2. Mosebok 34, 29-35.
Da Moses gikk ned fra Sinaifjellet etter å ha talt med Herren, hadde han Vitnesbyrdets to tavler i hånden og huden i ansiktet strålte. Når Israels barn fikk se ansiktet til Moses, fryktet de for å nærme seg han, men Moses kalte på dem og gav dem som bud alt det Herren hadde talt til ham på fjellet. Etterpå la han et dekke over ansiktet sitt, slik at folket ikke lenger fikk se Guds herlighet. Bare da han gikk inn til Herren for å tale tok han av dekket til han kom ut igjen.
Moses var en rettferdig mann som talte til Gud med utildekket ansikt. Det nærmeste folket kom Herren var gjennom loven. Heldigvis har Jesu blod gjort oss rettferdige slik at også vi kan komme fram for Gud med utildekket ansikt. Vi trenger ikke å streve i oss selv eller lovgjerninger for å være gode nok, men bare komme til Han som vi er og med alle våre ansikter – sorg, glede, begeistring, sinne, iver, frustrasjon, tvil og tro. Gud er ikke redd våre mange ansikter. Han ønsker at vi skal komme uansett ståsted, situasjon, omgivelser, og Han vil mer enn gjerne være en større del av vår hverdag. Bare da kan Han få muligheten til å utgjøre en forskjell i våre liv. Det er også i denne relasjonen vi lærer Hans ansikt å kjenne. Ved å lytte til Hans stemme får vi se mer av det Han ser, og dermed få økt frimodighet til å gå på det ord som blir lagt i våre hjerter.
Tenk at vi har muligheten til å se Hans Herlighet bli åpenbart gjennom oss, bare ved å stå foran Han med utildekket ansikt.
Fra redaksjonen. Profilert Livssyn og dialog, Innsikt. Innlegget er tidligere publisert på Charlotte H. Salvesens blogg http://kladdeboka.no/ og utgitt i samlingen: Kladdeboka – Fra hjerte til hjerte.
Bildet er tatt av dhivehiraajje fra Pixabay.
