Intet alternativ til Putin

Republisert. Dumavalget i Russland 18. september (2016) vil neppe by på noen overraskelser. Vladimir Putins parti, Det forente Russland, som ifølge meningsmålingene støttes av 40–50 prosent av befolkningen, vil vinne valget. Kommunistpartiet og høyrenasjonalisten Vladimir Zjirinovskijs liberaldemokratiske parti støttes av ca 10 prosent, og vil med god margin klare sperregrensen på fem prosent og dermed konkurrere om de 225 mandatene som velges ut fra partilister. Det rettferdige Russland, et sosialradikalt parti ledet av den profilerte politikeren Sergej Mironov, vaker rundt sperregrensen. Det liberale Partiet for folkets frihet og andre småpartier støttes bare av et par prosent av velgerne, og kan i høyden håpe på å vinne ett eller to av de 225 mandatene som velges i enmannskretser.

Både kommunistene, Zjirinovskijs liberaldemokrater og Det rettferdige Russland støtter Putin og hans utenrikspolitikk. Det er naturlig siden mer enn 80 prosent av russerne støtter Putin, nesten alle støtter gjenforeningen av Krim med Russland, og de fleste støtter krigen mot terror i Syria. Kommunistene og de andre opposisjonspartiene er kritiske til regjeringens håndtering av økonomiske og sosiale spørsmål. Kommunistene krever nasjonalisering av naturressurser og strategisk viktige næringer, progressiv beskatning og økte bevilgninger til vitenskap, skole og sosiale formål. Det rettferdige Russland krever minstelønn, høyere pensjoner og hardere straff for korrupsjon. Og liberaldemokratene krever mindre byråkratisk kontroll og lavere skatt for små næringsdrivende. Men det er vanskelig både å støtte presidenten og hans politikk og å være opposisjon.

Selv fremtrer Det forente Russland som et pragmatisk, sosialt ansvarlig og næringslivsvennlig parti. I sitt valgprogram bekjenner partiet seg til rettferdig beskatning, økte bevilgninger til sosiale formål, samvirke mellom staten og private næringsdrivende og større frihet for små næringsdrivende. Det forente Russlands stilling som et i realiteten statsbærende parti gjør at sammensetningen av dumagruppen og de politiske prosessene innad i partiet er viktigere enn konkurransen mellom partiene.

I mai i år arrangerte partiet såkalte primaries (primærvalg) der hele befolkningen fikk anledning til å stemme på hvilke kandidater som skulle representere det ved dumavalget. Mer enn 10 millioner skal ha avgitt sin stemme ved disse primærvalgene. De fleste av primærvalgene ble vunnet av etablerte politikere, men også ordinære samfunnsborgere slapp til som dumakandidater, for eksempel en respektert lege som lovet å kjempe for større bevilgninger til helseformål og en flerbarnsmor som lovet å forsvare barnefamilienes interesser.

Ved å overlate utpekingen av partiets dumakandidater til befolkningen fremtrådte Det forente Russland som åpent og demokratisk. Dessuten fikk partiet og dets kandidater en mengde oppmerksomhet tre måneder før valgkampen offisielt skulle starte.

Vestens økonomiske sanksjoner har åpenbart ikke lyktes i å undergrave tilliten til Putin og myndighetene. Dette skyldes trolig følgende forhold: De fleste russere identifiserer seg med Putin og støtter hans politikk. Med få unntak støtter massemedia Putin og myndighetene. Sanksjoner, fallende oljepris og en svak rubel gjør det dyrere å importere varer og å feriere i utlandet, men påvirker i liten grad økonomisk virksomhet og velferdsnivå innad i Russland – bortsett fra å stimulere innenlandsk produksjon. Og i krisetider slutter de fleste opp om sterke ledere som Putin.

Til tross for økonomiske sanksjoner og fallende oljepris har myndighetene sørget for utbetaling av pensjoner og opprettholdt bevilgningene til sosiale formål, blant annet i form av støtte til familier med to eller flere barn. Dette styrker selvsagt tilliten til Putin, myndighetene og Det forente Russland.

Et politisk alternativ til Putin finnes ikke. Kommunistene, Zjirinovskij og Det rettferdige Russland støtter presidenten og hans politikk. Den liberale opposisjonen har ingen troverdighet. Den er splittet og preget av personlige motsetninger. Og den forbindes med vanstyret og røverkapitalismen på 1990-tallet.

Den utenomparlamentariske opposisjonen er marginalisert og fremtrer som ekstremistisk. Kjente opposisjonsledere har således oppfordret til både et Maidan-opprør, skjerpede økonomiske sanksjoner, tilbakelevering av Krim til Ukraina og innføring av et okkupasjonsstyre som kunne tvangsdemokratisere Russland.

Opposisjonen vil trolig fremsette anklager om valgfusk. Disse vil neppe utløse demonstrasjoner og uro av betydning. Putin og myndighetene nyter godt av en enestående tillit i befolkningen og har ingen grunn til å bedrive valgfusk. De vil derfor sørge for at valget forløper på en måte som det er umulig å kritisere.

Og med en seier ved dumavalget i 2016 vil Putin ha det best tenkelige utgangspunkt for å bli gjenvalgt som president i 2018.

Bjørn Nistad

Doktor i russisk historie

RED: Vi har republisert innlegget for nye lesere. Første gang publisert på D1 14. sept `16.