Laksefarming i fjordene og langs kysten synger på siste verset i flere land – også i Norge.
British Colombia, Canada inndrar 17 konsesjoner.
Skottland kommer med innskjerpende krav.
Tromsø kommune har sagt nei til flere åpne anlegg.
Norske laksefarmere sliter med lakselus, sykdom og mangel på skjermede arealer inne i fjorder og langs kysten. De aller fleste er allerede «brukt opp», dvs forurenset slik at de ikke kan brukes til laksefarming. Grunnen til dette er imidlertid at laksefarmerne ikke er villige til å innse at de i alle år har saget på den gylne greina de sitter ved, ved å la alt avfall gå i sjøen. Avfallet legger seg til rette som et teppe og bunndyr kveles så bunnen blir «død». Fisk som lever av bunndyr må finne seg andre steder å leve. Dette har fiskere og fritidsfiskere langs kysten rapportert i flere tiår.
Høsten 2018 kom rapporter som viser at fjorder på vestlandet også er sterkt forurenset av kobber. Kobber brukes som impregnering av nøtene i merdene og faller av ved vask/spyling. Kobber brytes ikke ned i naturen og er det er bare kvikksølv og sølv som er mer giftig. Kobber-problemet er reelt og erkjennes av laksefarmerne. Her har et nytt problem oppstått: Utslitte nøter kan ikke lengre sendes til Kina for gjenvinning av kobber. Så hva skal de gjøre av dem nå?
Men myndigheter og denne «næringa» vil ikke høre om forurensninger som er «innenfor akseptable grenseverdier». De påstår at det er flere årsaker. Derfor er det nå satt i gang forskning. Denne forskningen vil neppe bringe nytt inn i debatten, men bieffekten er at laksefarmerne får fortsette sin skadelige forurensende virksomhet i noen år til!
Laksefarmerne påstår hardnakket at «laksefarming har et akseptabelt miljøavtrykk». Men hvorfor må de da stadig flytte laksefarmene til nye lokasjoner? Ingen vil svare på dette, men svaret er at de tror blindt på eksisterende praksis ved «å flytte fjøset når gjødselkjelleren er full», for å si det litt stygt. Dette er grunnen til at fjorder dør og fiskeplasser langs kysten ødelegges av laksefarmene. Bunnen under laksefarmene er en avfallshaug som utvikler gasser som stiger opp og gjør lokasjonen ubrukbar til laksefarming. Håpet er at naturen selv skal rydde opp og restituere seg, men det skjer ikke.
Avfallet legger seg til rette som et teppe og bunndyr kveles så bunnen blir «død». Fisk som lever av bunndyr må finne seg andre steder å leve. Dette har fiskere og fritidsfiskere langs kysten rapportert i flere tiår.
Nå tror de at problemet med forurensning er løst bare de flytter til havs! Det er det jo IKKE! Det vil fortsatt produseres en halv kilo avfall per kilo produsert laks per år. Men avfallet spres over et mye større område og det vil derfor være vanskelig å følge opp/kartlegge. Laksefarmingen vil forurense som før!
Midt-Norsk Havbruk, Salmar m.fl. satser på åpne fiskemerder i nye milliardprosjekter. Hovedfokus er å unngå lakselus og kanskje bedre laksevelferden. Mye teknologi lastes inn og det blir sikkert produksjonsmessig effektivt og ikke minst lukrativt. Men alle løsningene er fortsatt åpne og lusa vil garantert finne veiene inn i anleggene. Norskekysten er ikke særlig gjestmidt og vi vil sikkert oppleve at havmerder havarerer i dårlig vær med påfølgende lakserømming. Og da vil det ikke være snakk om noen få fisk: Da Marine Harvest (nå MOWI) sitt nye anlegg i Chile havarerte i dårlig vær i 2018, rømte 700.000 laks. Havmerden til Salmar har kapasitet som er større!
Hvorfor i all verden kan ikke fiskeoppdrettere sette fokus på løsninger som ikke forurenser, er fri for lus, er rømmingssikre og hvor det er mulig å ha kontroll på sykdommer på en mye bedre måte? Løsninger finnes allerede, men de kan sikkert forbedres og dermed kunne kvalifisere til gratis «utviklingskonsesjoner». Der ligger statens incitament. Ved siste konsesjonstildeling ble det betalt i snitt 150 mill kr per konsesjon på 780 tonn biomasse. Salmar sin satsing fikk 8 utviklingskonsesjoner som skulle tilsvare ca 1,2 milliarder kr de kan betrakte som spart kapital. Prosjektet koster ifølge Salmar 1,5 milliarder kr.
Avfallet som produseres er også en ressurs som helt sikkert kan gjenbrukes til ulike formål. Problemet som Norge ikke har løsning for, er tungmetaller. Som sagt er nøter i merder impregnert med kobberstoff. Problemet elimineres selvsagt med landbaserte anlegg.
Åpne fiskemerder er en feilsatsing! Framtidens løsning er lukkede anlegg som holder styr på ALL forurensing! Disse vil ha «tilnærmet null miljøavtrykk» og da kan de plasseres «hvor som helst» – til havs – langs kysten – eller på land! Og dette er dessverre ikke norske laksebaroner i stand til å forstå!
En hval fylt med plastavfall fikk folk til å forstå at havet ikke «spiser plast». Hva skal til for å få laksefarmere spesielt og politikere generelt til å forstå at havet heller ikke fungerer som «gjødselkjeller»? Hvorfor satser ikke laksefarmere direkte på lukkede anlegg nå mens de har kapital og staten gir gratis utviklingskonsesjoner? Teknologien finnes, men de ser ut til å mangle vilje.
Knut Hellesvik,
m.fl. fritidsfiskere
Fra redaksjonen. Profilert Valg 2019, Politikk og samfunn. Tilfeldig valgt illustrasjonsfoto: File:Fish farming on Øksfjorden in Loppa, Troms og Finnmark, Norway, 2022 August.jpg – Wikimedia Commons
