Jeg er født i Vektens tegn – og det er sikkert derfor mesteparten av mitt liv har vært et liv i ubalanse. Det gjelder ikke bare fysisk vekt, men også det psykiske forholdet til mat.
I mitt hode er mat synonymt med kalorier, hvilket kun bør inntas i så små mengder som mulig. I hvert fall så lenge man er like «tjukk og feit» som meg. Det er slik jeg er blitt opplært til å tenke, helt fra jeg ble preget av min mor, som kanskje var (og fremdeles er) enda mer spiseforstyrret enn jeg selv. Det er selvfølgelig en forkvaklet innstilling, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spist et stykke kake med god samvittighet.
Jeg vet dessverre så altfor godt hvor det havner; nemlig på sidebeina. Ikke det at jeg er noen sylfide. Snarere tvert i mot. Jeg har alltid pendlet mellom passe tykk og direkte feit, lik en skålvekt som sliter med å finne balansen. Vektens tegn strever i så måte fremdeles med å finne den gyldne middelvei.
I tidligere år ønsket jeg meg et aldri så lite snev av anoreksi. Det spøker jeg ikke lenger like lett med. Ikke fordi jeg føler mer med dem som er rammet av anoreksi enn andre, men fordi jeg selv har følt på kroppen hvordan jeg stadig snevrer inn med hensyn til hva jeg faktisk spiser av alminnelig mat. Det som var greit i går, er ikke lenger det i dag. Og når aversjonen først har slått ned i en, er den omtrent umulig å bli kvitt. For å ta et eksempel som de fleste burde kunne gjenkjenne; smaken av helmelk og smør. Når man først har vennet seg av med å drikke helmelk, smaker den vondt; nesten som å drikke fløte. Smør har man lært å klare seg uten, i hvert fall til hverdags; man går heller for bremykt. Det neste som ble strøket av listen, var delfiakake. Den pleide min mor å lage til jul; det var min uovertrufne favoritt. Det var derfor helt selvsagt for meg å skulle lage delfiakake til mine egne barn. Men da jeg så hvor mye fett som skulle brukes i kaken, holdt jeg på å brekke meg. Og jeg har aldri laget delfiakake siden. Det samme skjedde med hjemmelaget majones og aioli; da jeg så hva som skulle oppi, forsvant også appetitten på produktene. Aversjonen gikk deretter videre mot sardiner i olje, leverpostei og pølser, som plutselig utviklet en lodden smak, sånn nærmest fra en dag til en annen. Ikke det at jeg er blitt «allergisk» mot fett; smaken må bare kamufleres bedre enn som så.
For å forstå hva som rører seg i et spiseforstyrret hode, kan man bare tenke etter hvor ens egen toleransegrense går for hva man vemmes av å skulle spise? Hva skal til for at en matvare gir fysiske utslag, slik som f eks brekninger? Hva vil man overhodet ikke putte i munnen? Torskelever? Insekter? Svinekjøtt? Hvilket forhold man har til mat er bl a kulturelt betinget. Jf svinekjøtt, som vi i Norge tradisjonelt sett betrakter som en del av kostholdet, men som f eks troende jøder og muslimer, av religiøse årsaker, ikke spiser. Ville noen av dem reagere med brekninger, dersom de ble tvangsforet med svinekjøtt? Motviljen mot svinekjøtt – eller annen menneskeføde man ikke vil ta i sin munn – sitter med andre ord i hodet. I så måte er noen og enhver av oss «spiseforstyrret», det er bare grensene som er forskjellige.I mitt hode hersker det en grunnleggende overbevisning om at jeg må holde meg til knekkebrød, salat, grønne epler og linser. I praksis gjør jeg også ofte det. Det går fint en stund, men så sprekker det. Da kan jeg spise hvor mye som helst av kjeks, sjokolade, snacks og hva annet jeg kan finne i skapene. Med andre ord; intet snev av anoreksi, heller et snev av bulimi, bortsett fra at jeg aldri kaster opp det jeg har tygget i meg uten at jeg samtidig har drukket en viss mengde alkohol.
Uansett hvor lite jeg spiser, har kiloene likevel en ubehagelig tendens til å snike seg på. Det til tross for at jeg går tur med hunden minst halvannen time hver dag. Det holder ikke, særlig hvis hunden er mer opptatt av å snuse enn å løpe. Da kan vi stå ute så lenge som helst, uten at kaloriene faller av. Derfor begynte jeg for et par år siden å øke aktivitetsmengden ved å jogge en mil på tredemølle, ca to til tre ganger pr uke. Det holder kiloene på armlengs avstand, men heller ikke det er nok til å gå ned i vekt. Jeg gjør det i hvert fall ikke. Ikke hvis jeg skal spise og drikke uten tanke på kalorier. For noen måneder siden prøvde jeg derfor å gå enda mer drastisk til verks. Jeg gikk til anskaffelse av slankepiller; XLS Medical. Max strenght og klinisk dokumentert effekt. I hvert fall i følge pakningsvedlegget. Pillene kostet en hel liten formue, men hvilken rolle spilte det? Jeg skulle jo likevel bruke minimalt med penger på mat.
I henhold til bruksanvisningen skulle jeg ta to piller før hvert av dagens to hovedmåltider. Allerede her ble jeg litt i stuss. For hva er et hovedmåltid? Dagens antatt viktigste måltid eller det måltidet man hiver i seg flest kalorier? I utgangspunktet spiser jeg (i hvert fall offisielt) bare to måltider pr dag. Brunsj og middag. Men ingen av de to måltidene inneholder, i hvert fall i utgangspunktet, så mange kalorier at jeg syntes det var verd å investere kostbare slankepiller til å skylle dem ned med. For å kunne «rettferdiggjøre» pilleforbruket med god samvittighet, begynte jeg derfor (bevisst eller ubevisst?) å øke matmengden. Det for å få mest mulig valuta for pengene. Jeg tenkte at det ikke var så farlig med en skvett fløte her eller en ekstra skive med gulost der – pillene drar jo det hele med seg – men hva skjedde? Jeg begynte å gå opp i vekt! Slankepiller til tross. Pillene hjelper tydeligvis bare dersom man holder seg til en kalorifattig diett. Men hva skal man da med piller til bortimot tusen kroner pr boks, dersom man bare kan holde seg til å spise så lite som mulig? Det blir på alle måter langt mer praktisk og økonomisk. Som den britiske psykoterapeuten Susie Orbach, bl a kjent for boken Fat is a Feminist Issue, har uttalt; slankepilleindustrien kunne umulig ha vokst seg så feit, dersom pillene virkelig hadde hatt noen langsiktig effekt.
Slankepiller er for meg et tilbakelagt kapittel i det ennå upubliserte verket Kampen mot kiloene. Jeg har fått meg en ny duppeditt som egentlig hadde et helsemessig utgangspunkt. Når man har så mange fysiske utfordringer som jeg har, er det ikke bare å gi seg i kast med tredemøllen. Jeg har ikke tenkt å løpe til jeg (eventuelt) stuper. Jeg ønsker å holde på slik at kroppen oppfatter løpingen som positivt, ikke negativt. I stedet for å la legen holde meg i hånden mens jeg trener, foreslo hun å gå til innkjøp av en pulsklokke. Da kan jeg selv følge med på diverse kroppslige utslag mens jeg løper. Og jeg må innrømme at Polar Flow (pulsklokken) er blitt min nye venn i kampen mot kaloriene. Klokken registrerer nemlig kaloriforbruket. Selv kan jeg regne på kaloriinntaket. Fasiten er som innerst inne forventet: Den som vil spise og drikke alt man har lyst på, bør helst løpe minst en mil pr dag. Hver dag. Året rundt. Fordelen med løpingen er at man rent faktisk ikke får lyst på så mye hverken vått (bortsett fra vann) eller tørt. Til det er man for sliten. Man ønsker helst bare å synke ned i sofaen og bli der. Det er for øvrig ikke helt sant. Løpingen går lettere etter hvert som kroppen blir bedre trent.
Til alle som sliter med kiloene: Pulsklokke er hittil mitt beste tips. Man tror seg kanskje flink, når man har gått en halvtimes tid. Men den ubehagelige sannheten er at det monner svært lite, dersom man stort sett holder seg i ro resten av døgnets timer. Det hjelper faktisk (utrolig nok) psykisk å se hvor mye man faktisk må gå, løpe eller trene på annet vis for å forbrenne f eks en muffin man griper med seg på veien. Kanskje lar man heller være å spise den, fremfor å måtte løpe nok en mil? Pulsklokken gir også tilbakemeldinger på den fysiske aktiviteten. Selv om disse er programmert, gir de en positiv incentiv til å fortsette treningen. Noe å tenke på som en bursdags- eller julepresang til seg selv? Eller bare gå til innkjøp av en klokke – fordi man umulig kan kontrollere input når man ikke kjenner til output.
