En erfaring av gresk gjestfrihet og livsglede

1
487

Nylig var jeg ei uke på charterferie på Kreta. Der hadde jeg noen veldig fine, tankevekkende og livsnære opplevelser, og en av dem har jeg lyst til å dele med dere lesere.

Jeg hadde aldri vært på Kreta før. Så første dagen brukte jeg på å orientere meg i området rundt leiligheten jeg bodde i, vest på Kreta. Jeg gikk rundt og observerte mennesker, cafeer, natur, dyr og annet. Men etter hvert fikk jeg øye på plakater som hang mange steder, på lyktestolper og utenfor butikker.
Det var en musikkgruppe på seks menn som spilte tradisjonell folkemusikk fra Kreta.
Som den musikkinteresserte jeg er, fattet jeg interesse for dette. Jeg kjenner godt til vestlig musikk, både klassisk og populær. Jeg spiller også både piano og gitar, og synger. Så det å erfare nye typer musikk, er veldig spennende for meg.

Teksten på plakaten stod imidlertid på gresk. Jeg fikk den oversatt, og fikk vite at forsamlingslokalet for konserten lå ca. 2 km unna. Da kvelden kom, begynte jeg da på vandringen dit. Det viste seg å være et godt stykke lenger enn 2 km å gå. Men til slutt, etter å ha vandret langs veien, og gått til toppen av en ås, var jeg framme,
ved det som ble kalt «Hellige Johannes eremittens grotte».

Det var et kjempeflott forsamlingssted, med stort uteområde, store langbord, lyspærer hengende i remser over bordene. Men…jeg stusset litt da jeg så at det var den ortodokse presten i bygda som stod og tok imot gjestene som kom. Og det var ikke et vanlig konsertpublikum her. Det var unge, eldre, småbarnsfamilier, ektepar,
ungdomskjærester osv.

Og videre: Da jeg gikk bort til sitteplassene langs langbordene, så jeg at hvert av dem var reservert for storfamilier. Det viste seg at dette ikke var noen vanlig konsert, det var i stedet en slags tradisjonell bygdesammenkomst. Jeg fikk en plass ved et av langbordene, der det satt en eldre dame, ei enke. Vi kom raskt godt overens, og spøkte og lo. Hun syntes også det var veldig stas å få en yngre bordkavaler, og med jevne mellomrom lo hun, gav meg en klem og et kyss på kinnet.

Så begynte det ene familiemedlemmet etter det andre å ta plass ved bordet. Søstre, kusiner, grandonkler, barnebarn. Ja, faktisk fylte familien opp to store langbord. Jeg må innrømme at jeg tenderte til å kjenne meg litt utilpass da de strømmet på. Jeg var jo et slags fremmedelement i dette selskapet. Alle her kjente hverandre; selv kjente jeg i utgangspunktet ingen.
Men det var ingen grunn til å kjenne seg utilpass. Jeg ble kjent som «vennen til» den eldre dama jeg satt ved, og så var alt i orden, og jeg var en naturlig del av selskapet. Og etter hvert kom maten på bordet. Mengder med grillet kjøtt, øl og brus, pommes frites og tzatziki, gresk salat.
Selv hadde jeg ikke betalt for noen mat, så jeg var noe beskjeden da tallerkene ble sendt rundt. Men om jeg var beskjeden, så var ikke de det. De som satt rundt meg, satte tallerkenen foran meg, og lesset på den.

«Hallvard, du må prøve dette!,» sa den hyggelige jenta som satt overfor meg. «Se her, dette er gresk favorittmat – pommes frites med tzatziki på!» Her er mer øl!» «Kom igjen, ikke vær beskjeden, ta til deg.» «Dette er deilig gresk mat; jeg bruker å si: Er det usunt, så liker jeg det!» Og stemningen var strålende og avslappet, det var spøk og moro, og vi lærte hverandre å kjenne.

Etter hvert begynte så musikken, som jeg i utgangspunktet hadde kommet for. Det var livlig folkemusikk av høy kvalitet, og folk klappet og ropte med. Jeg fikk det tekstlige innholdet noenlunde oversatt. Det slo meg at dette ikke var så ulikt den gamle folkemusikken som jeg kjente fra mitt hjemsted, Vest-Telemark.

Etter hvert kom det også inn unge gutter og jenter i tradisjonelle folkedrakter. De danset og hoppet i ring, og viste seg fram. Ikke ulikt våre drakt- og dansetradisjoner! En av damene som satt ved mitt bord, sa at vi andre også etter hvert måtte frem og danse – en noe uvant tanke for meg, for å si det sånn. Men, det ville nok vært veldig sunt for meg.

Fellesdansen ble det imidlertid ikke noe av, og etter hvert som klokka trakk seg mot midnatt, var det på tide for meg å gå hjemover. Jeg hadde tross alt langt å gå. Jeg spurte hvor lenge festen ville vare. «Den varer til langt utpå natt! Forresten er du hjertelig velkommen til å treffes og ta en kaffi ved en senere anledning denne uka!»

Jeg uttrykte min store takknemlighet for det jeg hadde fått oppleve denne kvelden, og hilste adjø til de som satt rundt bordet mitt. Så begynte jeg å gå hjemover. Men etter å ha gått 15 minutter kom det en bil som stoppet. Det var ett av parene som hadde sittet ved bordet mitt; de hadde også reist fra festen, og nå ville de kjøre meg hjem til leiligheten. Så fikk vi også en trivelig samtale på vei dit.

—–

Det ble en virkelig interessant og dyp opplevelse for meg, denne kvelden. Hvorfor? Først og fremst fordi jeg fikk kjenne følelsen av å bli virkelig godt tatt imot, virkelig ivaretatt, virkelig vist godhet og gjestfrihet, som en fremmed og ukjent.

Det er ikke å ta for hardt i, å si at dette var helbredende for meg, som balsam på sjelen. Det var dypt tankevekkende for meg. Det har gjort noe dypt med måten jeg ser på grunnleggende mellommenneskelige relasjoner, så å si.

Jeg tenkte på hvor godt det var å bli møtt på denne måten. Så tenkte jeg på hvordan jeg møter andre mennesker. Hvordan jeg så lett kan «holde igjen», ikke våge å dele av meg selv i møte med fremmede, eller ikke våge å involvere meg i andres menneskeliv når jeg ikke kjenner dem godt.

Så tenkte jeg mye på kultur og religion. For – min positive overraskelse i møte med denne lokale greske kulturen, handler ikke bare om meg og mine utfordringer knyttet til det å møte mennesker. Den handler også om kulturelle forskjeller. Jeg er glad i Norge og norsk kultur – det er en kultur vi på mange vis kan være stolte av.

Og på samme tid: Sett at jeg var fremmed i Norge – ville jeg da kunne ha funnet en slik sammenheng som bygdefesten på Kreta, og blitt så varmt tatt imot, så raskt, så gjestmildt, så genuint og så avslappet? Som om jeg var en naturlig del av familien?

Jeg er usikker. Her har nordmenn en del å gå på, tror jeg. Kanskje har vi litt for store «forsvarsverker» i møte med fremmede og ukjente?

Endelig tenkte jeg altså på religion. I bygda jeg kommer fra, i Vest-Telemark, er det tradisjoner for streng, pietistisk kristendom. Og det har vært tradisjoner for både fest og fyll og «rølp», og endog vold. Skillet mellom disse kulturene er mindre i dag, men det består.

Men disse skillene fantes ikke i samme grad på Kreta! For å si det på annet vis: Det jeg opplevde på Kreta, ville vært som om den lokale kirken i Vest-Telemark stelte i stand bygdefest, der det lokale countrybandet spilte opp til dans i menighetshuset, og der det ble servert alkohol til alle. Barna ville ikke få alkohol, men de ville være en naturlig del av festen, endog sent på kvelden.

I norsk sammenheng ville en slik fest på mange vis vært et «brudd på spillereglene» – både «kristelige» regler» og «norske/bygde-» regler. På mange vis tror jeg at dette skillet mellom kristelig og sekulært preger hele den norske kulturen. Tenk på det. Norsk kultur er «post-pietistisk» på mange vis. Den er stringent, pliktoppfyllende, hardtarbeidende, ærlig og sober (tenk: arbeidsliv, idrett, frikirker). Men norsk kultur er også i diametral opposisjon til disse pietistiske tradisjonene, og kan være svært utsvevende og grenseoverskridende (tenk: populærkultur, drikkekultur, seksualitetskultur, overkonsum).

Nå maler jeg med brede strøk. Det jeg forsøker å si, er at jeg fikk en smak(!) av noe i Hellas som jeg tror Norge har noe å lære av. Det jeg fikk oppleve, var en kultur som holdt sammen i en helhet ting som i Norge fort blir splittet. På festen var det: Alkohol OG måtehold. Sensualitet og livsglede OG kirkelig nærvær. Fest og glede med unge OG eldre. Samvær med de nærmeste OG gjestfrihet i møte med fremmede. Og det kjentes godt.

 

RED: Vi har republisert innlegget til glede for nye lesere. Første gang publisert på d1 sept` 16. Forsidebilde er lagt til av RED og er hentet fra http://www.huffingtonpost.com/2013/12/03/what-greece-can-teach-the_n_4316899.html 

DEL
Forrige artikkelOm Debatt1
Neste artikkelNår dyr får skylden
Eg heiter Hallvard N. Jørgensen. Teolog og div. andre fag. Arbeider for tida som lærar.

1 kommentar

  1. MATERIELL VELSTAND KONTRA SOSIAL AKTIVITET OG GJESTFRIHET

    Dette var et koselig innlegg. Men jeg er litt mer usikker på om man kan trekke noe sikre slutninger på om nordmenns og grekeres gjestfrihet er så forskjellig som det Jørgensen later til å gjøre. Forskjellene kan også dreie seg om et bygdefenomen kontra et byfenomen, eller rett og slett at Jørgensen ble sett på som en hyggelig ressursperson da han var både prest, filosofistuderende, spilte piano og gitar. At gjestene ikke bare ble møtt av en ortodoks prest, men i tillegg også fikk besøk av en luthersk prest, har kanskje også gjort inntrykk på noen.

    Selv har jeg følt noe av den samme omtanken og gjestfriheten på bygda i Nesbyen og i Nord-Norge. I Skrolsvik på Senja ble jeg, som helt fremmed, uoppfordret tilbudt gratis overnatting og fikk både kveldsmåltid og frokost i senjaværingens private bolig.

    I en tid med mye stress, mas og jag etter materielle goder og liten tid til sosiale aktiviteter, var innlegget klart en tankevekker.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR