulus.
Jeg lurer på hvor mange av Australias 16 millioner Facebook-brukere hadde det øyeblikket forrige uke? Da de prøvde å legge en ny kobling til en kommentar og plutselig ble fortalt en gang at de ikke var lov til å gjøre det. Sjokk! Redsel! Skrekk! De ble sensurert av noen stormannsgale dverger i Silicon Valley. Ikke nok med det, men de kunne ikke lese noen andre nyheter på Facebook heller. Ingenting.
De oppfattet kanskje for første gang den arrogante og autokratiske oppførselen til de store tech-oligarkene, fordi det skjedde rett foran øynene deres – på pc-skjermen eller mobiltelefonen. Og kanskje innså de også hvor mye deres avhengighet av sosiale medier nå har lurt dem hjelpeløst inn i de samvittighetsløse tech-banditters vold. Banditter som uten å nøle trykker på av-bryteren uten forvarsel.
Hva folk gjør fra det øyeblikket gjenstår å se.
