Høyresida pisser på arbeidernes internasjonale kampdag

0
46

I hele sin levetid har Frp jobbet for lengre arbeidsdager, for fagforeningsknusing, mot lovbeskyttelse av hardt tilkjempede arbeiderrettigheter og partiet er i hele sin natur gjennomført usolidarisk. Dette har de vist til gangs med snart fem år i regjering. Og det er jo det dette handler om;

organisering nedenfra er det ytre høyre avskyr mest av alt, de har et frihetsbegrep som først og fremst handler om rikfolks rett til å bruke sin makt for å ta en større del av den kaka som arbeidere har bakt.

 

Høyresidas politikk av skattelette for de rikeste, mer usikkerhet gjennom midlertidighet og deltid til arbeiderklassen, og å stille arbeidere opp mot hverandre basert på opprinnelsesland, hudfarge og religion er stikk i strid med 1. mais tradisjon og historie — med unntak av Quislings år ved makta da.

Like sikkert som at sommeren er rett rundt hjørnet er det at PR-kåte politikere fra høyresida kommer med de samme utspillene som de gjorde i fjor, i forfjor og sikkert de siste 20 årene om ikke mer. I tråd med høyresidas politikk synger de sin usolidariske klagesang over arbeidere som krever sin rett. Av en eller anna grunn synes media det er like spennende hvert år.

«Vil avskaffe 1. mai som fridag» og lignende har antakelig vært overskrift i norske aviser omtrent 14.000 ganger. Folk fra FrP og Høyre har rutinemessig kommet med reine provokasjoner før og under 1. mai-markeringene. FpU og Unge Høyre har tidligere hatt markeringer for flere midlertidige ansettelser og tåpelige utspill om skattelette er fast inventar i det årlige hånet.

For noen år tilbake kalte nåværende næringsminister, Torbjørn Røe Isaksen, det hele for dårlig folkeskikk, men fikk til svar fra Himanshu Gulati fra FrP at høyresida må ta 1. mai tilbake. Han akker seg over at «i dag handler ikke 1. mai om å hylle arbeidere» og klager over at mange opplever 1. mai som en «sterkt politisert dag».

Provokasjonens mester, Sylvi Listhaug kunne naturlig nok ikke være noe dårligere. Du vet naturligvis hva hun mener det er viktig å snakke om på arbeidernes dag: Innvandring!

Den radikale arbeiderbevegelsens dag

1. mai blei bestemt som arbeidernes internasjonale kampdag i 1889 på stiftelseskongressen til Den andre internasjonale i Paris. Fra og med 1890 har arbeidere i hele verden tatt til gatene denne dagen for å kjempe for sine rettigheter. 1. mai blei valgt fordi det var datoen som i 1886 hadde blitt valgt for innføring av åttetimersdagen på en arbeiderkongress i USA. Verken bedriftseiere eller myndighetene i USA var villige til å etterkomme dette kravet. Under en markering ved den følgende generalstreiken blei det drept over 50 arbeidere.

Det var nettopp kravet om åttetimers arbeidsdag som da også blei lansert som en global kampsak. Argumentene til staten og kapitalen var lik den gang som nå. Ett av av dem var at det ville ta knekken på lokale og nasjonale arbeidsplasser i den internasjonale konkurransen. Svaret på dette var det som har vært arbeiderbevegelsens fremste våpen til den dag i dag: Solidaritet!

Man aksepterte ikke at arbeidere i ett land blei stilt opp mot arbeidere i et annet. I stedet for at man skulle kjempe mot sine brødre og søstre på andre sida av ei landegrense var det nå tid for samhandling og samarbeid mot nasjonalstatenes regjeringer og bedriftene som holdt dem nede i alle verdens land.

Venstresidas dag fra starten

Helt siden 1890, eller  har 1. mai vært dagen for radikal arbeiderkamp og dette på den eneste måten man kan gjøre noe slikt på en meningsfylt måte, nemlig gjennom internasjonal solidaritet. 28 år seinere blei åttetimersdagen en realitet i Norge. Det var streiker, det var politivold, men viktigst av alt var det et samhold som gjorde at arbeiderbevegelsens kraft tvang gjennom seieren. I tida etter 1917 skjedde det samme i en rekke land i verden. Det er sannsynligvis den internasjonale arbeiderbevegelsens største triumf til den dag i dag.

På samme måte som høyresida, sammen med sine sponsorer fra de økonomiske elitene, jobba knallhardt mot innføringa av åttetimersdagen har de brukt sine krefter på å motvirke omtrent ethvert tiltak som kommer arbeiderklassen til gode så fremt det ikke er i kapitalistenes interesse. Den moderne venstresida var i sin fødsel en forlengelse av arbeiderbevegelsen. I dag er den på sitt beste når den er tro mot denne historia.

Historieløs journalistikk

1. mai og arbeiderbevegelsens opphav og historie er ingen hemmelighet. Det er ikke kunnskap for de få utvalgte. Dette er allment tilgjengelig informasjon.

NTB-meldinga hvor Listhaug reklamerer for sitt eget 1. mai-arrangement forteller hun — av egen oppfatning i opposisjon mot LOs 1. mai — at «det har vært en holdning i Norge om at det å ta fagbrev ikke er fint nok». Det ingen andre organisasjoner som kjemper så mye for folk med fagbrev som LO, noe journalisten naturligvis kunne påpekt. Det er ingen dager i året hvor arbeidsfolk med liten eller ingen utdanning kan gå med hodet hevet slik som på 1. mai, ikke for å motta noen hyllest, men for å stå opp for seg selv og hele arbeiderklassen. Dette åpenbare faktumet hadde tydeligvis også gått journalisten hus forbi.

Ikke Aps paroler og heller ikke FrPs

Den fullstendig meningsløse påstanden til Listhaug om at Arbeiderpartiet ikke eier 1. mai blir også bare gjengitt av NTB, som for anledninga stilte opp som mikrofonstativ for Listhaug, slik en ny rapport viser seg at norsk presse har for vane å gjøre. De kunne kanskje nevnt at Ap trekker seg fra 1. mai-arrangementet i Haugesund etter at Hadia Tajik blei nekta å tale der som en følge av Ap-ledelsen overkjørsel av grasrota i forbindelse med ACER-striden. For å understreke poenget kan vi ta en titt på hva LO i Oslo har som paroler.

Jeg skal ikke gå gjennom alle, men hovedparolen er «Fellesskap fungerer – Stopp velferdsprofitørene», noe som neppe vekker harme hos Ap, men noe de har vist klart i handling at de ikke er villige til å gjennomføre. Av de ti øvrige parolene er det fem av dem som går direkte imot Arbeiderpartiets politikk: «Forby bemanningsbransjen på byggeplasser i Oslofjordområdet», «Ja til folkestyre og rettferdig handel — nei til EØS og TISA», «Del på arbeidet — vi krever seks timers dag/30 timers uke», «Anerkjenn Palestina — boikott Israel», og «Solidaritet med Hellas — Slett gjelda».

Dette er fine faner i dagens stolte tradisjon. At Ap ikke kan stille seg bak sakene sier sitt om et parti som ikke er det det en gang var. For å illustrere poenget er det slik at Arbeiderpartiets manglende politiske enighet med 1. mai-komiteen deles 100 prosent med nettopp FrP og Sylvi Listhaug. Nå har det seg jo også slik at Fremskrittspartiet har vist både i handling og i ord at de heller ikke kan stille seg bak noen av de andre parolene i toget.

De pisser på 1. mais ånd

Nå fantes ikke FrP i 1890, ei heller da vi fikk åttetimersdagen i Norge. Men i hele sin levetid har de jobbet for lengre arbeidsdager, for fagforeningsknusing, mot lovbeskyttelse av hardt tilkjempede arbeiderrettigheter og partiet er i hele sin natur gjennomført usolidarisk. Dette har de vist til gangs med snart fem år i regjering. Og det er jo det dette handler om; organisering nedenfra er det ytre høyre avskyr mest av alt, de har et frihetsbegrep som først og fremst handler om rikfolks rett til å bruke sin makt for å ta en større del av den kaka som arbeidere har bakt.

Sylvi Listhaugs gode venner på den høyreekstreme nettsida document.no hyller naturlig nok sin dronning. De skriver at hun mener «det er viktig å markere arbeidets dag«. Og et skal de ha på ytre høyre, arbeidets dag er en dag de faktisk kan ta tilbake for den har tilhørt dem og bare dem. Mens arbeidernes dag blei innført som flaggdag under Nygaardsvoldregjeringa i 1935, gjorde Quislings diktatur arbeidets dag til en helligdag. Dette etter Adolf Hitlers eksempel i Tyskland.

Høyresidas politikk av skattelette for de rikeste, mer usikkerhet gjennom midlertidighet og deltid til arbeiderklassen, og å stille arbeidere opp mot hverandre basert på opprinnelsesland, hudfarge og religion er stikk i strid med 1. mais tradisjon og historie — med unntak av Quislings år ved makta da.

Høyresidas årlige klagesang over 1. mai er ikke anna enn hva de holder på med resten av året. Media har ingen forpliktelse til ukritisk å gjengi det for å skape sur stemning på den internasjonale arbeiderklassens kampdag. De pisser på 1. mais ånd gjennom hele året, journalister og redaktører trenger ikke hjelpe dem når 1. mai står rett rundt hjørnet.

 

 

Fra redaksjonen. Profilert Valg `18 politikk og samfunn. Vi takker Joakim Møllersen for republisering på D1. Først publisert https://radikalportal.no/2018/04/30/det-sikreste-vartegnet-har-vist-seg-hoyresida-pisser-pa-arbeidernes-internasjonale-kampdag/

 

 

DELTA I DEBATTEN: