En imam i Paris
Den 13. april 1826 steg en ung egyptisk teolog ombord på seilskipet La Truite som lå ved kai i Alexandria. Mannen het Rifaa al-Tahtawi og hadde planer om å reise til Frankrike som åndelig veileder for Muhammad Ali, pasjaen som var innsatt av de ottomanske herskerne for å styre Egypt. Han reiste ikke alene, hele 44 menn skulle sammen med han studere europeiske språk og vitenskap og ta i bruk det de lærte i Frankrike til å reformere hjemlandet når de kom tilbake. al-Tahtawi skrev ned sine inntrykk fra det franske samfunnet, og ingenting syntes å interessere han. For eks. ble han ikke særlig imponert over måten franskmennene bygde sine hus på, hvordan de arbeidet, hvordan forholdet mellom menn og kvinner var osv.
Historikeren Eugene Rogan skriver at al-Tahtawi nedskrev med nysgjerrighet og respekt, men også med en viss kritisk distanse. Rogan hevder at det var mange selvmotsigelser å spore hos den unge teologen. Som en innbygger i det ottomanske imperiet var han overbevist om overlegenheten om sin tro og kultur. Men det han observerte etterlot ingen tvil om Europas overlegenhet når det gjaldt teknologi og vitenskap. Boken hans inneholdt fascinerende refleksjoner rundt det konstitusjonelle styresettet. Han var modig for sin tid siden de nye ideene var farlige og uten røtter i islamsk tradisjon. «Klokt» nok skrev han også at de fleste prinsippene i den franske konstitusjonen ikke var å finne i Koranen eller proftens sunna (praktiske levemåte).
Den franske konstitusjonen gjaldt både for kongen og hans undersåtter, og foreskrev en maktfordeling mellom monarken og en valgt lovgivende forsamling. Landet hans var en autokratisk stat og det ottomanske riket et absolutt monarki. al-Tahtawi var mest imponert over paragrafene som hevdet alle borgeres likhet for loven og at alle kunne velges til et hvilket som helst embete. Denne sosiale mobiliteten ville de ottomanske herskerne oppfattet som farlige tanker.
Rifaa al-Tahtwai lovpriste også ytringsfriheten og observerte at konstitusjonen oppmuntret alle til fritt å gi uttrykk for sine meninger, kunnskap og følelser. Den gjengse franskmannen benyttet «journal» eller «gazette» til slike formål.
«Siden selv en ubetydelig person kunne komme i tanker om noe som viktige personer ikke ville tenker over» (s. 104).
Men det mest imponerende var pressens makt til å stille mennesker til ansvar for sine handlinger:
«Når noen gjør noe stort eller noe forkastelig, skriver journalistene om det, slik at det blir kjent for både dem oppe – og for vanlige folk, og kan oppmuntre personen som gjorde en god gjerning, eller få den som gjorde noe galt, til å legge om kursen» (s. 104).
Rogan skriver videre at det dristigste skriveriet til al-Tahtawi var den detaljerte fremstillingen av julirevolusjonen i 1830 da burgunderkongen Karl X ble avsatt. I den sunnimuslimske tradisjonen var det undersåttenes plikt å underkaste seg sine herskere av hensyn til den offentlige orden. Han observerte at monarken hevet den liberale grunnloven, kansellerte alle rettighetene til borgerne, forbød offentlig kritikk av seg selv og innførte pressesensur. Folkets respons gjorde han imponert og han vendte tilbake til Egypt og utgav en bok. Beskrivelsene av Europas fremskritt i bokform ble senere opptakten til 1800-tallets ottomanske og arabiske reformer.
Sataniske vers
Noen århundre senere, nærmere bestemt 1988, opplever en indisk-engelsk forfatter å bli drapstruet for en bok som skapte oppstandelse verden over. Forfatteren het Salman Rushdie og hadde skrevet en bok som ble oppfattet som blasfemisk i den muslimske verden. I en kort beskrivelse på siden til Wikipedia får vi vite følgende:
«Den handler om to indere som flyr fra India til England. Flyet sprenges av terrorister og styrter i Den engelske kanal, men de to inderne overlever. Mystiske ting skjer. Den ene omvandles til en engel, og den andre får utseendet og lukten til Djevelen. I et av kapittlene drømmer englen om muslimens profet, Muhammed. Han drømmer at Muhammed godtar at det finnes flere guder enn Allah.»
Boken førte til at daværende lederen av Iran utstedte en fatwa mot Rushdie der der ble krevde at han måtte henges. I melllomtiden responderte den muslimske verden med voldelige handlinger mot forlag og bokforhandlere. Flere som var tilknyttet oversettelsen ble drept eller skadet. Den 24. september 1998 kunngjorde Iran at forfatteren ikke skulle skades som et ledd i forbedringen av diplomatiske forbindelser med England. Så fort disse var i orden ble dødstruslene igjen aktuelle og Iran har nektet å trekke tilbake fatwaen.
Ytringsfriheten
Som vi leste innledningsvis observerte al-Tahtwai at den gjengse franskmannen hadde en rett til å ytre seg fritt. Det hjalp ikke at kong Karl X forsøkte gjennom makt å frata borgerne denne rettigheten. Rushdie erfarte at boken hans ble et stort problem og at han satte i gang en brann verden over. Det gikk så langt at han måtte holde seg i skjul for ikke å bli drept.
I en norsk sammenheng var prestesønnen Bjørnstjerne Martinius Bjørnsons oppvekst preget av kristen tro og skikk. Selv om mange av verkene hans hadde et kristent budskap, dreide det ikke seg om forkynnelse. Hans måte å tolke å kristendommen på førte raskt til konfrontasjoner med de som tolket religionen på en annen måte. Bjørnson ble med tiden opptatt av religionskritikk.
I 1989 sendte BBC dramaet The Blasphemers banquet og i hovedrollen var poeten og dramatikeren Tony Harrison. Han plasserte seg sammen med diktere som gjennom historien er blitt beskyldt for blasfemi; Voltaire, Omar Khayyam, Byron, Moliere og Salman Rushdie (s. 83). Kristiansen hevder at prinsippet om ytringsfriheten innebærer også en rett til å femstille alle forhold på en kritisk og dels sårende måte. Harrison påpekte at blasfemi har en lang tradisjon som opplysningsfremmende religionskritikk mot autoritære systemer og overtro. Ytringsfriheten er til for at man skal kunne komme med kontroversielle utsagn. Uenighet og kontrovers kjennetegner et levende demokrati (s. 84).
Kristiansen tar så utgangspunkt i Arnulf Øverland og skriver at det å utfordre kristendommen som en del av ytringsfriheten er en demokratisk avsporing. Å gi kristendommen eller for den saks skyld islam eller jødedommen en særstilling, gjør at vi gjemmer disse bort. Skal disse religionene være uangripelige slik at vi kan bli moralisert, men der vi ikke kan stille kritiske spørsmål tilbake?
En lang vei
For noen dager leste jeg en nyhetsartikkel i den nettbaserte versjonen av avisen Pakistan Today, Girls should avoid wearing short clothes to avoid rapes: Indian Muslim cleric. Imamen sa blant annet følgende:
«Girls these days wear short dresses and revealing shirts. We are not stopping them from wearing dresses but, they should avoid wearing short clothes to save themselves from the lust of men, Barkati told ANI.»
Etter å ha lest artikkelen ble jeg rett og slett forbannet da jeg leste kommentarene i kommentarfeltet på Facebook-siden til Pakistan Today. Jeg som er vant med diskutere sak og ikke trekke inn gud eller religion, ble raskt angrepet av kommentatorer som hele tiden henviste til Koranen. Poenget mitt var å undersøke hvorfor kvinner må holde seg tildekket, og hvorfor menn krever det. Er menn så slaver av sine lyster at særlig kvinner må holde seg dekket slik at seksuelle lyster holdes dempet? Igjen henviste de andre debattantene til Koranen. Selv det å kritisere imamen var som gudsbespottelse.
Jeg forsøkte å bruke Hegels tese om herren og trellen som en måte å fremme forståelsen av subjektet og objektet. Til ingen nytte. Istedefor å diskutere saken på et verdslig nivå ble hele tiden Allah og Koranen trukket inn som de lovgivende organene. Standardfrasen «Benekter du Allahs ord?» dreper enhver debatt. For den som er muslim og innehar liberale holdninger, blir han/hun kneblet fordi en troende ikke kan benekte Allahs ord. Vedkommende får da mer enn nok med å rettferdiggjøre sin tro. For den som er agnostisk orientert blir resultatet ofte at en stemples som avviker, vantro og hjernevasket av vestlig tankesett.
Man kan ikke unngå å trekke parallellene til Rifaa al-Tahtawai som til tross for gode opplevelser i Frankrike valgte å skrive en glitrende omtale om pasja Muhammad Ali i forordet til boken «An imam in Paris«. Han skjønte nok at innholdet i boken kunne skape vansker for han i Egypt.
Ytringsfriheten er en viktig del av det levende demokratiet. Den som kritiserer har like stor rett til å gjøre det som den som forsvarer. Rasjonelt sett ville det optimale vært benyttelse av retoriske grunnelementer som grekerne og romerne tilkjennegjorde for oss (s. 19):
– Fundere (Intellectio): tenke gjennom og forberede seg til å tale
– Argumentere (Inventio): kunsten å finne de rette argumentene
– Disponere (Disposito): kunsten å ordne stoffet i riktig rekkefølge
– Formulere (Elocutio): språklig utforming
– Memorere (Memoria): kunsten å huske det som skal sies
– Agere (Actio): måten å fremføre talen på
– Analysere (Analysis): lære av sin feil ved gjennomgå talen etterpå
Men mennesker er også emosjonelle vesener og jo mer vi tror på vår sak, jo sterkere argumenterer vi også. Tidvis kan man miste mental likevekt og en kan gå fra det saklige til det personlige. Men ingenting er unntatt kritikk, selv ikke religion. Jeg mener at det riktige i enhver debatt er å møte motparten på like premisser. I Salman Rushdies tilfelle skulle de geistlige respondert med «samme mynt», nemlig å møte argumentene i bokform. Men ved å utstede fatwa og oppildne til voldsbruk, gjorde de seg bare sterkere målskiver for kritikk.
En god venn som kommer med urettferdig kritikk har rett til det, men jeg trenger ikke å ha mer kontakt med vedkommende dersom den var usaklig. Skulle en kollega på arbeidsplassen komme med kritikk, kan jeg gjennom gode argumenter respondere med de samme premissene. Men som sagt, sterke følelser kan oppstå og sløve sinnet. Så kanskje ytringsfriheten, både for den som kritiserer og den som er utsatt for den, egentlig bunner ut i hvor gode vi er til å kontrollere følelsene våre?
Eksemplet brukt i dette avsnittet er ingen forsøk på å demonisere Pakistan eller pakistanere. Det er et fint land og folkeslaget er flott. Undertegnede har selv en pakistansk bakgrunn. Teksten er heller ingen invitasjon til personer med ufine motiver som ønsker å bruke den til propagandavirksomhet. Derimot er den skrevet for å belyse et problem som må løses.
I de siste årene har vi også lagt merke til en gruppe mennesker som virkelig strekker grensene for ytringsfriheten. Mange av disse er likeså så ekstreme i sine ytringer at de blir ulovlige. Hvor går grensene? Temaet blir dekket i en annen artikkel senere.
Avslutningsvis passer det godt med sitatet til Voltaire:
«Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til si det du sier.»
Kilder:
Rogan, E. (2012). Araberne. Historien om det arabiske folk. Gyldendal Norsk forlag
Kristiansen, Hans-Ivar og Nordhaug, O. (red). Retorikk, religion og ytringsfrihet. Forlag 1
Fra redaksjonen: Republisert for nye lesere. Første gang publisert på D1 26.jan `17. Profilert Livssyn og dialog. Photo by Léonard Cotte on Unsplash
