I serien av moderne begreper hva angår spiseforstyrrelser er vi nå blitt presentert for alkoreksi (alkorexia); nemlig hvordan kreative kvinner (og menn?) på diett rydder plass til alkohol. På drikkedager hopper man ganske lett over ett eller flere av dagens måltider, slik at det totale antall kalorier likevel ikke overstiger det antall kalorier dietten tillater. Som om det skulle være noe nytt at alkohol blir prioritert foran mat, dersom man blir nødt til å velge. Det faktisk uavhengig av om man går på diett eller ikke.
I min barndomstid pleide enkelte av de store gutta å løpe en runde før de tok en god slurk øl. Så løp de nok en runde, før de inntok neste slurk. Og slik fortsatte de, inntil rusen begynte å virke. Det var på slutten av 1960-tallet, i langpilsens dager. Gutta hadde dårlig råd og måtte få mest mulig ut av alkoholen, dvs mest mulig rus for pengene. Noen av dem brygget også selv. Resultatet ble en mellomting av øl og vin, populært kalt vøl. For de fleste har økonomien heldigvis bedret seg siden den gang. Nå går det mest i finere viner og andre edlere dråper. Tiåret før levde min mor og hennes venninner bevisst på kålrabi og annen billig og kalorifattig mat, både for å holde vekten på et syltynt kroppsideal og for å kunne gå ut på byen. Kostpengene strakk ikke til begge deler; altså ble maten nedprioritert. Klær og uteliv var langt viktigere.
Slik kan vi antakelig nøste tilbake i moderne tid for å se hvordan nordeuropeiske kvinner har prøvd å balansere inntaket av mat på bekostning av alkohol. Jeg for min del tror vi kommer langt med å se på kvinners frigjøring fra korsettet på begynnelsen av 1900-tallet og begynnelsen på kaloritelling på 1920-tallet. I mellomtiden hadde europeiske kvinner både fått stemmerett og mulighet til å tjene egne penger; vi kunne (endelig) begynne å oppføre oss som menn. Men kroppspresset var det samme. På 1950-tallet skulle vi ha vepsetalje, på 1960-tallet skulle vi se ut som Twiggy – og siden er fett stort sett bare blitt tolerert i pupper, lepper, kinnben og nå også rumpeballer. Man kan si hva man vil om å akseptere kroppen som den er – jo mer å ta i, desto mer å bli glad i og alt det der – men kvinner og klær har aldri vært kompatibelt med kalorier. Lekre klær lages ikke i størrelse altfor stor. Noe må ofres dersom vi skal bli med på fredagspils, lønningspils, julebord, sommerfest og kollegatur til Latvia. For ikke å snakke om hverdagen sammen med familien, der det nå synes allment akseptert å «nyte» vin også på hverdagene – eller i syklubben, som i de siste 25 år i praksis har vært en vinklubb.
Alkoreksi synliggjør etter min mening et grunnleggende behov for den fysiske og psykiske virkning av alkohol (rusmidler). Det kan hende at enkelte bare «nyter et glass i godt selskap» eller til maten, men selv føler jeg (ofte) et behov for rusen i seg selv. Det betyr at jeg er villig til å bytte mat mot alkohol, særlig hvis det gir en bedre rus. Jeg vil si at jeg er psykisk avhengig av det velværet den gode rusen gir meg. Jeg ønsker å kunne gi slipp på alle de hemninger som vanligvis preger min hverdag. Jeg blir mer sosial, snakkesalig og munter. Jeg blir mindre stiv og mer overbærende overfor andre. Hver gang temaet rus bringes på bane, vinkles det alltid negativt. Man fokuserer kun på skadevirkningene, aldri den glede de fleste av oss føler når vi tar ett eller flere glass i «godt selskap». Da jeg var ung ble det fokusert på at man aldri burde drikke alene, særlig ikke dersom man var kvinne. Men hva skal man gjøre, dersom man er enslig mor og ikke kan komme fra på grunn av barna? I det siste er det blitt fokusert på hvor ille det er når voksne mennesker drikker når det er barn til stede. Men hvordan skal barn få et normalt forhold til alkohol, dersom de aldri får se hvordan man både kan drikke alkohol og oppføre seg anstendig på samme tid? (Min indre lille konspirasjonsteoretiker forteller meg at også dette må være muslimenes verk. På med burka og, sett korken i flaska og vend hodet mot Mekka.)
Hvis jeg hadde hatt tilstrekkelig med penger og de rette kontaktene, hadde jeg helt sikkert slått meg på kokain eller andre opiater. Da kunne jeg ferdes gjennom livet, slank som en modell og euforisk til sinns. Jeg har imidlertid ennå ikke turt å bevege meg på det illegale marked. Derfor har jeg heller ikke annet virkemiddel enn å droppe maten, for å oppnå den lykkefølelse som beruselse gir meg. Kaloriinntaket må nemlig begrenses til et minimum. For det samfunnsmessig skapte kroppspresset slipper aldri taket. I valget mellom alkohol og mat velger jeg alkohol. Jeg er med andre ord en alkorektiker. Jeg er ikke stolt over å være det, men jeg skammer meg heller ikke. Det beskriver egentlig bare situasjonen hvordan den reelt sett er.
I stedet for å rette nok en pekefinger mot en gruppe mennesker som kanskje allerede er spiseforstyrret nok; hva med å lansere et ruspulver, i passende doser, slik at også vi som drar på x antall kilo for mye – eller bare vil holde vekten – kan få oppleve hvordan det er å være Dronningen av festen, uten alltid å måtte fintelle antall kalorier? Det høres kanskje flåsete ut, men det er faktisk alvorlig ment. Alle kan ikke være rockestjerner, toppidrettsutøvere eller drive med ekstremsport. Men kjenner jeg lusen på gangen, er de like avhengig av den eufori de føler når de har prestert som den lykkefølelsen jeg kan finne i barskapet. I det siste har jeg for øvrig funnet en ny måte å oppnå beruselse, samtidig som jeg holder kaloriene under kontroll; nemlig løpe en mil på tredemøllen og toppe prestasjonen med to glass vin. Da føler jeg meg ikke bare kjernesunn, men også kjempeglad 🙂
Fra redaksjonen. Profilert politikk og samfunn.
Dette var et personlig, åpent og ærlig innlegg.
Kanskje er det nettopp kreative kvinner og menn som sliter med alkoholen, som har funnet opp mer tilforlatelige begreper for alkoholisme, nemlig «alkoreksi». Det er ingenlunde enkelt å skille de to begrepene fra hverandre. Disse menneskene er altså ikke fysisk avhengighet av alkoholen, bare psykisk. De nyter alkoholen fordi de ønsker smaken eller rusen. Dersom man daglig erstatter hele måltider med alkohol og har større eller mindre alkoholpromille gjennom hele dagen, så har man, etter min mening, fått sykdommen alkoholisme. Og det selv om vedkommende hevder at han ikke er fysisk avhengig av alkoholen.
Nå tror ikke jeg at Marita Synnestvedt går rundt og er rusa døgnet rundt, men kun ønsker seg ett eller to eufori-kick i løpet av dagen. Samtidig er hun bekymret for vekten, og reduserer derfor inntaket av næringsrik kost.
Øl innholder små mengder B1, B2, niacin, niaekv, Ca, Na, K, Mg og Cu. Men vin og brennevin og annen alkohol innholder like lite vitaminer og mineraler som sukker, dvs tomme kalorier blottet for alt annet enn energi.
Bestemmer man seg for å gå ned i vekt, kan man satse på en ren grønnsaksdiet med få kalorier. Da er det ikke mulig å holde vekten selv om man stapper i seg alt en orker; det er min erfaring. Jeg greidde å få i meg maksimalt 1200 kcal om dagen i et par-tre måneder. Men årsaken til dietten min den gangen var ikke vekten, men helsa.
Forskning har vist at personer som bruker rusmidler som lykkepillen, kaffe, te, alkohol, sukker og mørk sjokolade for å få økt serotonininnhold i hjernen, noe som resulterer i følt lykkerus, reduserer evnen til å oppnå den samme euforien i dagliglivet uten rusmidler. Når man løper får en i tillegg et adrenalinkick, noe som forsterker virkningen av serotoninen. Det er slett ikke sikkert at man samlet sett vil ha flere og lengre euforiperioder gjennom hele livet med bruk av rusmidler enn uten, se denne fra Lommelegen: http://www.lommelegen.no/legesvar/5-htp-tilskudd-serotonin-og-sosial-angst
Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter det slik at alkoreksi er en medisinsk tilstand, slik som bulimi og anoreksi. Det er ikke «kreative» kvinner som snakker om alkoreksi, men medisinmenn.
Jeg tror heller ikke at vi skal blande alkoreksi med alkoholisme. Snarere tvert i mot. Her er det snakk om å drikke lite, men likevel føle den behagelige beruselsen som nødvendigvis kommer når man drikker alkohol. Ser du en kvinne med en halvliter øl, lider ikke hun av alkoreksi. Til det er det altfor mye «mat» i øl. Se heller etter vi som sitter med et glass hvitvin eller bobler.
Helsemessig sett kan det etter min mening være bra med et snev av alkoreksi. Da har man kontroll på kaloriene og får i seg hverken for mye alkohol eller mat.
Dersom man drikker (store mengder) alkohol hver eneste dag, er det ikke lenger snakk om alkoreksi, uansett om man kutter ned på maten eller ei. Hvor grensen går mot alkoholisme? Det kan vel variere fra person til person og må sees i sammenheng med drikkemønster, mengder og andre faktorer.
En bulimiker har tvangstanker og trøstespiser ofte store mengder junkfood, snacks, kjeks, kaker, is, desserter, sjokolade og godterier. Etter av magesekken er fylt opp, kaster vedkommende dette opp, for så å spise videre.
Nå kan man i og for seg kutte ut hele middagen og sette til livs et to liters spann med is eller tre-fire hekto snop, uten å lide av noen tvangstanker. Men gjør man dette til vane, kan man fort får livsstilsykdommer som diabetes og hjerte- og karsykdommer. Tilsvarene kan vel en alkorektiker erstatte enkelte fullverdige måltider med alkohol uten at det behøver å være sykelig eller skadelig. Problemet med alkohol, er at man etterhvert kan føle behov for å drikke stadig mer for å oppnå den samme rus- og euforieffekten. Den alkoholavhengige er som regel den siste til å innrømme at han er alkoholiker, han er bare feinschmecker, livsstilsnyter og alkorektiker.
Jeg løfter ikke pekefingeren mot noen, men for meg er dagens høydepunkt fisk, kylling/kalkun eller lam med masse forskjellige tropiske og norske urter og grønnsaker samt poteter, søtpoteter, kassava og jams.
Selv om en del drikker altfor mye alkohol, har vi vel ikke noe belegg for å si at «folk flest» har et alkoholproblem. Alkohol er en del av min kultur, hvilken jeg akter å holde fast ved. På den annen side er jeg blitt mer helsebevisst med årene og prøver derfor å styre mat og drikke i en mer riktig retning. Jeg har for øvrig erfart at jeg tåler mindre alkohol med årene. Jeg vet ikke om det er normalt eller om jeg bare går i motsatt retning av alle andre.
For meg er dagens høydepunkt en god kopp te etter at jeg har løpt en mil på tredemøllen. Fisk og kylling prøver jeg å styre langt unna, men det går på oppvekstvilkårene til den stakkars oppdrettsfisken, som har stått i en altfor trang mære, og den stakkars kyllingen som nesten er blitt klemt ihjel i en trang låve. Jeg er ikke vegetarianer, kun deltidsvegetarianer, men er genuint opptatt av dyrevelferd.