Utbyggerne av vindmøllefarmer fremstiller ofte prosjektene sine som vist på bildet over. Her er alt rosenrødt, de flotte konstruksjonene står der som kunstverk ute i naturen. Sannheten er imidlertid at svært få vindfarmer ville lønt seg uten den sterke subsidieringen som følger med. Når subsidiene reduseres eller faller bort, er det stort sett en ting som kan redde selskapene fra økonomisk ruin: at strømprisene stiger betraktelig.
Det miljømessige aspektet går nå også etterhvert opp for folk. Enorme områder bygges ut og endrer på landskaper. I ørkenområder vil det kanskje ikke virke så ødeleggende, som disse vindmøllene man kan finne ved Techachapi i California:
Men vakkert er det ikke.
Kjører man innlandet i California mot San Francisco var dette utsikten over landskapet for noen år siden:
De fleste vindmøllene var ute av drift – de bare sto der og skjemte ut landskapet. Dette skal nå ryddes opp i og nye større generatorer skal settes opp. En ting er at landskapet ødelegges, noe annet er virkningen på dyrelivet. Her er et utdrag fra Wikipedia om dette:
«Altamont Pass Wind Farm
The small turbines used at Altamont are dangerous to various raptors that hunt California ground squirrels in the area. 1300 raptors are killed annually, among them 70 golden eagles, which are federally protected; in total, 4700 birds are killed annually. Overall there has been an 80% decline in golden eagles in Northern California, with no golden eagles nesting near the facility, although it is a prime habitat. Considered largely obsolete, these numerous small turbines are being gradually replaced with much larger and more cost-effective units. «
Det er liten grunn til å tro at det står bedre til ved de ved de norskbygde (utenlandske kapitalinteresser er her tungt inne) vindfarmene. I landene med vintervær vil man få vedlikeholdsproblem som i stor grad krever bruk av fossile drivstoff.
Entreprenørene som bygger vindfarmene tjener penger. Det er driften etterpå som som kan være besværlig. For Norges vedkommende er det imidlertid svært betenkelig at det meste som investeres i vindfarmer i Norge gir utenlandsk kapital mulighet for å overta deler av strømforsyningen her i landet. Dette har fremsynte politikere i tidligere tider kjempet mot når det gjelder vannkraften vår. Her er en oversikt over utenlandsfinansierte vindfarmer i Norge:
Hamnefjellet, Finnmark, 49% fransk – er i drift – 15 turbiner i 1. byggetrinn.
Kvitfjell og Rødfjell i Troms, tysk pensjonsfond og Siemens, prosjekt «Nordlicht». Bygging nettopp startet.
Ånstadblåsheia, Nordland, finske Futurum, 15 turbiner. Kommer i drift 2018.
Nygårdsfjellet, Nordland, finske Futurum, 14 turbiner. Satt i drift.
Sørfjord, Nordland, finske Futurum, 22 til 30 turbiner. Kommer i drift 2019.
Fosen, Trøndelag, 40% Credit Suisse (60% Statkraft riktignok), 278 turbiner (Europas største vindpark). Under bygging.
Okla, Selje, italienske Falck Renewables 80%, 6 turbiner. Byggestart i 2018.
Bremangerlandet, Sogn og Fjordane, italienske Falck Renewables har opsjon på å kjøpe aksjemajoriteten, 26 turbiner. Byggestart ikke fastsatt.
Hennøy, Bremanger, italienske Falck Renewables har avtale om kjøp av 80% av aksjene, 14 turbiner. Byggestart i 2018.
Raskiftet, Hedmark, Münchens kommunale kraftverk eier 60%, 31 turbiner. I drift i løpet av 2018.
Midtfjellet, Fitjar i Hordaland, tyske Aquila Capital eier 64%, 55 turbiner. 3. byggetrinn blir ferdig i 2018.
Svåheia, Rogaland, danske Skovland Invest og Esmann Energy eier 80%. 7 turbiner. Under bygging.
Tonstad, Vest-Agder, franske Engie. 64 turbiner. Har ikke startet bygging, men har konsesjon.
Bjerkreim, Rogaland, tyske Luxcara eier 100%. 75 turbiner. Under utvikling.
Egersund, Rogaland, tyske Luxcara eier 100%. 33 turbiner. Snart i drift.
Tellenes, Rogaland, Blackrock kapitalforvalter (USA) eier 100%. Har avtale om leveranse til Google i 12 år. 50 turbiner. Er i drift.
I dette siste tilfellet har vel Google råd til å betale det strømmen vil koste – det gir dem jo et «grønt» alibi.
Vindkraft i stor skala har den ødeleggende egenskapen at den er vanskelig å regulere inn i et tradisjonelt strømnett. Dette skyldes enorme og tildels hurtige variasjoner i kraftmengden som skal reguleres. Dette gir også problem i samband med å regulere fase og spenningen av strømmen. Ett av de beste eksemplene på dette finner man i Australia. Delstaten South Australias politikere er så «grønne» at de har lagt ned omtrent alle tradisjonelle kraftverk for utelukkende å satse på vindenergi. På kort tid har strømprisen i South Australia gått fra å være de laveste til å bli blant verdens høyeste. I tillegg må de ha hjelp fra nabostatene for å regulere strømtoppene/strømbunnene. En mengde strømutkoblinger, både korte og langvarige har vært konsekvensen. Her ser man hvordan det sto til i mars 2018 med leveranse av vindkraft i South Australia:
Dette har gått for langt i South Australia, så nå er innbyggerne i ferd med å skifte ut politikerne. Det vil ta tid å rette opp svakhetene i strømforsyningen.
Men rundt om i verden ser vi nå hvordan sannhetens øyeblikk nærmer seg.
Statoil, som står bak Doggerbankprosjektene (havvind), meldes å selge seg ut av disse. Kapitalen brukes opp når man må drifte slike anlegg.
SVT (Svensk Fjernsyn) meldte følgende i juni 2017: «Vindkraftsbolaget Kalix vind och dotterbolaget Bottenviken vind med åtta vindkraftverk i länet har ansökt om konkurs«.
Black Oak Wind Farm rett utenfor New York har også måttet legge ned.
SunEdison, avdelingen som eier vindturbinene ved Sheffield led samme skjebne i 2016.
Windreich GmbH, som er den største utbygger av hav-vindfarmer i Tyskland, har erklært seg insolvent
Slik kunne man fortsette listen, og det kommer stadig nye selskap til. Spesielt ille er det for hav-vindprosjektene, da vedlikeholdsutgiftene blir langt større enn man hadde regnet med. Eksempelvis har man ved hav-vindfarmen Thanet utenfor Kent i England måttet skifte ut rotorbladene allerede etter 7 år i stedet for de stipulerte 20 år.
Går man nærmere etter begrepet «grønn» strøm viser det seg at i de fleste tilfeller dreier det seg mest om overdrivelser, luftslott, fake news og bløff.
I Sverige sliter man fordi man planlegger avstengning av kjernekraftverkene Ringhals 1 og 2 senest i 2020. Dette kan gi mangel på strøm hos våre naboer om kort tid.
Man skaper seg ualminnelig mange problemer på grunn av den innbilte klimaskremselen som våre CO2-utslipp angivelig skal gi.
Facebook kommentarer
Midtfjellet måtte skrives ned (les:underskudd) med over 200 millioner og går i minus med bare 44 møller, likevel skal det bygges ut til over dobbel størrelse som du skriver. En mølle brant forøvrig opp med 400 liter olje utslipp til grunnen (men det er et grønt utslipp så det teller ikke (sarc.)). Statkraft måtte ta nedskrivninger på 1.6 millarder i Sverige. Verre blir det for de når Fosen (mot deres vilje) settes i drift. Alle norske parker går med tap, men de holder det hemmelig av forretningsårsaker. Det er teknisk umulig å gå med overskudd, spesielt med hurtig fallende elsertifikater. Dumskapen lenge leve.