Om skriveglede og utfordringer
Noen forfattere synes researchen er det morsomste med skrivingen. Jeg er dessverre ikke en av dem, og det er kanskje en av grunnene til at jeg har lagt handlingen, i både krimbøkene og ungdomsbøkene mine, på steder jeg tror jeg kjenner. Jeg utsetter i tillegg gjerne researchen litt for lenge, og da kan man fort få seg en overraskelse.
I min kommende bok – Engelens fall – var det for eksempel meningen at politiet skulle finne et lik nedenfor en rasteplass i en skråning ved den elven nedenfor motorveien som fører inn til Larvik.
Skuffelsen var derfor stor da jeg oppdaget at rasteplassen – der jeg nesten var sikker på at jeg til og med hadde stoppet – ikke fantes. Det er ikke et eneste sted en bil kan stoppe på den tenkte siden av elva. Det er knapt en passende skråning … ;-( Jeg måtte derfor flytte handlingen.
Nå tar jeg meg riktignok en del friheter når jeg skriver, det er tross alt fiction, men jeg vet at en del lesere er veldig opptatt av at ting skal stemme. Nevner man et konkret sted, er det derfor greit at ting er korrekt. Eller i hvert fall at man selv er bevisst på at man tilpasser virkeligheten litt.
Noe av handlingen i den kommende boken foregår på et barnevernskontor i Larvik, der har jeg latt de ansatte få tilgang til en parkeringskjeller de normalt ikke hadde. Heis har jeg gitt dem også, siden hun som jobber der er omtrent like lite glad i trapper som meg. (Og jada, vi vet begge to at vi burde tatt trappa istedenfor heisen.) I tillegg har jeg tatt meg friheten å gjennopplive den gamle strippeklubben som lå i Storgata, dog med nytt navn og antagelig interiør. (Jeg vet jo ikke hvordan det så ut på innsiden der den gangen, og synes ikke akkurat jeg kan spørre vennene mine om de pleide å frekventere plassen …)
Jeg er med andre ord ikke opptatt av at alt skal være totalt korrekt når det kommer til steder, men rasteplassen måtte jeg likevel flytte. Nå er derfor drapsstedet flyttet litt lenger inn i byen, bak Sliperiet i Hammerdalen. Fremdeles ned mot elva, men på motsatt side.
Dermed fikk både drapsmann og politimannen min, Håkon Haakonsen, gleden av å forsere en ståltrapp, istedenfor den sleipe, skråningen jeg opprinnelig hadde beskrevet i manuset.
Tidligere lesere vil vite at Håkon bor på Varden i Sandefjord. Helt tilfeldig i naboleiligheten til den leiligheten der jeg selv hadde et kort opphold som ung.
Jeg trodde med andre ord at jeg visste hvordan det så ut der, men heller ikke på Varden har tiden stått stille. Utsikten Håkon så fra stuevinduet, stemte ikke lenger.
En rød benk og et digert postkassestativ har stjålet plassen der jeg erindret at det var lekeapparater. Innebygde verandaer hadde de også fått seg, enda en ting som jeg følte måtte rettes. Håkon skulle tross alt kunne se helt ut.
Når jeg først var i Sandefjord, så kjørte jeg også innom et par andre steder der handlingen skjer. Hvordan så utsikten ut fra drapsmannens vindu?
Det skjer mye bak fine fasader… men ble ikke helt slik som jeg så for meg. Vannet var for langt borte, men likevel nært nok til at jeg velger meg kunstnerisk frihet. Eller kanskje jeg skal gi mannen en kikkert?
Og Sandefjords ærverdige Park hotell, der har vel tiden stått stille siden jeg var fast gjest på stedet som ung? Både ja og nei. Inngangspartiet og foajeen er uendret, men baren hadde de tatt seg friheten å flytte!
Og – for å være ærlig – den var da mye mer imponerende for tretti år siden? Uansett, det var enkelt å endre. Håkon måtte bare gå noen skritt til venstre istedenfor til høyre …
Hovedpersonen min bor i Øvre Åsenvei i Sandefjord, en av de andre personene i boka er bosatt i Nedre. Der har jeg gjort det enkelt og bygget husene akkurat slik jeg ville ha dem, uten å sjekke på forhånd.
Det ene er et stort, gedigent og nyoppusset hus, det andre litt enklere, lavt og flatt. Begge hus er fantasert totalt ut fra eget hode, men da jeg kjørte gjennom gaten for å kikke, så ser jeg at det er mulig at noen kommer til å tro at det er huset deres jeg skriver om, allikevel.
I huset i Prinsegata, der engelen min bor, har jeg vært på fest flere ganger. Som voksen i ganske formelle former i Rukla selskapslokaler – som de i mellomtiden har forandret navn på – og en smule mer løssluppent som ung, i leilighetsbygget på den andre siden av veien.
Jeg var lenge litt usikker på om jeg burde la bygget få en etasje til? Kanskje dårlig gjort å la engelen flytte inn på soverommet deres? På den annen side, det har allerede vært kjørt med motorsykkel i stua der oppe. Da jeg var ung var ikke trapper noe hinder. Ikke en gang med sykkel på slep …
Så hva er fasiten på dette avsnittet om stedsresearch?
- Hvor mye research du vil gjøre, er helt opp til deg, men husk at det er mange lesere som irriterer seg dersom ikke fakta stemmer.
- Ikke stol på gamle minner, ting skjer. Leiligheter får nye verandaer og barer bytter plass.
- Hvis du skaper fiktive adresser og fiktive plasser, har du langt større frihet. I det øyeblikket du nevner et virkelig sted, eller et hus eller en gate som eksisterer, er det lurt å være eksakt.
- Og … det er sikkert lurt å ta researchen FØR boka er omtrent ferdigskrevet … (Men jeg garanterer ikke at jeg følger mitt eget råd neste gang heller.)
- Hvis du virkelig hater research; Skriv fantasy! Da kan du lage ditt helt, eget univers.
Fra redaksjonen. Profilert Litteratur.
For å se alle bildeeksempler i skrivetipset, se innlegget på Myriams blogg, først publisert: https://bjerkli.wordpress.com/2021/01/13/100-skrivetips-for-amatorer-22/.
Vil du ha flere skrivetips? Se her ? 🙂
https://debatt1.no/100-skrivetips-for-amatorer-3/ Om unødvendige ord
https://debatt1.no/100-skrivetips-for-amatorer-17/ Om litterær kvalitet
