Vi snakker ofte om barn som «oss og dem». Som om de er noe annet, en annen art. Så forskjellige fra oss voksne. De er vanskelige å forstå. Hvorfor prioriterer de som de gjør. Hvorfor verdsetter de som de gjør.
Som om vi aldri har vært barn selv.
De er så små. Så umodne. Så lette å ugyldiggjøre. Som om følelsene og meningene deres er mindre viktige enn våre.
I et livsspenns perspektiv så foregår transisjonen fra barn til voksen over veldig kort tid, til tross for en forandring til det ugjenkjennelige. Går den naturlig raskt eller påtvunget raskt? Noen ganger føler jeg vi ikke kan vente på at de blir som oss.
Hva skaper denne separasjonen? Det ene øyeblikket er vi barn og i det neste voksen, og vi kan nesten ikke huske hvordan det var. Hvordan vi oppfattet verden. Hva som var viktig. Er det vann under brua? Var det uten verdi?
Det er viktig å beholde barnet i seg sier vi. Mener vi egentlig det eller er det en floskel? I så fall hvem av oss har klart den bragden? Hvem har beholdt lekenheten og nysgjerrigheten? Hvem har beholdt den uskyldige uvitenheten og de sterke følelsene? Nei, det passer seg ikke.
Det sies at som voksen så reagerer vi på kjente situasjoner med et fast mønster basert på tidligere erfaringer. Vi gjenbruker for å spare oss fra å måtte innovere livet. Vi blir glade av de samme tingene og vi blir sinte av de samme tingene. Vi elsker av de samme årsakene og vi hater av de samme årsakene. Ikke lett foranderlige.
Når vi leser et ord så leser vi første og siste bokstav, ser lengden av ordet og basert på erfaring gjør vi oss opp en mening om hvilket ord det er før vi raser videre til neste ord. Barn har ikke noe annet valg enn å leve bokstav for bokstav. De har ikke noe å fylle inn tomrommet med. De kjenner ikke livets tekst. Så de må være tilstede.
Alltid tilstede. I situasjonen. Følger spent med hvordan forskjellige reaksjoner skaper forskjellige utfall. Nytt å glede seg over, nytt å frykte. Alltid i forandring. Flyter med i en verden i konstant endring.
Hvis du gjør det du alltid har gjort vil du få det du alltid har fått. Du vil gå opp de samme stiene. Du vil stange i de samme veggene der det allerede finnes søkk etter gamle møter med ditt hode (kred. Siri Nilsen). Mønstre fostrer med letthet skråsikkerhet, forutinntatthet og fordømmelse uten tilstrekkelig grunnlag. Hverken bra for oss selv eller bra for andre.
Barn av i dag ser verden for det den er. De er ikke isolert fra alt som skjer, slik jeg var når jeg var barn. De har ikke erfaringer til å fylle inn i all usikkerheten så de reagerer fra hjertet, ikke fra erfaring. Vi hører at noen en evighet unna oss lider og dør. Vi voksne tenker «oss og dem». Barna tenker «Vi dør!».
Tenk om vi mennesker hadde fortsatt et barns rasende utvikling gjennom hele livet? At kravene hadde uteblitt. Alltid nysgjerrige på noe nytt, alltid lekne, alltid åpne for forandring, aldri stagnert. Med en naivitet hvor det ikke finnes rom for ondskap. Jeg våger å tro det kunne blitt en ganske vakker verden.
Så kanskje ikke det å beholde barnet i seg er en floskel allikevel.
Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn, Psykisk helse. Bildet fra Dan Morris på Unsplash. Først publisert på Thomas Malmes blogg Dypdykk, https://dypdykk.blog/2020/01/01/barn/.
Vil du skrive innlegg på debatt1?
Velkommen!
Send til .
Din mening gir mening!
