Trump vant – norske medier tapte!

I hele 2016 har norske medier bedrevet en kampanjejournalistikk mot Donald Trump – og for Hillary Clinton. Vi så det i dekningen av republikanerenes  og demokratenes «Primaries»-valg. Clinton ble hyllet for at hun kunne bli den første kvinnelige presidentkandidat. Trump ble allerede i starten av «primaries» stemplet som en klovn. Ikke rart det gikk som det skulle for den norske «eliten».

Den beskrevne vinklingen ble fulgt gjennom hele «primaries»-dekningen. Selv etter at Donald Trump slo 17 andre kandidater så bedrev norske medier med denne infantile vinklingen. De evnet ikke å ta inn over seg hva det faktisk betød at en kandidat faktisk gikk seirende ut av partiets «primary»-valg. Donald Trump fikk en massiv støtte fra de republikanske velgerne. Å underkjenne meningen til denne store gruppen av velgere er rett og slett uprofesjonelt av journalister som burde ha visst bedre, med tanke på at de har en utdannelse i faget sitt.

På motsatt side, så slet Hillary Clinton med å slå Bernie Sanders i visse stater. Det Demokratiske partiet gjorde noe hårreisende udemokratisk og uetisk. De begynte å rigge deres egen «primary»-valg. Lekkede emails som Wikileaks kaller for «Podesta-dumpen» røper hvordan Det Demokratiske partiet rett og slett saboterte for Bernie Sanders. Vi i Norge fikk se en sint Bernie Sanders, som åpent kritiserte sitt eget parti for denne uetiske handlingen. Norske journalister var overhodet ikke interessert i å følge opp denne tråden, men fortsatte som heiagjeng for fru Clinton. Så gikk det som det var ment hele veien, Clinton vant sitt parti’s «primary»-valg.

Norske medier fikk en liten pause i sommerferien, da kom det kun enkelte «morsomme» rapporter om alt det gale Trump hadde sagt. Gale, i de politisk korrekte sine verdensbilder. For det var jo selvsagt helt galt at Trump skulle få Mexico til betale for muren mellom USA og Mexico.

Så kom vi til sensommeren, og da begynte det norske mediekjøret for fullt. Siden da har norske medier, så og si unisont fungert som rene avskrivningsbyråer for fru Clinton’s valgkampstab. Det fantes ikke rom for tvil blant de norske journalistene. Clinton var å regne som Mor Theresa, Trump som en mannsgris. Dette bildet beholdt journalistene selv om Wikileaks slapp tusenvis av lekkede emails. Innholdet gikk på fru Clinton’s etikk og moral. Som bland annet hvordan hun som utenriksminister hadde unnlatt å respondere på anmodning om hjelp fra ambassadør Stevens i Libya, som ble drept i angrepet på det amerikanske konsulatet i Benhgazi. Og hvordan hun hadde satt opp «Pay for Play» med Clinton Foundation som hvitvaskingssentral. Dette og en haug av andre kritikkverdige forhold ble ikke adressert av de ledende norske mediene i det hele tatt. Vi måtte til mindre «obskure» medier for å lese om dette.

Garderobepreik VS «Pay for Play»

De norske mediene gikk bananas over et gammelt lydbåndopptak som best kan kalles garderobepreik. Det er som om de norske journalistene ikke evnet å sette ting inn i riktig skala. For mannfolkprat er selvsagt ikke like ille som det som Wikileaks avslørte. Det når ikke engang opp til anklene for alt det gale fru Clinton hadde gjort. Men denne erkjennelsen uteble, altså.

Så kom vi til denne høsten, og de 3 president-debattene. Jeg skal ærlig innrømme at mitt inntrykk av den første debatten var at fru Clinton klarte seg best. Men ikke i de 2 siste debattene. Der hadde Trump kommet seg på offensiven, og han var klart best. De norske medier derimot utropte Clinton som vinner. Da jeg så hvordan NRK og TV2 hadde redigert debattene til å passe i nyhetssendingene så la jeg merke til at det var en meget skjev redigering, som utelot viktige poenger som Trump kom med. Med andre ord så var det en bevisst vinkling fra disse mediene som la grunnlaget for at deres egne «ekspert»-kommentatorer kunne utrope Clinton som vinner. Min mistanke er at denne avgjørelsen var fattet lenge før selve debattene var holdt i det hele tatt.

Etter de 3 president-debattene var unnagjort var meningsmålinger det nye høydepunktet for de norske journalistene. Alle medier rapporterte om hvor mye fru Clinton ledet med. Men bare for syns skyld skrev de om at en tallguru i California hadde Trump foran på meningsmålingene. Dette bildet opprettholdt de norske mediene helt frem til valgdagen. Norske «amerika-eksperter» ble intervjuet og ga mediene deres «sound bite» om at fru Clinton hadde hele 90 prosent vinnersjangse.

Så kom valget, allerede før midnatt New York-tid ble det klart hvilken retning valget tok. Fra da av økte Trump avstanden til Clinton for hver nye delstat som var kom inn med sine resultater.

Knusende seier

Trump har per nå (klokken 13:00) 289 valgmannstemmer mot Clinton’s 218 stemmer. Dette var for de norske journalister et «sjokk» – og det «utenkelige» skjedde. Hørt på makan til pisspreik. Det er mange av oss nordmenn som har skjønt at det ville være en reell mulighet for at Donald Trump vant. Alle tegn var der. Men norske journalister og «eksperter» ville rett og slett ikke se det som vi andre så helt åpenlyst. Det første tegnet skrev jeg om tidligere; Bare det å vinne «primary»-valget er stort i seg selv. Dernest, så burde alle de sjokkerte ha sett på hva som rørte seg blant den jevne amerikaner. Og det var misnøye! – Misnøye fordi jobber er tapt, levestandarden blitt redusert, helseutgiftene økt, og hele byer som har forfalt til ruiner. I tillegg kommer følelsen av å være lei av kriger og konflikter utaskjærs. Den jevne amerikaner så hvordan USA har gått fra å være en respektert supermakt til å bli kun en medium kraftig «supermakt».

Norske medier valgte å lene seg på meningsmålinger som hadde et skjevt representativt utvalg. Dette ble påpekt av flere her i Norge, men likevel stolte den norske eliten på disse elendige meningsmålingene. Holdingen var denne: «Kom ikke her å forstyrr vår virkelighetsoppfatning». Da måtte det gå som det gjorde! Valget kom, Trump vant. Norske medier tapte. Og nå sliter de, – de norske journalistene og de norske «ekspertene» med å finne på en troverdig unnskyldning for sine månedslange amatørmessige «objektive» rapporter og analyser. De må slite lenge, for vi som ikke har latt oss lure, vi ser at de lot seg selv lure. De begynte å tro på egen propaganda, som rett og slett er avskrifter fra valgkampstaben til fru Clinton. Norske medier sviktet sin primære oppgave og valgte istedenfor å bli aktører. Og i hele den neste presidentperioden, frem til neste valg, vil norske journalister daglig bli minnet på at de tapte. Det er å håpe at de tar lærdom av dette, for et levende demokrati fordrer uavhengige journalister med mot til å skrive imot makta – det motsatte altså av hva vi har vært vitne til i år; Bunnløs smisking for makta og den kandidaten de selv så gjerne ville ha inn i det Hvite Hus.