Hva er vi laget av som kan se på det syvende året at barn lider, barn som ber oss om hjelp, barn som ber om å ikke bli bombet om natten. Barn som ber oss om å se dem og om å hjelpe dem så de ikke sulter, så de kanskje kan få medisiner, så de slipper å se bestevenner dø, så de kanskje kan få oppleve å gå på skolen i trygghet, så de kan huske på å leke. Ikke måtte huske på å leke, men at det var en naturlig ting å gjøre, å bare gå inn i lek. At barn på åtte år skal slippe å være på twitter så vi skal oppdage de og ikke glemme de som vi har gjort mer og mer og mer og mer…
Jeg har hørt mødre nesten innrømme at de kan føle enn form for lettelse at barnet eller barna har dødd så de slipper å bekymre seg om at de skal få oppleve å bli mett den dagen, eller om hva som skal skje med dem neste dag. De innrømmer det ikke helt, de sier det såvidt med blikket vendt nedover mens de skammer seg. Men hvem er vi til å dømme.. Som mamma selv kan jeg ikke tenke meg noe verre enn at barna mine hadde vært sultne eller utrygge..
I fjor når jeg var i Hellas i januar var det kuldeperiode der. Det var flere av barna som havnet på sykehuset pga kulde, vi hadde ikke vann osv. Flere av barna sov hele dagen fordi de var kalde, nesten så de gikk i dvale. Hva slags verden bor vi som tillater dette. Kristina og Bendik har vært i Camp Moria som er et helvete på jord hvor flere tusen mennesker deler minimalt med plass og ikke har nok av noenting, det er så urettferdig..
Jeg har ikke hylt på lenge, men jeg har ikke gitt opp.. Senest i går så jeg på billetter til Lesvos og Thessaloniki og til Kavala. Jeg vil bidra og jeg kan gjøre en forskjell, jeg vet jeg hjelper. Bare med å fortelle hva som skjer er å hjelpe og vise andre mennesker respekt er å hjelpe. Vise at vi alle er like mye verdt og å vise folk verdighet i en situasjon som de er i som tilsier at de føler seg som dritt.
Jeg så på barna på TV2 nyhetene og blir så lei meg, jeg blir så trist. Hvorfor er verden så urettferdig og det stopper jo ikke med Syria, vi har Jemen, Sør Sudan, Kongo, rohinhya, Libanon, Palestina og listen er lang og det er alltid barna det går verst utover.. Malala sier så mye klokt og noe av det klokeste er vel at : Hvorfor er det så lett å dele ut våpen når det er så vanskelig å dele ut bøker… Det sier litt om hvor kynisk verden er og hvor viktig penger er..
Man trenger en form for debrief etter turer når man har vært frivillig, jeg har ikke vært det etter siste tur og tenker at jeg ikke trenger, men blikket til den lille jenta oppsøker meg i drømme.. Hun som måtte bo i en park, hun som kanskje var et og halvt år og fikk slengt til seg en kopp te kl 21.45 på kvelden, den kvelden vi hadde for lite mat. Det tomme blikket som ikke klarte å møte mitt fordi hun måtte konsentrere seg for å klare å holde den alt for varme koppen med te. Hun hadde strikker i håret, alt for stramme, det så vondt ut.. Jeg hadde bare lyst å ta henne med meg hjem, tenkte ikke klart.. Jeg måtte bare tenke på å fortsette å skjenke varm te til alle de kalde menneskene som bodde på gaten og ikke begynne å gråte, det hadde ikke hjulpet noen.. Men i drømme så tar jeg ut de alt for stramme strikkene og rusker henne i håret og får frem smilet og glimtet i øynene. Og det verste av alt, det er mitt egoistiske behov å få frem det, se det. Jeg vil bare vite at det går bra med henne og alle de andre barna som bodde i parken, i de nedlagte bygningene. Jeg tenker på hvor kaldt det var i fjor og håper inderlig at ikke kulden slår inn i Nord Hellas eller andre steder hvor de bor i telt blir like ille i vinter.. Hjertet mitt blør for de. Og jeg tenker jeg trenger defrief, jeg føler meg som en superegoist.. Det er ikke jeg som har det fælt..
Alle disse tankene utløste TV2nyhetene i kveld og det er bra! Vi trenger å vite, vi trenger igjen å våkne og vi trenger å gjøre noe! Alle sammen.
Vi bruker småkaker/informasjonskapsler/cookies til å forbedre brukeropplevelsen og for å markedsføre våre produkter og tjenester. Gjennom å fortsatt bruke denne siden godtar du dette. OkPersonvernerklæring
