Det grønne skiftet banker på døren samtidig som naturødeleggelser fremdeles pågår lokalt, regionalt og globalt.
Hytteutbygging, vindkraftutbygging, anlegg av nye motorveger, plastforsøpling av hav og natur, spekulasjoner rundt utnyttelse av ressurser langs iskanten (i et særdeles sårbart område) og fortsatt avskoging i Amazonas. Bare for å nevne noe. Men kjærligheten til naturen ser ut til å være økende. For aldri har flere vært i norsk natur. Aldri har flere delt bilder fra fjelltopper, strender eller fra skogsmarker. Koronaviruset har medført at nesten alle har feriert i hjemlandet. Enten de har feriert i hjemtraktene, sin egen region eller har valgt å tilbringe ferien i en annen landsdel.
Rent visuelt ser det ut til at folket elsker norsk natur. Men gjør vi egentlig det utover å fortelle andre vi er glade i å være sunne, friske og spreke i vår deilige og nytefulle natur? Vil vi ta vare på det vi tilsynelatende er så glade i? Vel.. I perioden 1998-2012 forsvant 2500 kvadratkilometer av norsk villmark i Sør-Norge. Svært mye areal har gått til kraftutbygging, veier og hytteutbygging. Folk vil ha strøm og komfort overalt, bilveg til hytta og den skal ha rikelig med plass sammenlignet med for 40 år siden.
Er motstanden mot hyttebygging økende? Har det blitt mindre hytteutbygging de siste årene? Har hyttene blitt mindre, og dermed bruker mindre energi? Svaret på det er nei. Tvert imot! Fra 2016-2020 har det nesten blitt flere 15000 hytter og fritidsboliger her i landet (kilde SSB). Størrelsen på hyttene har økt fra 60 kvadrat på 1980-tallet til nærmere 100 kvadrat i 2020. Mye tyder på at det er en utvikling som ikke stanser. Lokalt er det for store økonomiske interesser til å stanse utviklingen (selv om regnskapet til syvende og sist kanskje ikke går i pluss for mindre kommuner med begrensede tjenesteytelser innenfor f.eks. helse) og ute i befolkningen er det fremdeles tilsynelatende en menneskerett å eie hytte. Alle skal unnes klassespranget inn i middelklassen ved å eie en fritidseiendom. Det blir lite plass for naturvern og langsiktig planlegging av slikt i lengden.
Motstanden mot vindkraftutbygging er sterk og forståelig mange steder, det er bare det at skaden allerede er forvoldt gjennom andre typer inngrep. Det er over 93.000 hytter i strandsonen. Det siste året økte antallet hytter i strandsonen med 7 prosent (kilde SSB). Nåværende regjering vil åpne opp for flere. Endringer i Plan- og bygningsloven vil overføre beslutningsmyndighet til distriktskommuner. I fremtiden vil vi sannsynligvis få flere private eiendommer langs strandsonen, der folk flest ikke vil ha tilgang. Det blir færre åpne og uregulerte strender å dele bilder fra, dessverre. Og selvsagt færre fjellområder og uberørte skogsmarker der veger ikke skjærer seg som kniver gjennom landskapet, for at noen skal ha bilveg frem til døra. Selvsagt er det topper å gå på, men utsikten vil i større og større grad bli berørt av inngrep.
Kanskje har flere fått opp øynene for hva som skjer i sommer med vindkraftutbyggingen. Kanskje flere vil se at vi bygger ned det som er igjen av norsk natur i det landet som er blant de rikeste landene i verden. Kanskje glansbildene er blandet med en økende engstelse for at det vi er så glade i vil gå tapt i løpet av kort tid. At det ikke er lommeboka som skal ødelegge det som er igjen til kommende generasjoner. I så fall er min påstand i overskriften i ferd med å uthules. Ikke noe ville ha vært bedre enn det.
