Det stormer om barnevernet igjen. Ingen kan si at det har vært helt stille siden siste medierunde, men oppslaget i NRK radio og oppfølgerne i Dagsnytt 18 og Dagsrevyen den 3 oktober startet en ny runde.
Saken denne gangen var at 5 barn ble tatt fra foreldrene sine ved akuttvedtak hver dag i fjor, 1800 tilsammen. Når man først opererer med tall kan man like gjerne bruke de riktige. Det var 1342 barn som ble akuttplassert på grunn av fare for vesentlig skade i fjor ifølge Barne- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir), som blir 3, 67 hver dag. Fem om dagen ble karakterisert som et meget stort tall i oppslagene den 3 oktober. Det kan hende det. Vi vet ikke om det er et stort fordi vi ikke har noe å sammenligne med. Hvis alle var helt nødvendige for å hindre alvorlig skade på barna var antallet derimot helt passe. Og da er vi ved sakens kjerne. Sakkyndig psykolog Ragnhild Pettersen sa i radioen at det var bare noen få akuttplasseringer som tilfredsstilte kravene som loven stiller om fare for vesentlig skade på barnet. Hun gir eksempler på akuttvedtak som følge av enkeltepisoder som barnet har snakket om på skolen eller i barnehagen. Gro Hillestad Thue, spesialist på menneskerettigheter, fulgte opp i kjent stil ved å hevde at vedtakene var i strid med menneskerettighetene.
La oss gi noen fakta om akuttplasseringer først. Loven åpner for å ta barnet ut av familien med øyeblikkelig virkning, altså akutt, når omsorgen innebærer fare for alvorlig skade på barnet. Vedtaket handler om et midlertidig opphold for barnet utenfor hjemmet. Da er det leder av barneverntjenesten som har kompetanse til å fatte vedtaket. Fylkesnemndas leder skal godkjenne vedtaket innen 24 timer.
Det er dessverre slik at noen barn utsettes for vold og overgrep av sine foreldre. De fleste av oss er enige om at dette må stoppes umiddelbart. Akuttbestemmelsen må sees i dette bildet. Media melder regelmessig om tilfeller der barn hentes i barnehagen eller skolen av politi og bragt til fremmede beredskapsforeldre uten at barnet får informasjon om hva som foregår og uten å få ta med seg leker og kosedyr. I noen tilfeller blir foreldrene satt i varetekt for å unngå bevisforspillelse hvis det er mistanke om straffbare handlinger. Dette er traumatiske opplevelser for både foreldre og barn. I arbeidet med NOU:5, 2012: «Bedre beskyttelse av barns utvikling» gjorde vi forsøk på å få oversikt over hva som fører til akuttplasseringer, hva barnevernet har gjort før plasseringen, hvilke alternative tiltak som hadde vært prøvd osv. Det viste seg at det ikke fantes offentlig statistikk om dette, selv ikke det enkelte barnevernskontor eller Fylkesnemnd hadde systematisert og offentlig oversikt over det. Vi måtte nøye oss med informasjon fra erfarne barnevernsledere og forskere som satt i utvalget og intervjuer med enkelte utvalgte ledere i kommunene. Bildet vi satt igjen med var at mange akuttplasseringer ble fattet etter langvarig kontakt med barnevernet, som hadde tilbudt tiltak som ikke virket etter hensikten.
Den internasjonale kritikken mot barnevernet, spesielt fra Russland og Polen, blir også i denne debattrunden trukket fram som et slags sannhetsvitne om barnevertets udugelighet. I disse landene er fysisk avstraffelse en naturlig del av barneoppdragelsen. I et debattmøte med russiske journaliser her i Tromsø for et par år siden hevdet de at barn hadde godt av å bli slått fordi det skaper respekt for voksne. Jeg har egne erfaringer med dette etter å ha bidratt i ti år i Russland med å bygge opp en struktur for foreldreveiledning i et statlig finansiert samarbeidsprosjekt mellom Russland og Norge (Children and Youth at Risk/CYAR-prosjektet). Det er på et vis forståelig at russiske og innvandrerforeldre fra Øst-Europa ikke forstår hvorfor barnevernet i Norge griper inn når de bruker oppdragervold som er akseptert i hjemlandet. Den polske journalisten Marciej Czarnecki hevder imidlertid i sin bok «Norsk barnevern sett utenfra» fra 2018 at det ikke bare er kulturforskjeller om barneoppdragelse men også økonomi og dårlige levekår som forklarer oppdragervold. Barneverndebatter griper derfor inn i hele sakskomplekset om barnefattigdom og voksende forskjeller i samfunnet.
Dramatiske politiaksjoner med bortføring av barn er uakseptabelt. Det vil i de fleste tilfeller være mulig å stanse vold og overgrep ved å gå mykere inn og komme i dialog med familien om hvordan problemene kan løses. Det kan være familiemedlemmer tilgjengelig som kan ha barnet en periode mens det foretas avklaringer om hvilke tiltak som det er nødvendig å iverksette. Det er mulig å bli enige om frivillige tiltak der man ellers ofte tyr til tvang hvis man greier å komme i dialog og får en god relasjon til foreldrene.
Fem inngripener (eller 3,67) om dagen i forhold til vold mot barn er ikke for mange. Det er for få.
Fra redaksjonen. Profilert Barn og unges psykiske helse. Innlegget er først publisert på https://nordnorskdebatt.no/article/barnevernet-nok-en-gang. Vi vil takke Mørch for republisering på Debatt1. For interesserte, se også hans egen blogg http://willytoremorch.blogg.no/
