The Washington Post, Ben Bradlee og ombudsmannen

0
31
Ben Bradlee. Redaktør for The Washington Post fra 1968 til 1991.

“Sannheten, uansett hvor dårlig, er i det lange løp aldri så farlig som en løgn», sa den legendariske sjefredaktør Ben Bradlee i Washington Post, da jeg intervjuet ham i 1988. Det var hans ledetråd, og sitatet henger også på en vegg i redaksjonen.

I går kveld så jeg The Post, filmen om Washington Posts (og New Times) avdekking av USAs løgner om Vietnampolitikken. Etterhvert ble vi syv tidligere Aftenblad-journalister på denne visningen. Men fremmøtet var generelt dårlig, og jeg tror ikke filmen kommer til å gå lenge. Dessverre. Dette handler om noen av demokratiets grunnverdier med et allment budskap. Dessuten er den velspilt. Og mellom alle journalister og redaktører er det avisens eier, Katharine Graham, og varsleren Daniel Ellsberg som er de aller modigste i denne sanne historien fra 1971.

Etterpå definerte vi hovedbudskapet med en av sluttreplikkene, den eviggyldige: Pressen skal ikke tjene de regjerende, men de som regjeres.

OMBUDSMANNEN

Tilbake til Bradlee. Jeg hadde stipend for å studere den amerikanske ombudsmannsordningen i noen større aviser (ombudsmann er et av de få norske språklige eksportbegreper). Uttalelsen kom i forbindelse med at vi kom inn på Cooke-saken, 80-årenes store pressetabbe, der en journalist i Washington Post fikk den ypperste presseprisen for artikler om vanskelig oppvekst. Andre aviser arresterte hennes bakgrunnsopplysninger, og til slutt måtte hun erkjenne at artiklene var oppdiktet. Bradlee ble kritisert av mange fordi avisen ikke hadde sørget for god nok sjekking av opplysningene. I ettertid gikk avisen ombudsmann grundig igjennom hele saken og skrev en kommentar der han ikke sparte avisen og redaksjonens håndtering.

I amerikansk tradisjon er avis-ombudsmannen en som sørger for at leserne får bedre muligheter til å bli hørt med sine klager, som undersøker og anbefaler korrigerende handlinger når hun finner god grunn til det, skriver interne notater til redaksjonen, og har som oftest har en fast ukentlig kommentar i avisen som omhandler policy, holdninger og måter å arbeide på, som er opptatt av alt fra sviktende etiske vurderinger til dårlig språk.
Noen ombudsmenn kom fra avisens egne rekker, mens f.eks. Washington Post valgte å ansette dem utenfra, på toårs kontrakt for uavhengighetens skyld.

«BLIR LAGT MERKE TIL»

I 1988 besøkte jeg ni aviser i USA og Canada, alle med ombudsmenn. Mitt hovedinntrykk var at ombudsmennene selv syntes ordningen fungerte utmerket. De følte at de gjorde et nyttig arbeid for avisen, at publikum var tjent med deres virksomhet.
Utgiverne var meget fornøyde, og hadde ikke sjelden tatt initiativet til å innføre ordningen.
Redaktørene var både-og. Noen følte at de har fått et element inn i redaksjonen som de ikke helt visste hvordan de skal forholde seg til. De fleste var imidlertid glade for å få avlastning på et område de innså hadde vært forsømt og der de følte det var umulig for dem selv å gjøre en systematisk oppfølging.
En del journalister sa at det som kom fra ombudsmannen var omtrent den eneste form for tilbakemelding de fikk, derfor var ordningen bra. Andre var redde for at ordningen skulle føre til at forsiktighet tok overhånd i forhold til pågående, avslørende journalistikk. De fleste mente at en ombudsmanns reaksjoner blir lagt merke til og virker inn på det daglige arbeidet i redaksjonen.

SELVKRIKK OG FEILRETTING

Washington Post var en av de første aviser som innførte denne ordningen. I intervjuet med Bradlee fremholdt han at ”jeg tror alle aviser kan tjene på å ha en som er totalt uavhengig og som vurderer avisens opptreden når det gjelder balanse, rettferdig behandling, nøyaktighet og grundighet. Naturligvis er redaktøren den ultimate ombudsmann, men han har så mye annet som fyller dagen at det simpelthen ikke lar seg gjøre å ha den leserkontakt som ideelt sett er riktig. Ordningen er uvurderlig”.

Bradlee sa at han likte å snakke med leserne. Han ba sekretæren slippe en del igjennom, men «jeg må innse og innrømme at det er svært mange som må avvises. Derfor er det utmerket med en ombudsmann som er der hele tiden, som ikke deltar i møter, som ikke fastlegger for redaksjon eller policy, som ikke treffer avgjørelser om avisens innhold».

-Hvor bundet er du at ombudsmannens vurderinger?

-Jeg er selvfølgelig ikke bundet til å følge det han sier. Jeg er sjefen, men det er viktig at ombudsmannen har sin frie, kritiserende rolle. Washington Post har tradisjoner for selvkritikk og korreksjon av feil. Vi er stolte av dette, og ser ombudsmann-ordningen som et uvurderlig innslag.

***

Så langt Bradlee og 1988. Selvkritikk og korreksjon av feil er minst like aktuelt 30 år senere. Norske aviser er ikke alltid like ydmyke i denne sammenhengen. Det er viktig med selvkritikk, og det er viktig at en redaksjon kommuniserer med sine lesere om mediehverdagens mange problemstillinger.

 

Fra redaksjonen. Profilert Politikk og samfunn. Innlegget var først publisert 20. febr på Thor Bjarne Bores blogg http://bore-aktuelt.blogspot.no/2018/02/the-post-bradlee-og-ombudsmannen.

Vi vil takke Bore for publisering på Debatt1.

Forsidebildet har vi lagt til og er hentet fra  nytimes: Ben Bradlee, Washington Editor and Watergate Warrior

DELTA I DEBATTEN: