Uenigheter på venstresiden om utenriks- og sikkerhetspolitikk

0
116

Om norske militære bidrag i utenlandsoperasjoner og krigen i Afghanistan under den første flertallsregjeringen på venstresiden bestående av AP, SV og SP. Oppslutning for partiene ved valget i 2005 var: AP 32,7 %, SV 8,8%, SP 6,5%. Kilder er oppgitt til slutt i innlegget.

Norges deltakelse i krigen i Afghanistan og Soria Moria erklæringen

Mens det store flertallet av norske, amerikanske og vest-europeiske politikere klør seg i hodet over hvordan det hele endte i Afghanistan velger jeg å skru klokken tilbake noen år.

Tidspunktet er perioden 2005-2007. I 2005 hadde partiene Ap, SP og SV nettopp tiltrådt i den første flertalls venstre/sentrumsregjering i landets historie, også kalt Norges første rødgrønne regjering, eller Jens Stoltenbergs andre regjering.

2005

Stedet er plenen utenfor Stortinget der enkelte stortingsrepresentanter fra SV protesterer mot sin egen regjering. For det er utenrikspolitiske skjær i sjøen…

Det er ett skjær som egentlig består av flere små. Dette skjæret er det krigsherjede landet Afghanistan.

Det er litt over 4 år siden den fryktelige terroraksjonen på Manhatten i New York. USA med allierte har invadert Afghanistan og Irak i kampen mot terror. Men er det USA som leder kampen mot terror, eller er det NATO i sin helhet? Angrepet utløste artikkel 5 i NATO-pakten, det vil si at en hvis ett land blir angrepet utløser det gjensidig bistand fra de andre landene som er tilsluttet NATO.

For det er USA som leder kampene i Afghanistan, ikke NATO. Det gjør det enda vanskeligere og enes om spillereglene i regjeringen.

Spørsmålene er mange. Hvilke operasjoner skulle de norske styrkene forankres i? Hvilke tropper og hvilket materiell skal vi bidra med?

Det viktigste ble kanskje forankret i Soria Moria erklæringen:

  1. Ikke avgi militære styrker til internasjonale operasjoner uten en forankring i FN-pakten og et klart FN-mandat.
  2.  Trekke norske stabs- og opplæringsoffiserer ut av Irak.
  3. Styrke norsk deltakelse i ISAF i Afghanistan 4.På denne bakgrunnen vil vi ikke fornye norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom når mandatperioden for disse styrkene utløper.

Dette markerte et skille sammenlignet med den foregående borgerlige regjeringen (Bondevik 2) som avga personell og materiell til begge operasjonene.

Enkelt forklart var Operation Enduring Freedom den offensive innsatsen i Afghanistan, mens ISAF styrken representerte den defensive og mer sikkerhetsbetonte innsatsen. ISAF styrken fikk et mandat i sikkerhetsrådet i FN 20.desember 2001 til å opprette en base i Kabul og omkringliggende områder.

Norge deltok i begge operasjonene i starten av krigen i Afghanistan. Dette endret seg med den rødgrønne regjeringen. Det norske bidraget skulle heretter kanaliseres gjennom ISAF-styrken.

Bråket begynner senhøsten 2005. Den såkalte venstrefløyen i SV protesterer mot at Norge sender jagerfly til Afghanistan. De mener at slike kapasiteter ikke kan brukes i fredsbevarende operasjoner, men derimot bare i offensive operasjoner, selv om flyene skal være tilsluttet ISAF-styrken.

Med tanke på hvor mye intern uro det var i regjeringen Solberg (med ny rekord i avgåtte justisministere), er det interessant å spole tilbake til da deler av SV protesterte mot egen regjering, og medienes reaksjon på at det fantes motforestillinger internt mot bruken av norske våpen og fly under en amerikansk ledet kampanje, der mandatet fra FN var mildt sagt omdiskutert.

-Men hvorfor demonstrerer du mot din egen regjering? Det er det gjentagende spørsmål fra mange aviser i disse dagene.

Var det ikke lov å uttrykke reell bekymring for hvor krigen i Afghanistan tok vegen?

«Demonstrerte mot egen regjering» heter det i en overskrift i Aftenposten 9.nov 2005.

«Jens svelger SV-protest» er en annen overskrift sakset fra Nettavisen fra samme dato.

Det virket som det var utrolig provoserende for mange redaktører og journalister at et parti i en regjering hadde betenkeligheter internt med hvilken retning krigsdeltakelsen i Afghanistan tok. Hadde det vært et nasjonalt saksfelt med intern uro vedder jeg på at journalistene og redaktørene ville lent seg pent tilbake i sine stoler, for det er normalt. Litt staurbæring forekommer jo i alle flerpartiregjeringer. Ikke minst i den borgerlige regjeringsperioden mellom 2013-2021.

Men ikke i utenriks og sikkerhetspolitikken, der SV «tar sjansen» og utfordrer konsensusen på nytt litt senere i regjeringsperioden, nærmere bestemt vinteren 2007.

2007

«Full krig i SV» er overskriften til VG datert 15.februar 2007. Saken dreide seg da om å sende 150 spesialsoldater til Sør-Afghanistan, langt bort fra det området ISAF-styrken skulle være med å kontrollere. Partiet truer sågar med å gå ut av regjeringen.

Sitat fra VG 15.februar 2007: «Det er nesten ubegripelig at SV motsetter seg at nordmenn skal ta et slikt oppdrag, for dette er jo fredsarbeid av beste merke. Dersom Kabul trues eller faller, blir det kaos i landet, og da er det nytteløst med sivil bistand. De norske spesialsoldatene holder internasjonalt toppnivå; og de er ikke bare trent til å føre krig, men også til å pleie kontakt med befolkningen og drive opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker.»

Det var da ikke deltagelsen ISAF-styrken SV var imot, men endringen i mandatet da 150 soldater skulle sendes sørover. Noe SV inntil da hadde forhindret.

Når vi nå vet at Taliban kontrollerer store deler av Afghanistan, kan jeg sitere VG videre fra samme sak av 15.februar 2007:

«SV sier at det er et fredsparti og krever at Norge skal drive utviklingsarbeid i Afghanistan heller enn å føre krig. Men spesialstyrkebidraget gir vi jo nettopp for å sikre en fredelig utvikling i det krigsherjede landet. De norske elitesoldatene skal beskytte sivilbefolkningen og trygge regjeringen og andre offentlige institusjoner i Kabul, samt de internasjonale organisasjonene som driver hjelpe- og utviklingsarbeid.»

En fredelig utvikling?

Hvordan er så den humanitære situasjonen i 2021? FN-sambandet informer om følgende på sine sider:

34 prosent av afghanerne levde i 2012 under fattigdomsgrensa. Verdensbanken anslår at andelen i dag er 72 prosent. Afghanistan (fn.no)

For sivile er Afghanistan blitt farligere og farligere. FN har rapportert at flere kvinner og barn var drept i første halvår av 2021 enn i noe annet første halvår siden 2009.

FN anslår at ca. halvparten av den afghanske befolkningen vil trenge humanitær hjelp i 2021. Det er dobbelt så mange som i 2020, og seks ganger så mange som i 2017, ifølge NRK.

I tillegg er millioner av afghanere på flukt.

Dette er ikke et forsøk på etterpåklokskap på et komplekst tema som en lite tradisjonell krig i et fjernt land for oss i Vesten, der en grusom terroraksjon var utgangspunktet.

Det er derimot en påminnelse om at uenighet faktisk kan utgjøre en viktig forskjell i spørsmål som ikke bare angår oss og vår alliansetilknytning, men millioner av uskyldige mennesker som sjelden eller aldri har opplevd fred.

Avisene har fremdeles ikke » glemt «SV-fella», men i spørsmålet om krigen i Afghanistan er det vel heller de største avisene som må se seg speilet? Om de ikke ble vel ivrige og gikk i sin egen ulvegrav.

Konsensus ser bra ut, men det er ikke bestandig like lurt i kompliserte spørsmål.

La oss håpe at ikke mediene roper ulv, ulv ( eller NATO, NATO) neste gang det blir dissens i utenriks eller sikkerhetspolitikken. Det gjelder i større grad enn noen gang å holde hodet kaldt og tenke flere tanker samtidig.

Kilder:

 

Fra redaksjonen. Profilert Nyheter og analyse, Politikk og samfunn. Foto: Anukrati Omar, Unsplash. Kjetil Folde er fast skribent på Debatt1.

Vil du kommentere innlegg eller skrive ett på Debatt1?

Velkommen!

Innlegg, send til eller bruk kommentarfeltet nedenfor.

Med klarhet, relevans og saklighet https://debatt1.no/retningslinjer/ vil 

din mening gi mening! 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelGuterres’ bløff om «Kode Rød» for klimaet
Neste artikkelBarn
Adjunkt, med tilleggsutdanning. Rektor ved Søndre Land ungdomsskole. Tidligere jobbet som journalist i Arbeidet Rett. 47 år.

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here