Det viktigste målet for hjelpeinstanser som arbeider med barn og unge er å bidra til at de skal få det bedre.
De ulike instansene, som BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinkk) og barnevern, har ulike ansvars- og arbeidsområder, og det er naturlig å tenke at et godt samarbeid er en nødvendig forutsetning for et helhetlig behandlings- og oppfølgingstilbud til barn og unge.
På metanivå er et godt samarbeid mellom hjelpeinstansene et mål i seg selv, men det er det enkelte barnet/ungdommen hjelpeinstansene skal samarbeide om, og når samarbeidet testes i en konkret sak, er det ikke så enkelt lenger. For det første er det mange formelle regler og krav som unødvendig kan hindre et godt samarbeid når de ikke praktiseres hensiktsmessig (f.eks. når det gjelder utveksling av opplysninger). For det andre, er det enkeltpersoner som skal samarbeide med hverandre, og innholdet i, og resultatet av samarbeidet kan da variere veldig mye.
Saksbehandlere som jobber i hjelpeapparatet følger som regel så godt som mulig de generelle kravene til samarbeid, og vil også prinsipielt være enige om at samarbeidet er viktig for et godt oppfølgingstilbud til barn og unge. Men, i praksis er den enkeltes samarbeidsevne- og innsats avhengig av bl.a. personlige egenskaper, faglig orientering, kompetanse, erfaring osv. Dette gjør at samarbeidet relativt ofte kan bli personavhengig, og det kan bety store forskjeller i hjelpetilbudet til barn/unge og familier.
I min kliniske hverdag, er det mange barn/ungdommer og foreldre som gir uttrykk for at de i møte med hjelpeapparatet svært ofte opplever at de må ha flaks for å komme til ”riktig” person, og for at de involverte instansene som skole, barnevern, og BUP skal klare å samarbeide med hverandre. I slike tilfeller er det nettopp de personlige egenskapene, og særlig kompetanse/erfaring og faglig orientering som virker inn/bestemmer hvordan samarbeidet blir.
Her vil jeg kort drøfte samarbeidet mellom BUP og barnevern som eksempel:
Disse to institusjonene arbeider etter min mening utfra ulike syn på barn og unge, og dette kan forstyrre etableringen av et godt samarbeid, og i verste fall få store negative konsekvenser for barnet eller ungdommen det gjelder.
BUP og barnevernet arbeider begge med barn og unge som har sammensatte vansker og behov, dvs. at det må som regel skje endringer på flere nivåer/arenaer for at de skal få det bedre. Arbeidet med barna og ungdommene må ofte samordnes /koordineres, og faglige vurderinger må gjøres utfra en helhetsforståelse. Det gjøres vurderinger av disse barna/ ungdommene som kan få stor betydning for deres tilværelse og utviklingsmuligheter. Dersom samarbeidet mellom instansene preges av uenighet og ekskludering, øker risikoen for ensidige vurderinger som gjør at tiltak som settes inn ift. det enkelte barnet ikke virker, eller i verste fall virker i negativ retning.
Institusjoner som Barnevernet legger tradisjonelt til grunn for sitt arbeid med barn og unge et atferds- og miljøterapeutisk tilnærming, som er handlingsorientert og problemfokusert. Problemet (symptomet), dvs. atferden, plasseres som regel hos barnet eller ungdommen. Det er ikke viktig hvorfor denne atferden vises, eller hva den er et uttrykk for. Det som er viktig er at atferden er problematisk og må fikses, dvs. byttes ut/erstattes med positiv/akseptabel atferd (eller at negative tanker erstattes med positive tanker v/KAT) gjennom atferdsterapeutiske prinsipper som betinging/tilvenning eller pos./neg. forsterkning, konsekvenser (straff) i form av skjerming/isolering osv. Resultatet måles utfra progresjon på adferdskriterier, og ikke hvordan barnet/ungdommen har det emosjonelt. På samme måte er det sluttproduktet som er viktig, ikke hvordan barnet/ungdommen har opplevd prosessen.
Atferdsterapi er for all del en godt egnet metode for mange tilstander og problemer, og den brukes svært ofte også på BUP. Den er bare ikke egnet for alt og alle. For at saksbehandleren skal gjøre en god vurdering mht. egnet tilnærming, er en bred utredning, og spesielt en helhetlig forståelse av barnet/ungdommen og det aktuelle ”problemet” helt grunnleggende.
Institusjoner som BUP legger til grunn en analytisk tilnærming (psyko-bio-sosial modell) som er forståelsesorientert og kontekstfokusert. Ut fra denne tilnærmingen er det ikke mulig å ”behandle” symptomet, uten å forstå de underliggende årsakene som bidrar til og opprettholder ”problem”atferden. Det er på samme måte ikke mulig å forstå underliggende årsaker til problematferden, uten å ta med seg barnets/ungdommens historie, styrker og svakheter, personlighet, familie, motivasjon, osv.
Barn og unge med ulike type vansker (f.eks. emosjonelle vansker, tilknytningsforstyrrelser, nevropsykologiske tilstander) kan vise samme dysfunksjonell atferd (f.eks. utagering). Utagerende atferd hos barn og unge får raskest og mest oppmerksomhet. Utagering kan imidlertid være uttrykk for mye forskjellig. Skal alle barn og unge som viser utagerende atferd behandles utfra samme metode, og uten å undersøke hva atferden hos den enkelte egentlig er uttrykk for?
For mange barn og unge som har hatt det så vanskelig over lang tid kan det være nødvendig med akutte tiltak i en avgrenset periode. Det er imidlertid svært viktig at tiltaket innebærer et konkret og målrettet og faglig-basert utrednings- og behandlingsopplegg. Disiplineringstiltak som ikke er ledd i et gjennomtenkt behandlingsopplegg, og som ensidig bygger på å erstatte problematferden med akseptabel og ”godkjent” atferd, uten å vise interesse for, eller gjøre forsøk på å forstå atferden i barnets/ungdommens naturlige kontekst, vil i beste fall ha delvis og kortsiktig effekt, men i verste fall kan ha en negativ og varig effekt på barnets/ungdommens psykiske helse og utvikling.
For at samarbeidet mellom hjelpeinstansene skal bidra til en bedre tilværelse og større utviklingsmuligheter for barn og unge, må den enkelte saksbehandler ta ansvaret for at det enkelte barnets eller ungdommens beste skal ivaretas til enhver tid.
Fra redaksjonen. Profilert Barn og unges psykiske helse.
Vi har republisert innlegget for nye lesere.
Vil du skrive innlegg på Debatt1? Send til redaksjon@debatt1.no
Velkommen!
Din mening gir mening!
