Fascinasjonen for nytale

Når man ikke klarer å gjøre noe for å endre en begredelig virkelighet, oppstår det tydeligvis en trang til å endre ordene som beskriver virkeligheten. Eller man ønsker å tilsløre elendigheten ved å pynte den med vakre ord. Humanitær intervensjon og humanitær bombing er typiske eksempler.

Det er spesielt de herskende klassene som er interessert i at deres regime pyntes på denne måten. Men siden «de herskende tankene er den herskende klassens tanker», som Karl Marx sa, så er det en neturlov at dette vil smitte over på resten av samfunnet. Særlig den reformistiske venstresida har vært opptatt av å kamuflere sin manglende evne til å bekjempe kapitalismen gjennom å flytte kampen over i språket. Kapitalen fortsetter sin utbytting av arbeiderklassen og sin utplyndring av verden mens en impotent venstreside leker ordleker om hva som er riktige og gale ord til enhver tid. Det fine med dette er at det opprettholder en illusjon om at det foregår en «kamp», mens man desserterer den virkelige kampen. Og det gir et moderne presteskap makt til å være portvoktere, en posisjon som tydeligvis gir dem en slags tilfredsstillelse.

Nå er ikke dette noe nytt. Presteskap av alle slag har alltid gjort dette. De som har sett Life of Brian, glemmer ikke scenen med mannen som skal steines fordi han har sagt det forbudte ordet «Jehovah».

I religiøse sekter av ulike slag har denne typen definisjonsmakt vært presteskapets skarpslepne våpen mot kjetterne. Blasfemilover har til tider vært drakoniske og overtredelse forbundet med en ublid skjebne.

Vårt moderne, liberale presteskap har ikke så sterke virkemidler i sitt arsenal, men de rår over sosial utfrysing og stigmatisering, og det kan jo være ille nok. En skribent som tydeligvis aspirerer til stillingen som hjelpeprest i den politisk korrekte menigheten, er Ronny Kjelsberg. Han går ikke av veien for å bruke «Hitlerkortet» mot folk han er uenig med, slik han demonstrerte i en artikkel i Klassekampen 28. desember 2016.

«Klasseperspektivet er lagt bort. Nasjonalismen står igjen. Det er også greit å merke seg begrepene «globalist» og «globalisme». Disse har ikke vært brukt særlig mye på norsk tidligere, man har i den politiske debatten heller snakket om «globalisering». Det er begreper som brukes i hovedsak av høyreekstreme og konspirasjonsmiljøer. Nazister bruker det f.eks. som kodeord om jøder, inn i de kjente konspirasjonsteoriene om «finansjøder».»

Kjelsbergs metode er altså, som Øyvind Andresen har pekt på, å trekke ut en formulering fra sammenhengen det står i, deretter å klistre dette sitatet til de verste forbryterne i historia!

Men det er tydeligvis ikke nok. Kjelsberg fortsetter å argumentere for å lyse ordet globalisme, i bann (Klassekampen 25. januar 2017):

«Presentasjon av den ideologiske hovedmotsetningen som «globalister vs. antiglobalister» er dessverre nettopp verdensbildet alt-right forsøker å fremme, og begrepene «globalist» og «globalisme» brukes i disse debattene av nettopp ytre høyre.
Dette kan enkelt dokumenteres ved å gjøre et søk på «globalist» på en søkemotor som ikke personaliserer resultatene. Det overveldende flertall av treffene som ikke er ordlister, nettleksikon et cetera er blogger, nettaviser eller gjengivelser av uttalel- ser knyttet til ytre høyre.
I dagens pågående politiske debatt brukes dermed «globalist» i overveldende grad om en person fra «den liberale eliten» som konspirerer mot vanlige folk – i en fortelling fortalt fra et nasjonalistiske ytre-høyre-ståsted.»

Du får ikke lov å bruke ordet globalist, for det brukes av ytre-høyre, så hvis du bruker det, er du på linje med dem. Veldig klassisk manipulasjon – og intellektuelt uredelig.

Globalismen er en brutal virkelighet

Begrepet globalisering har vært brukt de siste par tiårene for å beskrive den utviklinga av kapitalismen vi har sett særlig etter Sovjetunionens fall. De multinasjonale selskapene flytter sin produksjon dit de finner det for godt for å utnytte billig arbeidskraft, plyndre råvarer, unngå skatt osv. Denne prosessen er velkjent og den har bidratt til at de rikeste 0,01% av verdens befolkning har blitt vanvittig mye rikere i den samme perioden. For å fremme denne globaliseringa er det skapt et system av institusjoner og avtaler som tilrettelegger for og bygger opp under videre globalisering, slik som hele EU-systemet, WTO, G7 og vi ser det i NAFTA-avtalen, TPP, TISA og TTIP. Det burde være unødvendig å peke på hvor omfattende denne globaliseringa er og i hvilken grad den styrker de multinasjonale selskapene på bekostning av arbeiderklassen, fattigbøndene og de svakere nasjonalstatene.

Dette har da også vært allment anerkjent på venstresida, til de grader at det har eksistert en ganske omfattende antiglobaliseringsbevegelse, som riktignok er blitt svakere de siste åra. Og for denne bevegelsen har det ikke vært noen hemmelighet at globaliseringa tjener klasseinteressene til de rikeste 0,01%. Oxfam utgir årlig statistikk over hvem som tjener aller mest på dette, og i januar 2017 viste de at verdens åtte rikeste menn har mer rikdom enn den fattigste halvparten av menneskeheten.

Globalisme er globaliseringas ideologi

For å skape et ideologisk rammeverk rundt det globale plyndringstoktet som globaliseringa er, har den absolutte overklassen utviklet en ideologi som tjener til å selge produktet. Globaliseringa framstilles som en naturlov, som noe som tjener hele menneskeheten, som er i pakt med humanisme og vitenskap. Dette evangeliet predikes i FN, i EU på World Economic Forum og i Stortinget. Det logiske navnet på denne ideologien er globalisme. At tilhengerne av globalismen ikke bruker dette begrepet sjøl, er jo innlysende. For dem er dette bare sunn fornuft. Det er de som ønsker å kjempe mot de multinasjonale selskapenes makt og mot deres politiske representanter som trenger å synliggjøre og kritisere globalismen for det den er, nemlig en ideologi for mer kapitalmakt og mer utbytting.

Når Kjelsberg vil nekte oss å bruke dette begrepet, så bidrar han til tilsløring av maktforhold. Et av hans yndlingsuttrykk er «konspirasjon», men det handler om klasseundertrykking og klasseinteresser. Globalismen er de multinasjonale selskapenes ideologi, og den tjener deres interesser.

Han vil altså overlate til ultra-høyre å snakke om globalisme. En større gave kan han vil ikke gi ultra-høyre, om han skulle lykkes. Vi ser nå at ytre høyre i Europa rapper arbeiderbevegelsens og venstresidas kampsaker, nettopp fordi venstresida har sviktet arbeiderklassen og gjort felles sak med EU-toppene og Obama. Skal vi nå også overlate kritikken av globalismen til ultra-høyre, så er i grunnen løpet kjørt.