Jeg vil fortelle om mine opplevelser fra hjelpearbeidet i Lesvos.
Det vi møtte i Lesvos, Camp Moria og «Better days of Moria» er «Prisoners of the road». Teksten til Sivert Høyem er en rå og sann beskrivelse av det som faktisk skjer i verden akkurat nå; jeg vet det, jeg har sett det, følt det, opplevd det og vært der!
Jeg har møtt mammaen som smiler så tappert og holder masken for de to barna sine og sier som meg på dårlige dager: det går bra, kjempebra.. Men for henne går det ikke bra. Hun har gått i en måned med to barn, en måned fra Syria til Tyrkia og gud vet hva hun har opplevd. Hun er engelsklærer og mor og hun leter etter mannen sin som er i Tyskland. Det som ligger foran henne nå er stengte grenser fra Hellas og videre. I Camp Moria har hun fått 30 dagers visum i Hellas men hun må videre og videre. Jeg spurte om hvordan hun hadde det og om hun var sliten, og tårene sto i øynene og nølende sier hun: Yes? But its okey.. it is fine! Men det er ikke det, det er jævlig! Jeg tryllet frem en kjærlighet på pinne til barna hennes og ga henne en klem og ønsket henne lykke til. Det er alt jeg kan gjøre, utenom å fortelle verden hva som foregår.
Jeg møtte også en mann som hadde 23 slektninger å ta vare på, han ropte av frustrasjon og kunne ikke et kvekk engelsk, han klarte å forklare til meg at han var Yetzidi og på flukt fra IS. Vi måtte få han til å forstå at han måtte registreres og få papirer før vi kunne hjelpe ham. Ikke lett for han å forstå, han ville bare gi familien sin tepper og mat og det var ikke lett for oss å forklare.. Det gikk tilslutt. Jeg så han dagen etter, rolig i blikket og greit fornøyd. Da ble jeg glad. Vi møtte også den 10 år gamle gutten fra Kurdistan som kom alene gang på gang og ville ha hjelp, vi var redd han var alene på flukt, det er farlig for barn alene på flukt.. Men vi fant en dame som kunne oversette og han hadde mistet foreldrene sine inne i campen og hun hjalp han, men jeg kommer aldri til å glemme det fortvilede blikket hans og den dirrende underleppen..
Vi er frivillige, vi er mange frivillige og jeg håper alle vil rope ut i verden hva vi ser og opplever! Vi må gjøre noe, vi må handle, egentlig måtte vi ha handlet for lenge siden, men vi må og vi må fortsette å hjelpe her, der og der vi er og der de er!
Jeg har ikke stått på stranden og tatt i mot båter, men jeg har stått i to forskjellige camper og tatt i mot våte, slite, resignerte men stadig blide flyktninger fra Syria, Afghanistan, Iran, Irak, Kurdistan og alle er på jakt etter trygghet, noe de ikke har opplevd på lenge! Pappaene jeg så lå nesten i koma av trøtthet etter å ha passet på sin kone og sine barn på turen og mødre som fortvilet holdt masken for barna sine og sier det går bra, kjempebra! Da er det fint å kunne se dem, anerkjenne dem , smile til dem og bare være der for dem! Jeg bar på en baby på 4 uker mens mammaen bar tepper de hadde fått og passet på sine fire andre barn, enda så klarte vi å miste en underveis til den lille steinplassen de hadde funnet hvor de kunne slappe av litt før de på nytt måtte stå i teltkø, kleskø, matkø, tekø i det hele tatt kø… Barndom på asfalten.. vi fant 2-åringen igjen ved hjelp av 4-åringen..
CAMP MORIA, Interneringsleir, jeg jobbet for Oxfam den dagen.
Rett ved siden av Camp Moria ligger Better Days for Moria, en leir hvor alle er velkommen, med eller uten papirer. Det er mat å få, klær, teltplass, en liten lekeplass for barna og fin stemning. Jeg var der en hel dag i informasjonen med en som heter Lis og er fra Canada og en fra Chicago, som jeg ikke husker navnet på.
Vi ble ropt til og kjeftet på av desperate taxisjåfører som tror at vi prøver å dytte mennesker videre på buss og ta fra de levebrødet, men vi informerte de som skulle videre om mulighetene. Taxi 5 pers: 10 euro, buss pr person: 1 euro. Mange tok taxi, men vi møtte de menneskene som ikke hadde busspenger engang.. Vi lærte oss å ha noen euro klar som vi kunne gi til de som ikke hadde noen ting, i smug. De har hele livet i 2 plastposer og blir overlykkelig for to euro, tenk det og tenk på hvor heldig du er som nesten har alt og vel så det. De har ikke et sted som er hjem, de har to poser og 0 penger. Men de har verdighet og smil. Flotte mennesker som har fått hjemmene og landet revet bort, bombet i filler.
En av taxi sjåførene som hadde skreket til Lis (min partner på lørdag, fra Canada) og meg i går fikk litt dårlig samvittighet og kom tilbake med to poser nyvaskede klær og sa: «poor people help poor people» – og det er så sant også for folket i Hellas, de lever også i fattigdom og de tar hele støyten for resten av Europa. Turismen svikter, men det hjelper de litt at vi frivillige kommer og de kan holde hotellet åpent og resturantene om kvelden.
Jeg har møtt frivillige fra Canada, Hellas, USA, Sverige, Norge, England, Syria og fra andre land og vi alle har felles mål. Det er godt å møtes på tvers og bare bli samlet i et fellesskap på den måten. Nye bånd knyttes og jeg er allerede blitt invitert til Rocky Mountains og London. Jeg har møtt så mange flotte og fine mennesker. Har spist middag med 20 forskjellige mennesker i alle aldre og praten går og alle har opplevd det samme og alle har forskellige opplevelser av det samme. Det gjør oss på en måte komplett.
Jeg har vært som poteten og vært litt overalt, jeg har også vært nede på noe som heter Hopesenteret og malt kjelleren der med Ann Magritt fra Volunteers, det er en fin plan for Hope senteret, det skal bli et trygt sted hvor de som flykter kan komme å bare være en stund. Der var det masse mennesker som jobbet sammen for å skape dette. Det er vakkert å se.
Vi er frivillige og vi er mange. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.. Tre av oss i Volunteers satt på Athen flyplass i går, totalt utslitt og alle gråt.. Vi gråt ved stranden på Mytilini flyplass også når vi så over til Tyrkia og hauger av ødelagte helvetesflytevester fyllt med liggeunderlag og avispapir. Vi sto og så på der hvor mange i et håp om et bedre liv druknet.. Tårene rant..
Det skal lite til for å gjøre verden til et bedre sted å være. Jeg har sett, jeg har opplevd hva et smil kan gjøre, bare å anerkjenne et annet menneske og se det ordentlig, det gjør en forskjell. De er ikke horder og strømmer og kriser. De er mennesker med hver sin historie og opplevelse. HVERT SITT MENNESKE, HVER SIN HISTORIE. Tenk på det, ta de inn over deg. Vi har ingen krise, de lever i en krise!! Jeg har ikke tatt bilder av noen som er på flukt, det kan være farlig for de. Det er ikke lov og det handler om å respekt!
Jeg har lært så utrolig mye på disse få dagene og jeg kommer til å reise ut igjen når jeg har sjans og jeg rapporterer som de fleste andre frivillige, de som flykter er akkurat som du og jeg, bare at livene deres er snudd på hodet og de flykter for livet.. Jeg så ikke de døde på stranda, jeg så de som overlevde og det var tøft nok.. Jeg så apati, resignasjon, glede, håp, lettelse, sinne, frustrasjon, redsel, takknemlighet, skam og verdighet.
Et lite reisebrev fra Lesvos, februar 2016. Jeg kunne ha skrevet og skrevet..
Peace <3
Linker:
https://www.facebook.com/Teachers-Without-Borders-Norway-1044870258926205/
http://oligarki.net/madrugada/lyric/prisoner-of-the-road
#Lesvos#Refugees#CampMoria#BetterDaysForMoria#NothernLightsAid#HopeSenter#Volunteers#Syria#SyriaCrisis
RED: Republisert for nye lesere. Første gang publisert på D1 okt `16.
KONVENSJONSFLYKTNINGENE TRENGER HJELP TIL INTEGRERING I NORGE
Marianne M. Robertsen skrev i sitt blogginnlegg 25.1.16:
«I februar så drar jeg til Lesvos, jeg skal hjelpe, jeg skal være tilstede, jeg håper jeg gjør en forskjell. Vi pakker ned sokker og brødposer som vi skal kle på iskalde mennesker som flykter for livet. Vi pakker ned ull som kan hjelpe de litt mot kulden mens de prøver å flykte nordover. … Når jeg sier vi, så mener jeg «Refugees Welcome to Drøbak» Kristina og jeg og alle de som hjelper oss og det er mange, jf http://epilepsi2509.blogg.no/1453713872_vi_lever_midt_inni_hi.html.
Å gi flyktninger klær så de ikke fryser ihjel er en god handling, men å hjelpe dem til å ta seg ulovlig gjennom Europa, er ikke noe en hjelpeorganisasjon burde beskjeftige seg med. Robertsen skrev den 5.9.16: «Men vi har plass til mange og uansett så må vi trygge de som er på flukt allerede og lage trygge veier gjennom Europa», jf http://epilepsi2509.blogg.no/1473091728_withsyria_enda_jeg_gi.html.
Norske myndigheter kan gjerne stå på Lesvos og ønske utvalgte flyktninger velkommen til Norge, men frivillige kan ikke på vegne av den norske stat eller de greske myndigheter for den saks skyld, ønske alle utlendinger fra Afghanistan, Irak, Iran, Pakistan osv. velkommen. Tre av fire «flyktninger» får ikke asyl i EU28 og er derfor uvelkomne i Europa. I Norge avvises annenhver «flyktning». Etter Dublin-avtalen, kan Norge avvise alle transittflyktninger som er kommet til Hellas.
Dersom «Refugees Welcome Drøbak» virkelig ønsker flere flyktninger, kan de oppmuntre innbyggerne i kommunen til å låne ut sokkelleiligheten eller enkeltrom til flyktninger som allerede har fått permanent oppholdstillatelse i Norge. Dersom etniske nordmenn har daglig kontakt med flyktningene for eksempel under matlaging, måltider, skolegang, felles prosjekter i hus og hage, så vil de lære seg å snakke norsk mye raskere.
Kanada er et av verdens beste land på integrering av nyankomne flyktninger, skriver Robin Shulman den 5.5.16, en glad-historie om Amir og Raghda fra Homs i Syria , jf. http://pulitzercenter.org/reporting/while-other-countries-turn-syrian-refugees-away-canadians-are-taking-them-home. Kanada har greidd å samle inn midler fra lokale private sponsorer slik at de har kunnet finansiere 10000 syriske flyktningers opphold i 1 år (ca 200 000 kr pr familie).
Shulman skriver videre:
“Young families offer up basement apartments and retirees donate housewares from the attic. Resettling refugees has become a national project. … Many Canadians see private citizens as more effective at helping refugees integrate than the government. “Instead of one worker helping 20 families, we have 20 families helping just us,” refugees with private sponsors often say. A 2007 Canadian government study found that privately sponsored refugees reported higher rates of satisfaction and integration after six months and after two years than those sponsored by the government. Other data suggests that government-sponsored refugees are roughly twice as likely to end up on public assistance as compared with privately sponsored refugees”.
Men integreringen går ikke alltid på skinner i Kanada heller selv om de private kanadierne yter alt de kan, se denne fra 30 Sep 2016 … Canadians Are Welcoming Syrian Refugees Into Their Homes, 24 min. https://www.youtube.com/watch?v=Rc0yaKzFYzM.
Jeg tror nok «Refugees Welcome to Drøbak» ville oppnå mer om de bruker ressursene sine på å hjelpe kvoteflyktninger og asylanter myndighetene har gitt varig opphold, til å få et fast bosted i Norge og Drøbak, enn å skape urealistiske forventninger blant «flyktningene» på Lesvos om at de vil få asyl i Norge bare de klarer reisen helt opp til et av verdens rikeste land.
Hei Frode 🙂
Vi i Drøbak har flere frivillige i Drøbak enn vi har flyktninger og de som kommer hit har en vidunderlig frivillighetssentral som ivaretar de og en gjeng med familier som tar de i mot. Vi utstyrer de med klær og utstyr som de trenger og prøver å få tak i det de trenger. Vi begynte å samle inn fordi vi trodde det kom et mottak her, men det har det desverre ikke gjort. Men da begynte vi å reise rundt og dele med mottak i nærheten, vi sendte til Tromsø og vi tok med oss når vi reiste fra Finnmark til Libanon. Vi reiste selv ut til Liesvos, Libanon og Idomeni. Vi tok med og delte der vi kunne. Vi har ikke hjulpet noen på flukt, det er straffbart. Vi har hjulpet på stedet, når jeg var på Lesvos jobbet jeg gjennom et internasjonal selskap som heter Oxfam, vi stå side om side med UN, save the children og leger uten grenser. Vi var mange frivillige i Camp Moria og hadde skift. Den campen er deverre brent ned og de menneskene jeg møtte i februar er spredd over hele Hellas og når jeg reiser ned nå skal jeg være tilstede for de som trenger meg der, mest være med barna og kjøpe inn skolesaker til de og lære bort det jeg kan 🙂 Jeg mener Norge bør ta mer ansvar, men jeg har ikke hjulpet noen til å komme seg videre annet enn litt klær, et smil og en kopp te.. Jeg hjelper der jeg kan uavhengig om det er de som bor på gaten i Norge eller mennesker på flukt. Jeg mener vi alle kan bidra, gi av tiden din, smil, se – ikke overse, gi bort det du ikke trenger og evt gi penger til noen du synes gjør en god jobb #Payitforward