Trump og den liberale orden

2
157

En rolig formiddag leste jeg tre avisartikler om kreftene som for tiden brytes mot hverandre i USA. Tekster til ettertanke, som skapte viktige refleksjoner om den verden vi lever i – og; hva slags framtid vi kan forvente oss.

Jeg vil her gjengi sentrale punkter fra disse tekstene, og slik skrive dem sammen til en helhetlig refleksjon. Artiklene ble alle trykket i Klassekampen den 11. februar, hvorpå sammendraget ble publisert i Hammerbloggen dagen etter.

Foto: Svein Hammer

«Trump er ingen Hitler» sier Asle Toje. Han starter med en betraktning over at internasjonal orden gjennom historien ofte har blitt skapt gjennom krig, der vinneren brukte sin makt til å både definere spillereglene og håndheve dem. I en lengre eller kortere fase etableres en stabil maktorden, inntil den dominerende statens makt forvitrer og utfordres (i dag; av Kina). Da bringes vi inn i mer usikre, uoversiktlige tider – som kan lede til en reforhandling av makten, evt mer radikalt at verden slik vi kjenner den ramler sammen.

Analysen virker treffende. Tiden vi lever i preges utvilsomt av markante brytninger. Det er bare 20-30 år siden mange trodde at den liberal-demokratiske politikken hadde vunnet en endelig seier. Fra nå av ville den spre seg utover, inntil den favnet hele verden i en felles, internasjonal orden.

Jeg finner det interessant at Asle Toje bl.a peker på såkalt identitetspolitikk når han belyser hvorfor ting ble annerledes enn vi trodde. En diskurs som lenge utspilte seg som progressiv venstreside-politikk (jfr hyllest av mangfold, styrking av minoriteter osv), men som med tiden har funnet fotfeste også til høyre, i en moderne form for populistisk nasjonalisme.

Vi liberale mennesker forankrer gjerne vår framtidstro i demokrati, rettsstat, markedsøkonomi og menneskerettigheter. Denne posisjonen konfronteres for tiden fra både venstre og høyre. Den motkraften Donald Trump m.fl fremmer, vil gjerne endre på folkestyrets form, bekjempe rettsliggjøringen av politikken, kontrollere markedskreftene (til nasjonens beste), samt styrke religiøse og nasjonalkonservative verdier (på bekostning av universelle rettigheter).

Mange kan nok identifisere seg med deler av denne kritikken. Likevel, det vesentlige her er ikke hva som utspiller seg på hvert enkelt felt, men tendensen til at forskjellige elementer samles i en høyreorientert, aggressiv helhetspakke – som med sitt autoritære preg utfordrer selve vår liberale samfunnsorden.

Asle Toje berører en rekke ulike faktorer bak denne reaksjonen. Effekter av både globalisering og individualisering, motstand mot politisk korrekthet, bekymring for demokratisk underskudd, konsekvenser av finanskrise, økonomisk ulikhet, økende migrasjon, osv. Jeg tror klimaendringene bør tilføyes. De bidrar til at utfordringen i flere av de andre faktorene øker i omfang. I møtet med dette vil en liberal-global og en nasjonal-populistisk posisjon tilby ulike løsninger (evt avstå fra å søke løsninger).

Etter at vi i flere tiår har trodd på en vinn/vinn-dynamikk (en kontinuerlig økonomisk vekst som gir stadig mer til fordeling og dermed mindre behov for rød/blå interessekamp), ser det ut til at en nullsum-tenkning vokser fram: noen skal vinne, da må andre tape. For å oppnå dette anser den nye administrasjonen i USA økt beslutningsmakt som nødvendig. Noe vi ser i kampen om innreiseforbudet, der den utøvende makten konfronterer den dømmende makten på en måte som fra et liberalt ståsted er både utidig og farlig.

Dette bringer oss videre til Eirik Grasaas-Stevens «Slik vil Bannon endre USA», et portrett av sjefstrategen til Trump, Steve Bannon. Ifølge artikkelen møter vi her en visjon om å sikre den konservative, høyrepopulistiske bevegelsen makt i USA i minst 50 år, forankret i en distinkt form for økonomisk nasjonalisme. Mye av kritikken som fremmes har likhetstrekk med venstrepopulistisk kritikk, rettet mot frihandel og finanskapitalens grådighet. Men selv om diagnosen tidvis kan være beslektet, og noen av virkemidlene for å skape endring er overlappende, er det en nasjonalistisk-konservativ helhetspakke vi står overfor her. En drøm om at amerikansk eksepsjonalisme skal framtre med ny kraft, formet rundt såkalt jødisk-kristne verdier, med kampen mot (radikal) islam som vesentlig drivkraft.

Det er neppe gitt hvor veien går videre, men vi bør erkjenne at gjennom skillet vi/dem etableres et grunnlag for en totalitær strategi – forankret i tanken om at staten så vel som samfunnslivet må renses for urenheter, for slik å gjøre nasjonen stor og sterk igjen.

Fra dette utkikkspunktet går stien til den teksten jeg leste med størst interesse: Rune Slagstads «Carl Schmitt i Det hvite hus». Her er vi over i idéhistorien. Schmitt er blitt omtalt som det ekstreme høyres mest briljante og farligste tenker. Hans tanker fra mellomkrigstiden inspirerte og preget diskurser ikke bare til høyre, men også til venstre i det politiske landskapet. Ikke rart, for han fremmet med kraft tanker som krasjet med ideen om en liberal, konsensusorientert orden.

I følge Slagstad var det politiske for Schmitt sentrert i skillet venn/fiende, der folket eller gruppen forenes i kamp mot ytre fiender og indre forrædere. Politikken blir dermed kamp for å vinne og beholde makten, en vitalistisk samfunnsforming der det liberal-demokratiske kompromisset anses som svakt og for lite retningsgivende. Det en trenger er at makten gjøres enhetlig gjennom et politisk førerskap, der stat, bevegelse og folk flyter over i hverandre og danner en slagkraftig enhet.

Der den liberale, politiske orden er forankret i maktfordeling mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten, søker en her en forening på maktens grunn. Den som har makt, har rett. Et poeng Trump bringer ytterligere et steg videre: den som har makt, forvalter fakta og definerer dermed sannheten. Slik favnes også vitenskapen (kunnskapens makt) og media (kritikkens makt) inn i en ny helhet. Fra en slik totaliserende posisjon er det eneste som teller beslutningen i seg selv. Prosessen fram mot en beslutning, og muligheten for kritisk belysning i etterkant, som begge er så viktig for liberaleren, ses her som forstyrrende støy. Det vesentlige er at en beslutning er tatt; ytterligere diskusjon er uaktuelt.

Et viktig poeng her ligger i erkjennelsen av at visse problematiske steg alt har blitt tatt, i kjølvannet av 11. september 2001. «Den som ikke er med oss, er mot oss», som George Bush sa det. Det er neppe til å komme forbi at denne logikken har åpnet for Obamas bruk av droner, til å bombe og drepe de som var definerte som USAs fiender. Gjennom grep som dette har den liberale orden utfordret sine egne premisser, hvilket den utvilsomt også har gjort tidligere.

Gitt dette vil vel noen si at det perspektivet vi kan formulere i kjølvannet av Carl Schmitt, der krigen og politikken ses som innvevde størrelser, er mer ærlig enn liberalerens mas om maktfordeling og institusjonaliserte kjøreregler. Å påpeke noe sånt er én ting. Utfordringen oppstår i det øyeblikket denne ærligheten blir kilde til en politisk strategi som utfordrer hele den liberale orden, som vil rive ned det balanserte spillet mellom lovgivende forsamling, utøvende politikk, rettssystem, media og vitenskap – for isteden å flytte mest mulig makt inn i den utøvende posisjonen, forankret i den delen av folket som applauderer maktens utøvelse. Dette er populismens makt, der skillet mellom oss og dem legitimerer førerskikkelsens beslutninger.

Jeg avrunder her. Det at tre tekster er skrevet sammen til en helhet, betyr definitivt ikke at de ulike forfatterne er på linje eller deler perspektiv. Min tekst preges av hva jeg har plukket ut og måten jeg har framstilt det på, i et forsøk på å belyse, problematisere og åpne for videre refleksjon.

Om vi skal trekke noe positivt ut av det som har blitt belyst, må det vel være håpet om at flere innser at den verden vi lever i, ikke opprettholdes av seg selv. Det liberal-demokratiske samfunnet er en skapt og tidvis skjør orden, der ulike institusjoner fungerer i en bevegelig balanse, betinget av både formelle regler og deltagernes holdninger og atferd. Jeg tror oppriktig at denne orden trenger å bli utfordret, men vi bør passe på at problematisering og kritikk ikke medfører at vi forkaster (og dermed mister) det liberale, demokratiske samfunnets viktigste verdier.

RED: Etter vårt ønske har Svein Hammer republisert innlegget. Vi takker. Artikkelen er nylig publisert på Hammers egen blogg.

2 KOMMENTARER

    • Han har åpenbart solid støtte i sin velgergruppe ja, men neppe i flertallet av befolkningen. Uansett; min tekst handler ikke om populartiet, men om hvordan Trump og hans folk kan forstås i relasjon til demokratiet, rettstaten osv.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR