En imam i Paris
Den 13. april 1826 steg en ung egyptisk teolog ombord på seilskipet La Truite som lå ved kai i Alexandria. Mannen het Rifaa al-Tahtawi og hadde planer om å reise til Frankrike som åndelig veileder for Muhammad Ali, pasjaen som var innsatt av de ottomanske herskerne for å styre Egypt. Han reiste ikke alene, hele 44 menn skulle sammen med han studere europeiske språk og vitenskap og ta i bruk det de lærte i Frankrike til å reformere hjemlandet når de kom tilbake. al-Tahtawi skrev ned sine inntrykk fra det franske samfunnet, og ingenting syntes å interessere han. For eks. ble han ikke særlig imponert over måten franskmennene bygde sine hus på, hvordan de arbeidet, hvordan forholdet mellom menn og kvinner var osv.
Historikeren Eugene Rogan skriver at al-Tahtawi nedskrev med nysgjerrighet og respekt, men også med en viss kritisk distanse. Rogan hevder at det var mange selvmotsigelser å spore hos den unge teologen. Som en innbygger i det ottomanske imperiet var han overbevist om overlegenheten om sin tro og kultur. Men det han observerte etterlot ingen tvil om Europas overlegenhet når det gjaldt teknologi og vitenskap. Boken hans inneholdt fascinerende refleksjoner rundt det konstitusjonelle styresettet. Han var modig for sin tid siden de nye ideene var farlige og uten røtter i islamsk tradisjon. «Klokt» nok skrev han også at de fleste prinsippene i den franske konstitusjonen ikke var å finne i Koranen eller proftens sunna (praktiske levemåte).
Den franske konstitusjonen gjaldt både for kongen og hans undersåtter, og foreskrev en maktfordeling mellom monarken og en valgt lovgivende forsamling. Landet hans var en autokratisk stat og det ottomanske riket et absolutt monarki. al-Tahtawi var mest imponert over paragrafene som hevdet alle borgeres likhet for loven og at alle kunne velges til et hvilket som helst embete. Denne sosiale mobiliteten ville de ottomanske herskerne oppfattet som farlige tanker.
Rifaa al-Tahtwai lovpriste også ytringsfriheten og observerte at konstitusjonen oppmuntret alle til fritt å gi uttrykk for sine meninger, kunnskap og følelser. Den gjengse franskmannen benyttet «journal» eller «gazette» til slike formål.
«Siden selv en ubetydelig person kunne komme i tanker om noe som viktige personer ikke ville tenker over» (s. 104).
Men det mest imponerende var pressens makt til å stille mennesker til ansvar for sine handlinger:
«Når noen gjør noe stort eller noe forkastelig, skriver journalistene om det, slik at det blir kjent for både dem oppe – og for vanlige folk, og kan oppmuntre personen som gjorde en god gjerning, eller få den som gjorde noe galt, til å legge om kursen» (s. 104).
Rogan skriver videre at det dristigste skriveriet til al-Tahtawi var den detaljerte fremstillingen av julirevolusjonen i 1830 da burgunderkongen Karl X ble avsatt. I den sunnimuslimske tradisjonen var det undersåttenes plikt å underkaste seg sine herskere av hensyn til den offentlige orden. Han observerte at monarken hevet den liberale grunnloven, kansellerte alle rettighetene til borgerne, forbød offentlig kritikk av seg selv og innførte pressesensur. Folkets respons gjorde han imponert og han vendte tilbake til Egypt og utgav en bok. Beskrivelsene av Europas fremskritt i bokform ble senere opptakten til 1800-tallets ottomanske og arabiske reformer.
Sataniske vers
Noen århundre senere, nærmere bestemt 1988, opplever en indisk-engelsk forfatter å bli drapstruet for en bok som skapte oppstandelse verden over. Forfatteren het Salman Rushdie og hadde skrevet en bok som ble oppfattet som blasfemisk i den muslimske verden. I en kort beskrivelse på siden til Wikipedia får vi vite følgende:
«Den handler om to indere som flyr fra India til England. Flyet sprenges av terrorister og styrter i Den engelske kanal, men de to inderne overlever. Mystiske ting skjer. Den ene omvandles til en engel, og den andre får utseendet og lukten til Djevelen. I et av kapittlene drømmer englen om muslimens profet, Muhammed. Han drømmer at Muhammed godtar at det finnes flere guder enn Allah.»
Boken førte til at daværende lederen av Iran utstedte en fatwa mot Rushdie der der ble krevde at han måtte henges. I melllomtiden responderte den muslimske verden med voldelige handlinger mot forlag og bokforhandlere. Flere som var tilknyttet oversettelsen ble drept eller skadet. Den 24. september 1998 kunngjorde Iran at forfatteren ikke skulle skades som et ledd i forbedringen av diplomatiske forbindelser med England. Så fort disse var i orden ble dødstruslene igjen aktuelle og Iran har nektet å trekke tilbake fatwaen.
Ytringsfriheten
Som vi leste innledningsvis observerte al-Tahtwai at den gjengse franskmannen hadde en rett til å ytre seg fritt. Det hjalp ikke at kong Karl X forsøkte gjennom makt å frata borgerne denne rettigheten. Rushdie erfarte at boken hans ble et stort problem og at han satte i gang en brann verden over. Det gikk så langt at han måtte holde seg i skjul for ikke å bli drept.
I en norsk sammenheng var prestesønnen Bjørnstjerne Martinius Bjørnsons oppvekst preget av kristen tro og skikk. Selv om mange av verkene hans hadde et kristent budskap, dreide det ikke seg om forkynnelse. Hans måte å tolke å kristendommen på førte raskt til konfrontasjoner med de som tolket religionen på en annen måte. Bjørnson ble med tiden opptatt av religionskritikk.
I 1989 sendte BBC dramaet The Blasphemers banquet og i hovedrollen var poeten og dramatikeren Tony Harrison. Han plasserte seg sammen med diktere som gjennom historien er blitt beskyldt for blasfemi; Voltaire, Omar Khayyam, Byron, Moliere og Salman Rushdie (s. 83). Kristiansen hevder at prinsippet om ytringsfriheten innebærer også en rett til å femstille alle forhold på en kritisk og dels sårende måte. Harrison påpekte at blasfemi har en lang tradisjon som opplysningsfremmende religionskritikk mot autoritære systemer og overtro. Ytringsfriheten er til for at man skal kunne komme med kontroversielle utsagn. Uenighet og kontrovers kjennetegner et levende demokrati (s. 84).
Kristiansen tar så utgangspunkt i Arnulf Øverland og skriver at det å utfordre kristendommen som en del av ytringsfriheten er en demokratisk avsporing. Å gi kristendommen eller for den saks skyld islam eller jødedommen en særstilling, gjør at vi gjemmer disse bort. Skal disse religionene være uangripelige slik at vi kan bli moralisert, men der vi ikke kan stille kritiske spørsmål tilbake?
En lang vei
For noen dager leste jeg en nyhetsartikkel i den nettbaserte versjonen av avisen Pakistan Today, Girls should avoid wearing short clothes to avoid rapes: Indian Muslim cleric. Imamen sa blant annet følgende:
«Girls these days wear short dresses and revealing shirts. We are not stopping them from wearing dresses but, they should avoid wearing short clothes to save themselves from the lust of men, Barkati told ANI.»
Etter å ha lest artikkelen ble jeg rett og slett forbannet da jeg leste kommentarene i kommentarfeltet på Facebook-siden til Pakistan Today. Jeg som er vant med diskutere sak og ikke trekke inn gud eller religion, ble raskt angrepet av kommentatorer som hele tiden henviste til Koranen. Poenget mitt var å undersøke hvorfor kvinner må holde seg tildekket, og hvorfor menn krever det. Er menn så slaver av sine lyster at særlig kvinner må holde seg dekket slik at seksuelle lyster holdes dempet? Igjen henviste de andre debattantene til Koranen. Selv det å kritisere imamen var som gudsbespottelse.
Jeg forsøkte å bruke Hegels tese om herren og trellen som en måte å fremme forståelsen av subjektet og objektet. Til ingen nytte. Istedefor å diskutere saken på et verdslig nivå ble hele tiden Allah og Koranen trukket inn som de lovgivende organene. Standardfrasen «Benekter du Allahs ord?» dreper enhver debatt. For den som er muslim og innehar liberale holdninger, blir han/hun kneblet fordi en troende ikke kan benekte Allahs ord. Vedkommende får da mer enn nok med å rettferdiggjøre sin tro. For den som er agnostisk orientert blir resultatet ofte at en stemples som avviker, vantro og hjernevasket av vestlig tankesett.
Man kan ikke unngå å trekke parallellene til Rifaa al-Tahtawai som til tross for gode opplevelser i Frankrike valgte å skrive en glitrende omtale om pasja Muhammad Ali i forordet til boken «An imam in Paris«. Han skjønte nok at innholdet i boken kunne skape vansker for han i Egypt.
Ytringsfriheten er en viktig del av det levende demokratiet. Den som kritiserer har like stor rett til å gjøre det som den som forsvarer. Rasjonelt sett ville det optimale vært benyttelse av retoriske grunnelementer som grekerne og romerne tilkjennegjorde for oss (s. 19):
– Fundere (Intellectio): tenke gjennom og forberede seg til å tale
– Argumentere (Inventio): kunsten å finne de rette argumentene
– Disponere (Disposito): kunsten å ordne stoffet i riktig rekkefølge
– Formulere (Elocutio): språklig utforming
– Memorere (Memoria): kunsten å huske det som skal sies
– Agere (Actio): måten å fremføre talen på
– Analysere (Analysis): lære av sin feil ved gjennomgå talen etterpå
Men mennesker er også emosjonelle vesener og jo mer vi tror på vår sak, jo sterkere argumenterer vi også. Tidvis kan man miste mental likevekt og en kan gå fra det saklige til det personlige. Men ingenting er unntatt kritikk, selv ikke religion. Jeg mener at det riktige i enhver debatt er å møte motparten på like premisser. I Salman Rushdies tilfelle skulle de geistlige respondert med «samme mynt», nemlig å møte argumentene i bokform. Men ved å utstede fatwa og oppildne til voldsbruk, gjorde de seg bare sterkere målskiver for kritikk.
En god venn som kommer med urettferdig kritikk har rett til det, men jeg trenger ikke å ha mer kontakt med vedkommende dersom den var usaklig. Skulle en kollega på arbeidsplassen komme med kritikk, kan jeg gjennom gode argumenter respondere med de samme premissene. Men som sagt, sterke følelser kan oppstå og sløve sinnet. Så kanskje ytringsfriheten, både for den som kritiserer og den som er utsatt for den, egentlig bunner ut i hvor gode vi er til å kontrollere følelsene våre?
Eksemplet brukt i dette avsnittet er ingen forsøk på å demonisere Pakistan eller pakistanere. Det er et fint land og folkeslaget er flott. Undertegnede har selv en pakistansk bakgrunn. Teksten er heller ingen invitasjon til personer med ufine motiver som ønsker å bruke den til propagandavirksomhet. Derimot er den skrevet for å belyse et problem som må løses.
I de siste årene har vi også lagt merke til en gruppe mennesker som virkelig strekker grensene for ytringsfriheten. Mange av disse er likeså så ekstreme i sine ytringer at de blir ulovlige. Hvor går grensene? Temaet blir dekket i en annen artikkel senere.
Avslutningsvis passer det godt med sitatet til Voltaire:
«Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til si det du sier.»
Kilder:
Rogan, E. (2012). Araberne. Historien om det arabiske folk. Gyldendal Norsk forlag
Kristiansen, Hans-Ivar og Nordhaug, O. (red). Retorikk, religion og ytringsfrihet. Forlag 1
Fra redaksjonen: Republisert for nye lesere. Første gang publisert på D1 26.jan `17. Profilert Livssyn og dialog. Photo by Léonard Cotte on Unsplash
Du skriver meget godt, Razvi. Problemstillingen din er en av de viktigste, om ikke den viktigste vi har. Frie ytringer ligger til grunn for alle våre andre friheter. Uten retten til å formulere problemstillinger rundt alle de utfordringer vi støter på i alle samfunn, kan vi heller ikke løse utfordringene. Jeg savner at du formulerer selve problemstillingen og evt underproblemstillingene, men jeg kan forsøke selv.
Jeg kan forsøk å trekke en parallell. Politisk korrekthet er ideen om at man ikke skal snakke om virkeligheten, fordi det kan såre noen sarte mennesker som ikke befinner seg i sin safe space akkurat nå. Hvis man er direkte med de, kan man risikere at de ender i fosterstilling. At sarte mennesker ikke burde bevege seg ut i samfunnet og inn på nettet er en selvfølge, men likevel straffer de oss politisk ukorrekte når vi snakker om virkeligheter de ikke liker og ikke tåler å høre noe om.
Det er mye identifikasjon mellom venstresiden og islamister, ihvertfall en vei. Begge er styrt av absurde ideologier, hhv sosialisme og islamisma, begge hater at fredelige mennesker får lov å stille svært så kritiske spørsmål om de absurde ideologiene de tror på og ønsker å forby/begrense ytringsfriheten. PKere er mindre åpne med dette, de ønsker ihvertfall å gå sakte mot fascisme ved å snakke om ytringsansvar og etterhvert implementere frie ytringer kun for de som har de rette ytringene, altså identisk mål med islamistene. De som driver med Hatespeech, altså snakker om/diskuterer virkeligheten må nektes å provosere.
For disse menneskene er dette faktisk en rasjonell tilnærming. At de møter seg selv i døra omtrent hver gang de åpner munnen forteller dem ikke at de kanskje er på feil villspor.
Ytringsfriheten i Norge er forøvrig greit definert, om enn ikke rasjonelt.
Ǥ 185 Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a)hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b)religion eller livssyn,
c)homofile orientering, eller
d)nedsatte funksjonsevne»
«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å feks fremme ringeakt overfor noen på grunn av deres religion.»
Det er her problemene begynner. Jeg fremmer og ønsker å fremme ringeakt overfor enhver person som ikke tar avstand fra Muhammeds kriminelle aktiviteter i hans glansdager. Han var tross alt en slavehandler, han var en massemorder som myrdet alle mannlige medlemmer av en jødisk stamme, han giftet seg med en seksåring og voldtok henne da hun var ni år gammel, han voldtok en kvinne hvis far og mann han nettopp hadde myrdet(pluss mange andre kvinner) og han ranet karavaner, mm.
Hvis man altså tror, som Allah sier 93 ganger man skal gjøre i koranen, at Muhammed er det perfekte eksempelet til etterfølgelse for alle muslimer i all fremtid, så ønsker jeg gjennom mine ytringer å fremme ringeakt for tankene til denne personen. Jeg kan altså straffes for å stille meg sterkt kritisk til en person som ser på ekstreme overgrep, kriminalitet og vold som det mest perfekte man kan gjøre. Derfor er norsk straffelov en dårlig vits.
Når det gjelder Rushdie er det simpelthen fantastisk at han tok utgangspunkt i den virkelige historien om Muhammed, som åpner for at Allah har tre døtre og blir dømt til døden for å diskutere denne sannheten(sannheten om at han åpnet for det). Dette er essensen i marxistisk politisk korrekthet – ikke snakk om det vi ikke liker at du snakker om. Fellesskapet/majoriteten/godfølelsen for oss med voldsmakten er det primære, virkeligheten er sekundær. Og det skal du få føle om du prøver deg.
En rasjonell avgrensning av ytringsfriheten kriminaliserer forfølgelse med hensikt å skremme, trusler om vold eller oppfordring til vold, herunder spredning av barneovergrepsmateriale. Alle andre ytringer bør være tillatt, unntatt noen små tillegg om huslivets fred og grooming.
https://slettmeg.no/lover-og-rettigheter/straffbart-pa-internett
Menneskerettighetene er et svært spennende studie i tenkning. De feiler grovt, fordi de «garanterer» både for positive og negative rettigheter som er innbyrdes selvmotsigende. Holder man de positive rettighetene unna er rettighetene strålende. Det mest geniale med menneskerettighetene, paragraf 30, er at de som forsøker å motarbeide dem ikke kan søke tilflukt under dem. Det betyr i praksis at mennesker, feks muslimer som ønsker å frata feks Salman Rushdie hans ytringsfrihet eller liv IKKE kan søke tilflukt under rettighetene. De kan ikke påberope seg en eneste av rettighetene, ikke engang den om rett til liv. Direkte betyr det at islamister som flykter til oss umiddelbart kan avvises og returneres til en ventende dødsdom, fordi de sørget for en flis i fingeren til en eller annen hevngjerrig sultan. Vi trenger ikke slippe inn noen som helst som motarbeider menneskerettighetene, ytterst sett gjelder dette potensielt alle som underkaster seg koranen, Sira og Hadith, altså alle muslimer, fordi de tre tekstene er i direkte opposisjon til menneskerettighetene. Denne muligheten vi har til å assimilere nyankomne, ved å true med menneskerettighetene mot fiender av menneskerettighetene, vil politisk korrekte selvsagt ikke benytte seg av. Vi må ha en politisk endring, slik vi ser i disse dager, før vi tar fatt på slikt arbeid. Skulle noen vi trodde var assimilert, en dag vise seg å være en fiende av rettighetene, så kan han/hun i det øyeblikk ikke lenger søke beskyttelse under rettighetene og kan utvises selv om han/hun har vært statsborger i 50 år. Menneskerettighetene er fantastiske gjennom sine negative rettigheter og gjennom sin kompromissløse holdning mot fiender av menneskerettighetene.
http://www.un.org/en/universal-declaration-human-rights/
Selv den mest tankefeilende venstrevridde kan med mye hjelp antagelig forstå at menneskerettighetene ikke beskytter de som forsøker å frata oss den viktigste retten av alle, nemlig retten til frie ytringer.