Helt siden tenårene har jeg vært vegetarianer av sinn, men ikke alltid av skinn. Årsaken er at resten av familien ikke vil gi avkall på kjøtt. I stedet for å gi etter for overmakten definerer jeg meg selv som deltidsvegetarianer.
Jeg forlanger ikke at familien skal avstå fra kjøtt, men de må tåle at noen av ukens måltider er grønnsakbaserte. Av og til spiser vi også hver vår mat. I mine øyne er det nemlig bedre å gjøre noe stykkevis og delt, fremfor å la være å gjøre noe i det hele tatt.
Som tenåring var det tanken på å skulle ta livet av et dyr – bare for å spise det – som fikk meg til å bli vegetarianer. Og jeg fant det enda mer klanderverdig å la andre forestå slaktingen – samtidig som jeg selv kunne la meg lulle inn i forestillingen av å spise biff og koteletter, mens det vitterlig lå deler av et dyrelik på tallerkenen. I de senere årene har motviljen mot å spise dyr fått en dypere forankring; nemlig en erkjennelse av nødvendigheten av å redusere kjøttinntaket i et globalt perspektiv, en stadig mer ubehagelig følelse av at dyrevelferden går på bekostning av «kravet» til billigst mulig produksjon, hvilket slår tilbake på oss selv i form av sykdommer hos dyrene som kan smitte fra dyr til mennesker, overføring av rester av medisiner (antibiotika) som dyrene har gått på til mennesker, samt økt fare for urenslighet under slakting og partering av dyreskrottene, hvilket kan medføre sykdom, i verste fall død, hos konsumentene. Jo mer som blir avslørt av hvordan vi behandler husdyrene våre – oppvekstvilkår og slakteprosess – desto mindre blir i hvert fall min apetitt på et stykke kjøtt. Jeg ser bare for meg Creutzfeldt – Jacob, munn- og klovsyke, E. coli, listeria, fugleinfluensa og lakselus; Gyrodactilus salaris. Også fugl, vilt, fisk og skalldyr inngår i definisjonen av kjøtt.
Dersom jordens nå mer enn 7 milliarder mennesker skal kunne spise seg noenlunde mette hver dag, må vi slutte å bruke menneskemat til å ale opp dyr, særlig store dyr, slik som storfe. En kornåker kan mette flere mennesker enn en skarve okse. Jo færre dyr vi holder oss med, desto større sannsynlighet for et bærekraftig landbruk. I et globalt perspektiv bør altså notoriske kjøttetere i det minste redusere kjøttinntaket. Det er bedre enn bare å la det stå til. I denne sammenhengen teller også hvert kjøttmåltid som ikke blir spist. Helsemessig sett er det også tilrådelig å øke inntaket av grønnsaker. Den som innbiller seg at vegetarmat kun består av revne gulrøtter og salatblader og at man ikke blir ordentlig mett av vegetarmat, bør slå seg på bønner, kikerter og linser. Dessuten slippes det stadig flere vegetarprodukter på markedet. Det er nå mulig å få kjøpt alt fra vegetarpølser til vegetarisk liksomkjøttpålegg, liksomkjøttboller og liksomhamburgere. Et vegetarisk kosthold må derfor kke forveksles med en evig slankekur.
Som konsument av kjøtt, ost, egg og melk mener jeg man bør være moralsk forpliktet til å interessere seg for oppvekstforholdene til dyrne som gir oss maten. Det fordi dyr har følelser, de kan kommunisere med hverandre og gi uttrykk for angst og redsel, akkurat som mennesker. Norsk landbruk omtaler dyr som produksjonsmidler. Det er en tingliggjøring som fratar dyr deres verdi som levende vesener. Det er forskjell på en ku og en melkemaskin. Men både kua og melkemaskinen er produksjonsmidler i en prosess for å lage melkeprodukter. Hvor utbredt er f eks kunnskapen om at det ikke er påbudt med brannalarm (og sprinkleranlegg) i driftsbygninger der dyr holder til? Vi hører stadig om branner der dyr har brent inne. Kunne de ha vært reddet av et system for varsling og slukning?
På eggekartongene står det «fra frittgående høner». Men de fleste hønene er ikke mer frittgående enn at de holdes innesperret i en låve. Her lever de og produserer egg så lenge det ligger en økonomisk lønnsomhet i verpingen. Når eggmengden avtar, gasses hønene i hjel. På grunn av oppdrettsmåten (rask vekst og mange egg) duger de heller ikke som pensjonerte dyr. På grunn av rovdriften kan de knapt stå på beina. Da det for noe tid siden ble kjent at Forsvaret var interessert i å overta avdankede høner, kom det frem at de ikke lenger var levedyktige. Det mest humane var å avlive dem. Slike opplysninger vil aldri komme frem på en eggekartong. Som forbrukere bør vi imidlertid undre oss over at vi aldri ser noe til frittgående høner, det til tross for at vi reiser landet rundt. Dersom man er for et dyrehold som er basert på dyrenes egenverdi, bør man kjøpe økologiske egg. Kun da kan man være sikker på at eggene er produsert på prinsippene om god dyrevelferd.
Både hos mennesker og dyr gjelder det at sykdom spres lettere når mange individer er samlet på ett sted. Når en har fått noe, spres det til (nesten) alle. Det er ikke lenge siden vi hørte om at hundrevis av fugler var blitt gasset i hjel både i Canada og Nederland grunnet utbrudd av fugleinfluensa. Hvor tett sammen står egentlig de såkalte frittgående hønene, når det kommer til stykket? Hvor stort er enkeltindividets bevegelsesområde? Og hadde det likevel vært mest humant å sette hver fugl i eget bur, for å unngå at de hakker på hverandre? Oppdrettsfisk, som holder til i mærer, synes heller ikke å ha mye bevegelsesfrihet. Hvor stor tumleplass trenger en fisk for å kunne oppføre seg som en fisk? Har oppdrettsfisk i realiteten omtrent like dårlige oppvekstvilkår som gjess som tvangsfores for å gi størst og fetest gåselever? Sykdommer spres i hvert fall lett både i fiskemærer og hønselåver. For å unngå minst mulig økonomisk tap, medisineres derfor både fisk og høns. Det finnes regler for hvor lang tid det skal gå mellom siste medisinering og slakting, men det er funnet rester av antibiotika både i kylling og fisk. Løper vi faktisk en helserisiko ved å spise slike produkter? Igjen er økologiske produkter – eller produkter fra gårder som beviselig driver et etisk forsvarlig dyrehold – svaret på hva vi som konsumenter bør velge.
I stedet for å slåss om det billigste ribbestykket, burde vi heller slåss for et landbruk basert på god dyrevelferd. Vi burde kunne spore kjøttstykkene like lett som pakkeposten, for å sikre kvalitet i alle ledd. Istedet for å spise ulykkelige pølser hver dag, burde vi heller satse mer på bønner, ris, pasta og grønnsaker til hverdags – og heller spise kjøtt av bedre kvalitet til fest. Vi spiser jo allerede pesto, løksuppe og pannekaker, som alle er vegetariske produkter. Slik er mange, uten å tenke over det, allerede deltidsvegetarianere, slik som jeg. En noe mer bevisst holdning rundt dette vil kunne både gagne muligheten for å brødfø flere i et globalt perspektiv samt sette fokus på dyrevelferd i norsk landbruk.
RED: Vi har republisert innlegget for nye lesere. Første gang publisert på D1 4.des `16. Photo by Christopher Carson on Unsplash