Første gang jeg leste George Orwells fremtidsroman “1984” var på 1970-tallet. Jeg var tenåring og fant romanen skremmende. Det var nesten slik at jeg grudde meg litt til år 1984.
Da selve året opprant, var jeg travel småbarnsmor og opptatt med å gjøre karriere i arbeidslivet. Likevel tok jeg meg tid til å lese boken. Jeg opplevde den ikke like skremmende som jeg hadde gjort på 1970-tallet. Faktisk hadde mye gått i oppfyllelse. Og det jeg tidligere hadde funnet skremmende hva angikk overvåkningssamfunnet, opplevde jeg nå som betryggende. For den som ikke er kjent med bokens handling, vil jeg sitere fra Store norske leksikon:
“I denne fremtidsvisjonen er verden delt i tre supermakter, som alltid er i krig med hverandre. Sannhetsdepartementet og Tankepolitietsørger for å holde folk hjernevasket. Språket, Newspeak, ensrettes og forflates, historien omskrives, alle tegn til opposisjon utraderes, og alle overvåkes: «Big Brother is watching you!» Hovedpersonen, Winston Smith, forsøker å gjøre motstand, men levnes intet håp.”
For å passivisere proletariatet ble det servert proleføde (prolefeed). Proleføde er betegnelsen på underholdning av verste sort; smusslitteratur, en presse som kun er opptatt av krim, sport og horoskoper, en banal musikkindustri og en filmindustri som hovedsakelig produserer lugubre erotiske filmer. Legger vi til den enorme interessen for såkalt kjendiseri, blir bildet av dagens mediaformidling nærmest fullkomment. Selv Dagsrevyen – som Gemalen bare betegner som Norge Rundt – er mer opptatt av føleri og ikke-nyheter, fremfor hva som virkelig skjer rundt omkring i verden. Og toucher man først innom noe mer alvorlig, slik som f eks klima, får man en ungjente, slik som Greta Thunberg, eller et barnehagebarn, til å uttale seg om den saken.
Proleføde i mer utvidet forstand er også den måten samfunnet synes å takle sine problemer. Skjønt i nytale heter det ikke lenger problemer, men utfordringer, som om alt kan fikses, bare man selv tror på det. Mon tro om psykisk utviklingshemmede og handikappede har fått større innpass i det norske samfunnet etter at man sluttet å bruke betegnelser som “åndssvak” og “vanfør”? Eller om samer i Norge blir mindre diskriminert, dersom joikakaker skifter navn til kjøttboller i brun saus?
Verre er det når proletariatet tar saken i egne hender og samfunnet faktisk applauderer. Som om historiske fakta blir borte, bare vi fornekter dem lenge nok. Slagordet “fremad og aldri glemme” er tydeligvis passé. Eller at ytringsfriheten skal legges på lavest mulig terskel, slik at absolutt ingen skal kunne føle seg krenket. Jippi! Vi er ikke lenger i “1984”, vi er milevis forbi!
Det er nesten slik at man kan begynne å tro på konspirasjonsteorier, at “Noen” ser alt, vet alt og trekker i trådene i det skjulte – mens vi andre sitter på Facebook og gumler proleføde. Jeg må faktisk si meg glad for å ha levd en stund, slik at jeg faktisk har opplevd et samfunn der frie ytringer ble sett på som noe positivt, ikke negativt. George Orwell levnet ikke det moderne samfunn noe håp. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig.
