31. oktober, om drøyt én måned, skal pave Frans besøke Sverige i anledning 500-årsjubileet for Martin Luthers reformasjon. Det blir i noen grad et statsbesøk, all den tid paven, som konge av Vatikanstaten, skal møte det svenske kongeparet. Men først og fremst er det arrangementene i Lund som står på dagsorden. Her skal lutheranere og katolikker “uttrykke sorg og anger over den smerte vi har påført hverandre, men også takknemlighet over de teologiske innsikter vi har befruktet hverandre med. Samtidig betones det felles ansvaret vi har for å fortelle om kristen tro, ikke minst gjennom å arbeide for rettferdighet og fred” (fra dokumentet Från konflikt till gemenskap, Lutherska-Romersk-katolska enhetskommissionen, 2013).

Møtet, der paven og utvalgte katolske biskoper skal møte ledere for Det lutherske verdensforbund (LVF) og feire felles gudstjeneste sammen med Svenska Kyrkan, betegnes som historisk. Hvor langt har vi egentlig kommet i dialogen mellom katolikker og protestanter?

Går vi bakover i tid, skal det ikke mer enn to tiår til, før vi ser konsekvensene av sekteriske konflikter rett utenfor egen stuedør. En sekterisk konflikt forstås her som væpnet konflikt mellom to retninger (“sekter”) av en religion. En tenker helst på sunnitter og sjiitter innen islam når dette temaet kommer opp. Disse konfliktene utspiller seg stort sett i Midtøsten, og kan for oss føles fjerne. Men går vi de to tiårene tilbake, ser vi plutselig at det samme skjer på vårt eget kontinent, i vår egen religion. Så sent som i 1996 raste borgerkrigen i Nord-Irland med full styrke, og den hadde sterke religiøse undertoner. Konflikten har røtter tilbake til 1600-tallet, da protestantiske “plantere” fra Storbritannia startet bosetting i Nord-Irland og systematisk undertrykket den lokale katolske befolkningen. Denne politikken holdt frem, og uttover 1900-tallet utviklet det seg et slags religiøst apartheid hvor de fleste politiske goder tilfalt protestantene. Da katolske demonstranter i 1968 gjennomførte en fredelig demonstrasjon og ble møtt med kuler av politiet, brøt konflikten ut med full styrke. Protestantiske unionister og katolske republikanere organiserte seg i væpnede paramilitære grupperinger som tok flere tusen menneskeliv i bombeattentater, mordbranner og andre terroraksjoner. Tusenvis av familier endte opp som internt fordrevne flyktninger.

Idag tenker vi på dette som en saga blott; sekterisk vold i Nord-Irland er idag sjeldent, og desto sjeldnere er det i andre europeiske land. Møtet i Lund sier oss likevel noe om hvor langt vi har beveget oss på kort tid. Fra blodige borgerkriger til felles gudstjenester. “Från konflikt till gemenskap”. Hvem vet hvor vi er om ytterligere tyve år?

Facebook kommentarer
Forrige artikkelDNA av Yrsa Sigurdardóttir
Neste artikkelKlima-alarmismen: Verdensomspennende bløff

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here