BUP og Barnevern; samarbeid eller motarbeid?

7
508

 

Det viktigste målet for hjelpeinstanser som arbeider med barn og unge er å bidra til at de skal få det bedre. De ulike instansene, som f.eks. BUP og Barnevern har ulike ansvars- og arbeidsområder, og det er naturlig å tenke at et godt samarbeid er en nødvendig forutsetning for et helhetlig behandlings- og oppfølgingstilbud til barn og unge.
På metanivå er et godt samarbeid mellom hjelpeinstansene et mål i seg selv, men det er det enkelte barnet/ungdommen hjelpeinstansene skal samarbeide om, og når samarbeidet testes i en konkret sak, er det ikke så enkelt lenger.
For det første er det mange formelle regler og krav som unødvendig kan hindre et godt samarbeid når de ikke praktiseres hensiktsmessig (f.eks. når det gjelder utveksling av opplysninger). For det andre, er det enkeltpersoner som skal samarbeide med hverandre, og innholdet i, og resultatet av samarbeidet kan da variere veldig mye.
Saksbehandlere som jobber i hjelpeapparatet følger som regel så godt som mulig de generelle kravene til samarbeid, og vil også prinsipielt være enige om at samarbeidet er viktig for et godt oppfølgingstilbud til barn og unge. Men, i praksis er den enkeltes samarbeidsevne- og innsats avhengig av bl.a. personlige egenskaper, faglig orientering, kompetanse, erfaring osv. Dette gjør at samarbeidet relativt ofte kan bli personavhengig, og det kan bety store forskjeller i hjelpetilbudet til barn/unge og familier. I min kliniske hverdag, er det mange barn/ungdommer og foreldre som gir uttrykk for at de i møte med hjelpeapparatet svært ofte opplever at de må ha flaks for å komme til ”riktig” person, og for at de involverte instansene som skole, barnevern, og BUP skal klare å samarbeide med hverandre. I slike tilfeller er det nettopp de personlige egenskapene, og særlig kompetanse/erfaring og faglig orientering som virker inn/bestemmer hvordan samarbeidet blir.

Her vil jeg kort drøfte samarbeidet mellom BUP og Barnevern som et eksempel.
Disse to institusjonene arbeider etter min mening utfra ulike syn på barn og unge, og dette kan forstyrre etableringen av et godt samarbeid, og i verste fall få store negative konsekvenser for barnet eller ungdommen det gjelder.
BUP og Barnevernet arbeider begge med barn og unge som har sammensatte vansker og behov, dvs. at det må som regel skje endringer på flere nivåer/arenaer for at de skal få det bedre. Arbeidet med barna og ungdommene må ofte samordnes /koordineres, og faglige vurderinger må gjøres utfra en helhetsforståelse. Det gjøres vurderinger av disse barna/ ungdommene som kan få stor betydning for deres tilværelse og utviklingsmuligheter. Dersom samarbeidet mellom instansene preges av uenighet og ekskludering, øker risikoen for ensidige vurderinger som gjør at tiltak som settes inn ift. det enkelte barnet ikke virker, eller i verste fall virker i negativ retning.
Institusjoner som Barnevernet tradisjonelt legger til grunn for sitt arbeid med barn og unge et atferds- og miljøterapeutisk tilnærming, som er handlingsorientert og problemfokusert. Problemet (symptomet), dvs. atferden, plasseres som regel hos barnet eller ungdommen. Det er ikke viktig hvorfor denne atferden vises, eller hva den er et uttrykk for. Det som er viktig er at atferden er problematisk og må fikses, dvs. byttes ut/erstattes med positiv/akseptabel atferd (eller at negative tanker erstattes med positive tanker v/KAT) gjennom atferdsterapeutiske prinsipper som betinging/tilvenning eller pos./neg. forsterkning, konsekvenser (straff) i form av skjerming/isolering osv. Resultatet måles utfra progresjon på atferdskriterier, og ikke hvordan barnet/ungdommen har det emosjonelt. På samme måte er det sluttproduktet som er viktig, ikke hvordan barnet/ungdommen har opplevd prosessen.
Atferdsterapi er for all del en godt egnet metode for mange tilstander og problemer, og den brukes svært ofte også på BUP. Den er bare ikke egnet for alt og alle. For at saksbehandleren skal gjøre en god vurdering mht. egnet tilnærming, er en bred utredning, og spesielt en helhetlig forståelse av barnet/ungdommen og det aktuelle ”problemet” helt grunnleggende.
Institusjoner som BUP legger til grunn en analytisk tilnærming (psyko-bio-sosial modell) som er forståelsesorientert og kontekstfokusert. Ut fra denne tilnærmingen er det ikke mulig å ”behandle” symptomet, uten å forstå de underliggende årsakene som bidrar til og opprettholder ”problem”atferden. Det er på samme måte ikke mulig å forstå underliggende årsaker til problematferden, uten å ta med seg barnets/ungdommens historie, styrker og svakheter, personlighet, familie, motivasjon, osv.
Barn og unge med ulike type vansker (f.eks. emosjonelle vansker, tilknytningsforstyrrelser, nevropsykologiske tilstander) kan vise samme dysfunksjonell atferd (f.eks. utagering). Utagerende atferd hos barn og unge får raskest og mest oppmerksomhet. Utagering kan imidlertid være uttrykk for mye forskjellig. Skal alle barn og unge som viser utagerende atferd behandles utfra samme metode, og uten å undersøke hva atferden hos den enkelte egentlig er uttrykk for?

For mange barn og unge som har hatt det så vanskelig over lang tid kan det være nødvendig med akutte tiltak i en avgrenset periode. Det er imidlertid svært viktig at tiltaket innebærer et konkret og målrettet og faglig-basert utrednings- og behandlingsopplegg. Disiplineringstiltak som ikke er ledd i et gjennomtenkt behandlingsopplegg, og som ensidig bygger på å erstatte problematferden med akseptabel og ”godkjent” atferd, uten å vise interesse for, eller gjøre forsøk på å forstå atferden i barnets/ungdommens naturlige kontekst, vil i beste fall ha delvis og kortsiktig effekt, men i verste fall kan ha en negativ og varig effekt på barnets/ungdommens psykiske helse og utvikling.
For at samarbeidet mellom hjelpeinstansene skal bidra til en bedre tilværelse og større utviklingsmuligheter for barn og unge, må den enkelte saksbehandler ta ansvaret for at det enkelte barnets eller ungdommens beste skal ivaretas til enhver tid.

RED: For nye lesere. Vi har republisert innlegget, ad oktober -16 på d1. 

7 KOMMENTARER

  1. BARNEVERNETS MAKTUTØVELSE KAN SKADE FORELDRENE OG BARNA

    Nå besitter jeg lite «personlige egenskaper, faglig orientering, kompetanse, erfaring osv» når det gjelder samarbeidet mellom BUP og Barnevernet, men jeg kan komme med noen innspill.

    Kasra Kashani skriver: «For det første er det mange formelle regler og krav som unødvendig kan hindre et godt samarbeid når de ikke praktiseres hensiktmessig (f.eks. når det gjelder utveksling av opplysninger)».

    Personopplysningsloven § 2-8a, jf §§ 8 og 9 kan forhindre Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) fra å utlevere helseopplysninger til Barnevernet, jf https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2000-04-14-31. I § 8 c) står det at det kan gjøres unntak dersom behandleren finner det nødvendig for «å ivareta den registrertes vitale interesser». Og videre i § 9 c) og g): «nødvendig for forebyggende sykdomsbehandling …». Barnevernets oppgave etter barnevernsloven § 2 er «å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, – å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår», jf https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100.

    Spørsmålet er om det er «nødvendig» for Barnevernet å alltid ha tilgang til alle psykiatriske og somatiske helseopplysninger for å «forebygge sykdomsbehandlingen».

    I Barnevernsloven § 4-6 annet ledd står det: «Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24, eller når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel, jf. § 4-29».

    Etter en innskrenkende tolkning, omfatter unntaksbestemmelsen en nokså begrenset klientgruppe og følgelig skal det nokså mye til at barnevernet kan kreve taushetsbelagte opplysninger fra BUP om de øvrige barna dersom disse eller deres verger motsetter seg samtykke.

    Kashani stiller spørsmålet: «Skal alle barn og unge som viser utagerende atferd behandles utfra samme metode, og uten å undersøke hva atferden hos den enkelte egentlig er uttrykk for?»

    Et bortskjemt barn som har hatt foreldre som ikke har satt opp noen grenser eller skillelinjer mellom akseptabel og uakseptabel oppførsel, kan bli utagerende. Men problemet kan løses ved at foreldrene setter rammer og viser fasthet og lærer barnet at dets oppførsel kan være til ulempe for andre mennesker. Et barn som sliter med autisme, schizofreni, manisk-depressivitet, tvangsnevroser eller andre alvorlige sinnslidelser, kan ikke bli hjulpet like raskt med dets utagerende oppførsel. Det kreves behandling av særlig fagkyndige innen psykiatri og medisin. Denne kompetansen er bedre i BUP enn i Barnevernet.

    • OMSORGSOVERTAKELSE

      I nest siste avsnitt, skriver Kashani om det å «gjøre forsøk på å forstå atferden i barnets/ungdommens naturlige kontekst».

      Man skal søke å finne årsaken til den asosiale atferden, men jeg tror ikke det er heldig å «sykeliggjøre» utagerende barn. Problemene kan i mange tilfeller løses med regler, disiplin og en bestemt hånd. Selvsagt kan foreldrenes narkotika- og alkoholmisbruk, sykdom, egoisme og likegyldighet overfor egne barn, skape utagerende barn, men dette behøver ikke å resultere i at de får traumer og bli langvarig syke.

      Måten Barnevernet har fratatt enkelte foreldre sine egne barn på, er neppe ikke i samsvar med den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 om privatlivets fred. Riktignok hadde ikke de rumenske foreldrene retten til å tukte sine barn med ris på stumpen, men dette burde ikke være tilstrekkelig grunn til at de ble fratatt sine barn, selv om det eventuelt ble gjort et vedtak i fylkesnemnda, jf Norsk-rumensk familie fratatt alle sin fem norske barn, http://www.dagbladet.no/2016/04/16/nyheter/innenriks/barnevern/43870228/

      Norge er dømt flere ganger i Den europeiske menneskerettsdomstolen for å krenke EMK artikkel 8 mht. Barnevernets fratakelse av omsorgen for barn, jf http://www.dagbladet.no/2016/03/12/nyheter/innenriks/barnevern/43463888/.

      Lov om psykisk helsevern gir tvangsinnlagte barn en sterkere rettsbeskyttelse mht. at en lege skal undersøke barnet, ved protest gis krav på behandling av kontrollkommisjon og domstolskontroll , jf § 2-1 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62#KAPITTEL_4. Det er ikke lenger bare objektive kriterier som foreldrenes stoffmisbruk eller mishandling av barna som vurderes, men også «finmåling av omsorgsevnen». Hvorvidt en forelder engasjerer seg godt nok i barnas lek, er eksempel på en nokså skjønnsbasert kriterie. Barnevernet burde ha domstolens kjennelse før barna kan tas fra foreldrene med makt.

  2. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hovedpoenget med alle kommentarene, men jeg setter selvsagt pris på alle tilbakemeldinger.
    Det jeg skriver her er for å klargjøre det jeg har skrevet i siste innlegg.

    Når jeg skriver at lover og regler unødvendig kan hindre et godt samarbeid, så mener jeg altså ikke at lover og paragrafer som gjelder for BUP og Barnevern i seg selv er unødvendige, men at den måten de brukes i praksis av enkelte saksbehandlere, kan hindre et godt samarbeid mellom BUP pg Barnevernet. Det er viktig å påpeke at det jeg skriver om, bygger på egen erfaring, og altså ikke er en generalisering. Jeg mener imidlertid at grunnen til at lover og regler kan bli et hindler for god praksis, er bl.a. usikkerhet eller over-forsiktighet hos den enkelte saksbehandler eller instans/institusjon, noe som resulterer i at selve loven, og spørsmålet om hvem vil få ansvaret dersom noe skulle gå galt, blir viktigere enn skjebnen til de barna og ungdommene det handler om.
    Det er altså ikke bare den ”lille” gruppen av barn og unge hvor BUP og Barnevern ikke samarbeider åpent om pga. begrensningene mht. loven, men en betydelig større gruppe, hvor samarbeidet ”unødvendig” hindres, som nevnt pga. usikkerhet mht. tolkningen av loven, og/eller overforsiktighet for ikke å risikere å bli sittende med ansvaret hvis noe skulle gå galt.

    Når det gjelder kommentarer vedr. hvordan utagerende barn og unge blir møtt av Barnevernet, så er mitt poeng å understreke at det svært ofte er mange ulike grunner for utageringen hos barn og ungdom, noe som ikke tas hensyn til når den faglige orienteringen i Barnevernet og tilnkyttede institusjoner bygger nesten ensidig på atferdterapeutiske prinsipper. Dvs. tilnærmingen som går ut på at utageringen er et problem, det er ikke viktig hvorfor barnet/ungdommen utagerer, det er ikke viktig hvordan barnet/ungdommen har det inni seg, den beste løsningen på problemet er å ”behandle” atferden, dvs. avlære den og legge inn ny akseptabel atferd, problemet løst.
    Mange av disse barna og ungdommene utagerer pga. emosjonelle og relasjonelle vansker. Det verste fallet er ikke at en slik tilnærming ’bare’ kan være uheldig eller bortkastet tid, denne feilbehandlingen kan få alvorlige psykiske og emosjonelle følger for disse barna/ungdommene.

    Jeg er veldig enig i at utageringen hos mange barn og unge kan skyldes manglende grensesetting og disiplin i hjemmet fra tidlig av. Dette er imidlertid som sagt kun en av mulige grunner for at barn og unge utagerer. Det er nettopp derfor viktig at problemet utredes ordentlig, slik at man vurderer riktig tiltak, f.eks. hjelp, kurs og veiledning til disse foreldre. Jeg mener imidlertid at det er dessverre ikke så lett at problemet løses bare ved at disse foreldrene får veiledning, eller bestemmer seg for å grensesette og disiplinere sine barn, da det er mange faktorer som spiller inn på hvorfor de ikke er i stand til å oppdra sine barn. Jeg mener også at det er en stor forenkling å tro at den utagerende atferden hos denne gruppen av barna/ungdommene kan behandles, kun gjennom å ”lære” foreldre til å bli mer bestemt og tydelig, og uten at også de barna/ungdommene det gjelder, som kanskje i nesten hele sitt liv har lært at den eneste måten de kan regerere på omgivelsene er gjennom utagering, er aktiv med i behandlingsprosessen.

    Det er selvsagt også mange barn og unge som viser utagerende atferd pga. en psykisk sykdom/diagnose. Forhåpentligvis får disse tilbud om utredning og behandling v/BUP, men dersom disse barna også er i et Barneverntiltak, kan de risikere å bli møtt og behandlet ut fra den ensidige tilnærmingen til deres utagerende atferd, og ikke den helhetlige forståelsen av den aktuelle diagnosen.

  3. Kasra Kashani skriver: «Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hovedpoenget med alle kommentarene, …».

    I og med at Kashani ikke konkretiserer hvilke elementer i min to-delte kommentar den 4.10. han ikke forstår, så blir jeg nødt til å gå igjennom alt sammen.

    I del I av min kommentar avsnitt 3-6 omhandles dette sitatet: «For det første er det mange formelle regler og krav som unødvendig kan hindre et godt samarbeid når de ikke praktiseres hensiktmessig (f.eks. når det gjelder utveksling av opplysninger)».

    Lover og regler skal tolkes og praktiseres innenfor de rammer av skjønn som loven og forarbeidene setter opp. Dette gjelder også i de tilfeller hvor den enkelte saksbehandler mener at lover og praksis ikke virker «hensiktsmessig». Lovene om personvern og barnevern har detaljerte regler der rommet for skjønnsutøvelse hos den enkelte saksbehandlere i BUP eller Barnevernet er begrenset. Det ville ha vært mye lettere å kommentere om Kashani hadde gitt ett eller to konkrete eksempler på uhensiktsmessig saksbehandling. At BUP, Barnevern og skole samarbeider, er i utgangspunktet positivt, men som sagt, loven setter begrensninger når det gjelder utlevering av helseopplysninger etc. Det var hovedpoenget mitt i kommentar del 1.

    I siste avsnitt kommentar del 1 og første og annet avsnitt del 2, skiller jeg mellom utagerende barn med alvorlige psykiske lidelser og asosiale barn det er vanskelig å kontrollere. Den første gruppen barn er i utgangspunktet langt mer ressurskrevende enn den sistnevnte. Det synes som Kashani ønsker at mye at den «forståelsesorienterte og kontektsfokuserte» behandlingen som syke barn får i BUP også skal utføres på friske utagerende barn i Barnevernet. Dette er et politisk spørsmål som får betydning for statsbudsjettet. Bemanningen i Barnevernet økte med 33 % fra 2008 til 2012, mens barn under tiltak økte med 22 % og utførte undersøkelser med 29 %, jf http://www.ks.no/globalassets/vedlegg-til-hvert-fagomrader/utdanning-og-oppvekst/barnevern/barnevern—nokkeltallsrapport-2013.pdf.

    I tillegg til den økonomiske siden, kommer spørsmålet om det er til de neglisjerte, avviste, vanskjøttede og uoppdragne barnas beste å prøve å få dem til å «forstå» hvor forferdelig de har hatt det sammen med sine rusmisbrukende og egoistiske foreldre, eventuelt i mangel av voksne omsorgspersoner. Etter mitt synspunkt trenger barna først og fremst faste rammer rundt sitt liv slik at de vil fungere godt sosialt sammen med andre mennesker. Dette bringer meg inn på de tre siste avsnittene i min kommentar av 4.10. del 2.

    Jeg er helt enig med Kashani i at de utagerende barnas foreldre må gis «hjelp, kurs og veiledning» og at barna deres må trekkes inn i selve prosessen. Det var her jeg uttrykte at Barnevernet svikter i sin rolle, i det de fratar foreldrene barna sine før nødvendige tiltak er gjennomført. Det er viktig at både barna og foreldrene er godt forberedt på at barna kan bli ta tvangsoverført til Barnevernet med mindre det skjer positive endringer.

    Mine hovedpoeng den 4.10.16 var:
    1. Loven skal tolkes og praktiseres i samsvar med lovgiverens vilje, ikke ut fra hva den enkelt saksbehandler selv mener er mest «hensiktsmessig». BUP og Barnevernet bør søke å ha en så enhetlig administrativ praksis som mulig i overenstemmelse med likhetsprinsippet og loven.
    2. Psykisk syke barn gis psykoterapi/analyse, samtaler og lignende med vekt på forståelse, mens for utagerende barn bør det legges mer vekt på å legge faste rammer rundt barnets atferd.
    3. Foreldre og barn bør få mulighet til å rette opp i problemene før Barnevernet griper inn med tvangstiltak.

    • Jeg vil først beklage at denne kommentaren kommer så sent. Det var vel meningen å svare med en gang.

      Jeg begrenser meg til et kort svar på de 3 punktene i oppsummeringen nederst i Klettum sin kommentar.
      Jeg er for så vidt enig med pkt. 1 og 3. Når det gjelder pkt. 1 mener jeg imidlertid at lover og regler generelt ikke skal være absolutte verdier, og bør kontinuerlig være gjenstand for kritisk vurdering.

      Når det gjelder pkt. 2, mener jeg det ikke er uten videre riktig å skille mellom «psykisk syke», og «utagerende» barn og unge. Det jeg prøvde å gjøre et poeng av i mitt innlegg, var at underliggende årsak til utagering hos mange av disse barna nettopp er en psykisk lidelse, påkjenning eller sårbarhet. Utagering er da symptomet, mens årsaken kan være en traume, en psykisk lidelse, osv. Jeg er veldig for faste rammer og struktur. Men ikke alle utagerende barn/unge utagerer kun fordi de har manglet disiplin eller god oppdragelse. Mitt hovedpoeng i innlegget var imidlertid at Barneverntjenesten og tilhørende barnevernsinstitusjoner altfor ofte prøver å «behandle» disse barna uten hensyn til dette, og utfra en ensidig atferds- og miljøterapeutisk tilnærming.
      Mitt andre hovedpoeng: Et godt samarbeid mellom hjelpeinstanser forutsetter at instansene respekterer og verdsetter hverandres meninger og vurderinger. For eksempel er det standard praksis at BUP respekterer og godtar barnevernets vurderinger mht. barnas omsorgssituasjon, for det er barnevernet som er ekspert på dette området. Barnevernet melder som regel tydelig fra for eksempel ifm. henvisning av barn og unge til psykisk helsevern, hva som «feiler» barnet/ungdommen, og hvilken type behandling barnet/ungdommen trenger. Det er imidlertid ikke alltid det går like bra den andre veien, og en erfarer dessverre ofte at kliniske vurderinger fra BUP ikke respekteres på samme måte. Det bør ikke være nødvendig å si det, men for ordens skyld vil jeg legge til at denne erfaringen deles av alle klinikere med ulike utdanningsbakgrunn, både psykiatere/leger, psykologer pedagoger etc.
      Kasra Kashani

  4. Jeg har skrevet litt kritisk om Kashanis etter mitt syn manglende kritiske analyse av barnevernets virksomhet med overhode å «diagnostisere» barn som «trenger hjelp», og deres påstander om barn og familier, som ofte mangler basis i sannhet og virkelighet:

    «En klinisk pedagog med bare delvis forståelse av barnevernsmisèren»
    http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?f=7&t=8738

    Jeg vil legge til at også det jeg skriver bygger på egen erfaring (jf Kashanis kommentar til Frode Klettum), men jeg tror jeg har nok generell oversikt over relevant forskning, barnevernssaker i detalj, samt tilgrensende typer saker, til å kunne generalisere en del. Jeg har hatt lang og ganske nær befatning med flere barnevernssaker, blant annen Bhattacharya-saken, hvor BUP ikke akkurat gjorde noen strålende innsats for å hindre barnevernets ødeleggelser, og hvor norske myndigheter og media konsekvent har gitt forvridde versjoner av saken og dens utvikling:

    «Good news in India for the children in the Bhattacharya case»
    http://www.mhskanland.net/page10/page141/page141.html

    Jeg har også vært sakkyndig vitne i en del saker, blant annet i de siste rettsrundene angående Adele Johansens datter, der Oslo kommune tvangsadopterte bort datteren, trass i den foregående dommen i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol: sak a) her:

    «Barnevernet – dessverre en skadevolder
    2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet»
    http://www.mhskanland.net/page2/page70/page70.html

  5. Jeg vil her gi et kort svar på kommentarer fra Skånland på mitt innlegg. Jeg er ikke helt sikker på at jeg har fått lest alt i kommentaren, ettersom hoveddel av kommentaren synes å ligge under en lenke til annen nettside. Jeg svarer derfor utfra det jeg har fått med meg.

    Av det jeg ser, består Skånlands innlegg av oppdelte kommentarer på deler av min tekst, som kritiserer/påpeker «mangler på forståelse» hos meg mht. barnevernets arbeid. Jeg har ingen konkrete kommentarer på disse, men mener det er heller mer produktivt å minne om hovedpoenget i mitt innlegg.
    Det er ikke meningen å gi en kritisk analyse av barnevernets arbeid, hele dets virksomhet, eller gjeldende lover og regler. Poenget er å drøfte noen faktorer knyttet til samarbeidet/relasjonen mellom BUP og barnevern, som etter min mening resulterer i at barn og unge som disse instansene skal hjelpe, ikke får det bedre, eller i versete fall kan få det verre.

    De formelle rammene, som lover og regler som jeg kort er inne på i mitt innlegg, kan hindre et effektivt samarbeid, slik at barn og unge skal få det bedre raskere. Dette er imidlertid ut fra min erfaring et relativt lite problem. Det som utgjør et større problem er etter min mening, det grunnleggende faglige synet i barnevernet som nesten ensidig bygger på atferdsteoretisk perspektiv, og at straff og rammer er svar på utageringsproblematikk hos barn og unge. Et godt og genuint samarbeid mellom hjelpeinstansene barnevern og BUP skulle tilsi at instansene benytter seg av hverandres ekspertise, og respekterer og verdsetter hverandres vurderinger. Dette er dessverre ikke særlig ofte tilfelle. Barnevernet er ofte veldig flink til å «mene» hva de barna og ungdommene de henviser til BUP trenger av behandling, og hvilke traumer de lider av. Det er dessverre ikke like flinke til å høre hva de med faglig kompetanse til å vurdere dette «mener» når denne foreligger.

    Jeg vil gjerne avslutte mitt svar med kort replikk på 2 av kommentarene knyttet til mitt innlegg, som står på nettsiden Redd våre barn. Jeg er altså ikke helt sikker på om kommentaren er del av Skånlands innlegg, så jeg forbeholder meg retten til å ha misforstått.
    For det første står det et spørsmål om det blir automatisk bra med samarbeid og helhetsforståelse. Svaret er nei, men de er 2 fundamentale forutsetninger.
    For det andre står det på slutten om tilknytningsforstyrrelser, om «muligheten for at den kan være en fiktiv lidelse»!!!!! Dersom dette betyr å foreslå at Tilknytningsforstyrrelser kanskje ikke er en virkelig psykisk lidelse, er det for meg en useriøs påstand. Kunnskap om Tilknytning/tilknytningsforstyrrelser har hatt så stor betydning for forståelsen av psykopatologi hos barn/unge (og selvsagt også voksne), at det ikke dreier seg om personlige meninger og ulike teoretiske standpunkt, men noe alle innenfor fagfeltet anerkjenner. Området Tilknytning er selvsagt svært komplisert både utredningsmessig, og behandlingsmessig. En må derfor være svært forsiktig med å «være sikker» på hva som er tilknytningsforstyrrelse og ikke, og med å forklare symptomer ut fra tilknytningsforhold.

    Avslutningsvis vil jeg presisere igjen at jeg skriver ut fra egnes og bekjentes erfaringer, og ønsker ikke å generalisere ut fra disse. Jeg setter derfor veldig stor pris på alle kommentarer på mitt innlegg, både kritikk, men spesielt om liknende erfaringer fra andre steder/deler av landet. Kasra Kashani

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR