Vi trenger nytenking om sauenæringen

Hvert år slippes opp til 2,3 millioner sau på utmarksbeite i Norge. I løpet av beite sesongen på 80 – 120 dager omkommer vel 100 000 på beite, mer enn 1000 om dagen. Anslagsvis 80-90 % av disse dør av helt andre årsaker enn rovdyr angrep.

Uten et eneste rovdyr i Norge vil innpå 100 000 sau likevel dø på utmarksbeite. De store tapstallene avspeiler endringer i saueholdet over de siste vel 100 år:

1. Det er mange flere sau som årlig slippes på utmarksbeite enn før og saueflokkene er større og mer konsentrerte. Mange bønder har nå sau som attåtnæring; andre aktiviteter på og utenfor gården gir dem liten tid til å passe bedre på saueflokken
2. Sauerasene som nå brukes i Norge er blitt mer produktive, men tyngre til beins og mer utsatt for skader og sykdommer
3. Oppsyn og gjeting av streifbeitende sau i utmark er blitt vanskeligere. Tilsyn er kostbart
4. Metodene for sauehold i Norge har vært relativt uendrete de siste 100-150 år. Andre norske bønder har vist stor vilje og evne til omstilling. Annen husdyrproduksjon og nyttevekstdyrkning er modernisert på samme måter som fremgangsrike landbruksmiljøer ellers i Europa.

I den opphissete rovdyrdebatten som har rådet i Norge de siste årene, er det lite skille mellom de store saueområdene i sør og vest uten store rovdyrkonflikter, og de i øst og nordover hvor det er slike konflikter (hvor jerv,  bjørn, gaupe og kongeørn forårsaken adskillige større tap enn de til ulv). Det er to Norge’r:  ett i sør og vest hvor tradisjonelle ikke-rovdyrtap årsaker er nærmest enerådende, og ett Norge i øst (og litt i nord) hvor i tillegg til tradisjonelle tap det også er en del, og høyst beklagelige, tap av sau til rovdyr.

Vi burde kunne enes om å forhindre at de store rovdyrene etablerer seg i de nå rovdyrfrie og trygge områdene i sør og vest. Det råder uklarhet om kongeørn.

Sett med et dyrevelferdsblikk har ulvedrap fullstendig overskygget de langt større tapene av andre årsaker. Det kan være vanskelig å skille graden av dødelige lidelser hos sau forårsaket av beinbrudd, ras, parasitter og annen sykdom, påkjørsler og tyvslakting, fra rovdyrangrep. Men det er ikke troverdig å hevde at sau på utmarksbeite lider først og fremst under rovdyrangrep når det beviselig er mange andre årsaker som forårsaker minst like store dødelige lidelser og i et meget større omfang.

Vi må med andre ord ha to litt forskjellige strategier for å bedre dyrevelferden for sau på utmarksbeite:

1. For sauehold i områder uten rovdyr må vi ha styrke arbeidet med å forhindre ulykker, skader og sykdom på utmarksbeite. Det vil også si styrkning av veterinærarbeidet inkludert forskning og behandling. Sauebøndermå støttes slik at de også finner det kostnadseffektivt å tilkalle veterinærhelp til sau på utmarksbeite. Det skjer sjelden nå. Det må kombineres med sterkere krav til sauebønder til å passe på dyra på beite, og økning i støtten til gjeting. Gjeting er noe mye mer enn å beskytte sau mot rovdyrangrep. Det er å kunne følge dyra tett og gi dem hjelp for å forhindre sykdommer og skader,  og kunne gi dem god oppfølging og  behandling når sykdommer og skader inntreffer. Avlsarbeidet bør intensiveres, slik at avlsmålene rettes mer i retning av å finne frem til saueraser som er mer egnet til å unngå skader og sykdom på utmarksbeite, samtidig som produksjonen av kjøtt og ull holdes oppe.
2. For sauehold innenfor områder der det er bestemt at rovdyr kan være, kommer selvsagt poengene i punktet over også til anvendelse. På utmarksbeiter innenfor rovdyrområder er det også slik at sauetapene av andre årsaker enn rovdyr som dominerer. Vi må hjelpe sauebønder i slike områder til  å leve med rovdyr og redusere rovdyrtapene til lave nivåer. Midlene som trengs for å få dette til må vris tydeligere til forebyggende tiltak, slik at behovet for erstatninger kan reduseres. Valg av saueraser gjennom målrettet avlsarbeid, vektlegging av flokkbeiting med støttetiltak som gjeting, gjeterhunder og vokterhunder fremfor streifbeiting, er viktige elementer. Tett oppfølging av sauene på beite må forsterkes, og moderne sporingsteknologi for hvert dyr kan intensiveres. Kanskje burde vi vurdere et leiesystem for sauebønder i rovdyrområder: De kan få leie utmarksbeite i underbeitete  rovdyrsikre utmarksområder sommerstid, en slags analog til leie av melkekvoter, kanskje med transportstøtte. Likevel må vi stundom innse at det kan være områder hvor rovdyr og streifbeitende sau i utmark ikke kan forenes. Det kan være at gjenværende sauebønder i rovdyrområder bør gi seg med sauehold. Det er alternativer i storfeproduksjon – ammekyr – i slike områder, for kjøttfe er mindre utsatt for rovdyrangrep. Omlegging til ammekyr kan fremelskes ved økonomiske midler, og dette vil bedre dyrevelferden. Norske bønder har vist enestående evner til å modernisere sine produksjonsformer, og det må man også forvente fra norske sauebønder.

Vi må ikke la ulvedebatten med den ekstreme polariseringen den de siste årene har vært belemret med, overskygge behovene og mulighetene for å endre norsk sauehold, og for å bedre dyrevelferden i saueproduksjon.

Norsk landbruk har de senere tiårene vært svært flink til å omstille seg. Det er ingen grunn til å tro at ikke også norske sauebønder kan bevege seg ut fra de tradisjonelle driftsformene og finne nye produksjonsmetoder for å forhindre de store tapene, noen fra rovdyr, som finner sted i den relativt korte beitesesongen som er i Norge. Det er mange ulike typer sauehold i Europa og i resten av verden – med og uten rovdyrkonflikter – og Norge har mye å lære.

Stein W. Bie

Styremedlem Naturvernforbundet i Hedmark

Denne artikkelen var opprinnelig trykket som kronikk i Nationen 12.9.2017 og er gjengitt her med Nationens tillatelse.