Slik jeg ser det kulminerte reformasjonen i den norske bedehusbevegelsen. Min tippoldefar gikk fra å være husmann til å bli småbonde sammen med Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl, som etablerte seg på nabobruket, også en husmannsplass. Dahl var en husmannssønn fra Spydeberg, og min oldefar var også en husmannssønn. Disse to husmannssønnene, naboene og småbrukerne fikk et nært vennskap, forenet geografisk, i ånden og som jordbrukere og elvemennesker. Dahl fikk da også Landbruksselskapets diplom for sitt fremragende jordbruk.
Dahl etablerte et nettverk av vennesamfunn i grendene rundt Totenåsen, som besøkte hverandre på kryss og tvers, hvor det ikke minst også skjedde en geneutveksling. På denne tiden var således Totenåsen noe som forente og ikke skilte ad, som i dag. I tillegg ble folk rundt åsen knyttet sammen i hogstarbeide om vinteren, da dette var småbønder som spedde på inntektene med skogsarbeide på åsen vinterstid. Fremdeles lever folk i Hurdal som husker min oldefar fra tømmerkjøring på åsen i sin barndom, og de minnes ham som en glad fyr.
For ja, han hadde grunn til å være glad. Disse småkårsfolka hadde her etablert sin egen lavkirkelige bedehuskultur rundt åsen, dahlittene, som de først ble kalt, seinere Fellesmisjonen. Så langt fra den geistelige kirke som det er mulig å komme!
Disse småbøndene i randsona oppunder Totenåsen hadde her altså etablert sin egen menighet og kultur, hvor en av deres egne, en husmannssønn og skomaker, var deres apostel. De bygde egne bedehus, hadde egen sangbok, egne musikklag, som eslet enkelte svært dyktige musikere, Knut Anders Sørum er den siste i rekken. De var alle ett i Kristus, her var ingen forskjell på høy og lav, alle hjalp hverandre og slitet på jorden fikk med ett en mening.
Derfor anser jeg bedehuskulturen, som mange i dag ser på som en lavkultur, nærmest som kitsch, ala elg i solnedgang, som høydepunktet av den lutherske reformasjonen!
Dessverre er denne kulturen nå tapt, de to engene etter grenda mi, hvor Totenåsens apostel og min oldefar levde, er bleike skygger av seg selv. Jeg ønsket å fornye denne kulturen, å verne om Herr Fossemøllens øyensten, men har blitt motarbeidet fra alle hold. Imidlertid ble grendevandringen fra i våres en stor suksess, selv om ytterst få benyttet anledningen til å bli med på denne begivenheten. Men de som var med var av de ypperste, og alle gjorde sitt beste for å gjøre dette til intet mindre enn en fantastisk grendevandring!
Tror jeg vil prøve å få til en utstilling og kanskje ei bok om denne lavkirkelige bedehuskulturen som engang rådde rundt Totenåsen. Mange vil helt sikkert motarbeide meg, da de ønsker å glemme denne store kulturen, fordi den setter vår egen kultur i et grelt lys. Vi har gått fra å være bedehusland til å bli kjøpesenterland!
Kanskje den tidligere presten i Hurdal, hvortil Dahl først kom, kan hjelpe meg med prosjektet? Hun skal ha stor kunnskap om lekmannskristendommen, så hun kan sikkert sette perspektiv på hvor mye bedehuskulturen rundt Totenåsen betydde for folks selvbevissthet.
Dette som en lokal oppfølger til Erlend Berge sitt flotte prosjekt med å dokumentere den norske bedehuskulturen.
Kommentaren er basert på denne artikkelen av Bård Amundsen.
