Sent på kvelden første juledag kom sjokkmeldingen om at Ari Behn var død. Ikke bare det, han hadde sågar tatt sitt eget liv.
Tidligere har det nemlig vært om å gjøre å dysse ned det faktum at noen har begått selvmord. For i den kristne kulturen har det å ta sitt eget liv blitt betraktet som like syndig som å ta andres liv. Man er en morder. I så måte er man fortapt og havner i Helvete. I tidligere tider ble den som hadde tatt sitt eget liv til og med nektet adgang til kirkegården. Så mye for nestekjærligheten.
Slik er det heldigvis ikke lenger. Men det er likevel tøft gjort av en familie med tilknytning til kongehuset å si det såpass utilslørt. For selv om det i våre dager er blitt mye mer åpenhet om selvmord og årsakene til selvmord, hefter det fremdeles noe skamfullt ved det. Familien vil alltid sitte igjen med skyldfølelse, fordi de føler at de må ha sviktet. For ikke å snakke om skamfølelse, fordi resten verden også vil kunne se på dem som “de som sviktet”. Sånn sett kan man forstå at man ønsker å dysse det hele ned.
Min erfaring tilsier imidlertid at tilsløring som regel skaper flere problemer enn om man sier det rett ut: “Ja, han tok livet av seg”. Helst bør man tilføre: “Og vi kan godt snakke om det, selv om det er vanskelig”. Åpenhet stopper spekulasjoner, sladder og hvisking i krokene. Når det gjelder de pårørende; først når man har fått tømt seg, fysisk og psykisk, kan man legge det hele bak seg og gå videre med sitt eget liv.
Den som har vært så omspunnet av et depressivt mørke at vedkommende ser døden som et mer fristende alternativ enn livet, vet også at depresjonen utløser en annen måte å tenke på. Når verden går i svart, blir den også langt mer innskrenket. Man mister også evnen til å se det hele utenfra. Alt føles fortvilet. Det eksisterer ingen løsninger, bare håpløshet. Selvmord fremstår som den løsningen alle er best tjent med. Ofte med fatalt resultat.
I utgangspunktet vil jeg hevde ethvert individs rett til å bestemme over sin egen kropp. Det gjelder også retten til å ta sitt eget liv. Særlig i livets sluttfase bør man kunne få be om aktiv dødshjelp. Men når det gjelder psykisk sykdom, hva enten den er akutt eller langvarig, vil jeg heller satse på hjelpeapparatet. Det fordi depresjoner kan kureres. Det som fortonte seg som fullstendig håpløst kan bli oppfattet som rene bagateller, bare man kommer seg ut av mørket. Det er nettopp dette som er så fortvilt; selvmordet kunne vært unngått, med rett behandling i rett tid.
Jeg kjente ikke Ari Behn. Jeg kan derfor ikke uttale meg om om hans fysiske eller psykiske helsetilstand. Jeg vet heller ikke hvordan han var å leve sammen med, om han var mest til bry eller bare blott til glede. Med tanke på at han etterlater seg tre mindreårige barn, fremstår imidlertid selvmordet som forhastet. Ari Behn ble sagt å være raus og flink til å se andre. Kanskje var han litt for mye på giversiden. Rause mennesker har også behov for å bli sett og få tilsvarende mye positiv oppmerksomhet tilbake. Kanskje var det her det sviktet.
Først publisert på
Fra redaksjonen. Maritas hjørne, Hot spot, Innsikt.
https://www.aftenposten.no/norge//ari-behn-er-doed
