30.000 hjortedyr skal testes for skrantesyke i år. Mattilsynet kaller det en «naturkatastrofe» om sykdommen får spre seg. Men katastrofen er det Mattilsynet selv som står for. http://www.hjortevilt.no/skal-teste-30-000-dyr-i-kampen-mot-skrantesjuke/
Etter 50 år med CWD i Nord-Amerika er forekomsten i ville dyrebestander fortsatt lav – vanligvis under 5 prosent på hjort og under 2,5 prosent på elg, men det varierer mellom regionene og kan være høyere eller lavere. Bare et fåtall dyr i gangen viser symptom på sykdommen (Institute for International Cooperation in Animal Biologics).
Ingen viltbestander er noensinne blitt utryddet på grunn av CWD. Den eneste utryddelsen som har forekommet har vært i form av statlig nedskyting, i et forsøk på å bekjempe sykdommen – en strategi som erfaringer fra USA har vist er nytteløs.
19 dyr av villreinbestanden på ca. 2200 dyr i Nordfjella sone 1 var smittet av CWD – under 1 prosent. Hundre prosent av dyrene ble utryddet av myndighetene.
Mattilsynet og Miljødirektoratet har igjen beordret statlig jakt i Nordfjella, for å skaffe flere dyr til testing av CWD. 55 bukker av en flokk på ca. 500 tilsynelatende friske dyr i sone 2 skytes. Samtidig merkes 15 villrein med radiosendere. Igjen jakt, motorisert ferdsel og forfølgelse av dyr på vinterføre. Norsk Villreinsenter og Villreinrådet i Norge advarer mot forstyrrelser av villreinen. Det fører til at dyrene får redusert tid til matopptak og dermed lavere kroppsvekt, som igjen gjør villreinen dårligere egnet til å tåle det tøffe klimaet. I tillegg kan reproduksjonsyklusen påvirkes slik at kalvene fødes seinere på året, og de nyfødte får kortere tid til å bygge opp fettreserver som de er avhengige av å tære på gjennom vinteren.
I kampen mot CWD glemmes individene. Hensynet til dyrevelferden blir borte og det drives ren dyremishandling. Vil også villreinen snart være borte?
Hardangervidda har Europas største villreinstamme på ca. 7000 dyr. Flokken er godt under bestandsmålet, men Mattilsynet vil gå hardt til verks for å få flere prøver. Det er størst sjanse for å finne CWD hos voksen bukk, så de krever utskyting av nesten hele den voksne bukkebestanden. Det kan føre til genetisk utarming, ødelagt struktur i stammen og seinfødte kalver som går til grunne under vinterens harde påkjenninger.
Den nordiske forskningskonferansen om rein og reindrift sier: «Tilgjengeligheten av bukker under brunsten kan øke sjansen for en synkron kalving, en høyere drektighetsprosent og påvirke kalvingstidspunktet.»
Får ikke Mattilsynet nok prøver under ordinær jakt truer de med statlig jakt også på Hardangervidda. Europas største villreinstamme kan stå for fall.
Mattilsynet sanerer naturen slik de sanerer fjøs. Vil de også sanere bort villreinen i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda ved funn av CWD? Vil de bli husket av ettertiden som de som utryddet villreinen i Norge?
Hva vil skje hvis CWD blir påvist hos hjort eller elg – skal strategien med nedskyting videreføres? Erfaringer fra USA viser at det ikke lar seg gjøre å utrydde CWD ved å utrydde viltbestander. Vi har heller ingen rett til det. Det fratar også naturen mulighet til å utvikle naturlig motstandskraft mot sykdommen.
Vi må gi slipp på det ekstreme kontrollbehovet. Vi kan ikke krige mot et smittestoff som vi ikke engang vet opphavet til. Det kan ifølge forskere komme fra sau med skrapesyke eller oppstå som en mutasjon i hjernen på villreinen selv. CWD legger ingen viltbestander øde. Det er det bare myndighetene som gjør.
Villreinen er globalt rødlistet. Norge har over 90 prosent av de gjenværende bestandene av vill tundrarein, og har et spesielt ansvar for å ta vare på arten. Vi har også et moralsk ansvar for kommende generasjoner – og for villreinen selv. Naturen vil være uendelig mye fattigere uten det ikoniske urdyret.
Villreinens skjebne bør engasjere oss alle. Det er vår felles arv det handler om.
Jenny Rolness
Dyrenes Rett
Fra redaksjonen. Profilert Valg 2019, Politikk og samfunn