Pocahontas, politikk og minner fra ei drapssak

0
1063

Sommeren 1987 lærte jeg noe om hat. Det skjedde i en rettssal i Tromsø, der jeg som ung krimreporter skulle dekke rettssaken om «Drapet på Jotkavann».

Den siste tidas harselas med folk som reagerer mot finansministerens karnevalkostyme, har bragt fram minner fra junidagene for 30 år siden. Det er uendelig langt fra rystelsene rundt en drapssak til krenka følelser rundt Siv Jensens tross alt uskyldige indianerkostyme. Finnes det likevel en forbindelse?

 

Aller først: jeg er nordlending med slekt sørfra. Jeg har ikke noe urfolk-alibi, snakker ikke samisk og vokste opp uten minoritetserfaring. Alta-saken engasjerte meg – som de fleste andre ungdommer i nord, men min støtte til urbefolkninga strakk seg ikke stort lenger enn til engasjerte diskusjoner og ungdommelig, rettferdig harme på vegne av dem som hadde vært så skammelig undertrykt gjennom historien.

Hat var et ord jeg trodde jeg forstod – slik vi ofte tror vi forstår en hel del når vi er unge og engasjerte. Men det var først i juni-dagene i og utenfor rettssalen i Tromsø jeg forstod at jeg ikke hadde peiling. I gangen utenfor lagmannsretten, der en ung mann sto tiltalt for uaktsomt drap på sameaktivisten John-Reier Martinsen i ei snøscooter-ulykke på Jotkavann i Finnmark i februar 1986, var lufta stinn av så vidt tilbakeholdte følelser. Selv for en utenforstående var det umulig å forbli uberørt. Det sydet.

De samlet seg i hver sin ende av lokalet, kretsen som hadde kjent drapsofferet og kretsen rundt tiltalte. Ikke uvanlig, selvsagt. Men det lå mer under. I løpet av dagene rettssaka varte, ble det tydelig at her ulmet mye mer enn sorg og raseri knytta til en mann med hundespann som ble kjørt i hjel i februar-natta året før. Både i og utenfor rettssalen piplet det fram: en dyp, kulturell – og etnisk – splittelse. Mistenksomhet, avsky, mistillit og – i enkelte tilfeller – noe som vanskelig kunne identifiseres som annet enn hat.

For meg var det et sjokk. Jo da, jeg kjente historien. Jeg hadde lest om undertrykkinga av den samiske befolkninga, om ungene som ble tvangssendt på internatskoler, om forbud mot å snakke sitt eget språk, om Kautokeino-opprøret og den norske statens brutale framferd. Og jeg visste av egen erfaring at mange nordlendinger benektet sitt eget innslag av samisk blod, at samer fortsatt ble diskriminert i hverdagen. Jeg hadde hørt min andel av same-vitser og følt ubehaget ved å være vitne til venner omtale samer på en nedverdigende måte. Men jeg var totalt uforberedt på følelsene som sydet da folk fra det «norske» miljøet i Alta-Kautokeino-området passerte folk fra det «samiske» miljøet i rettsbygninga i Tromsø. Det ble hvisket om fare for håndgemeng. Politifolk som var til stede sa ikke stort, om de var vitner eller tilhørere. Men de stilte seg opp strategisk.

Det var et sjokk for ei ung, naiv byjente å ta inn over seg at noen mil fra der jeg hadde vokst opp fantes det splittelse i befolkninga som gikk så dypt og var så alvorlig, at flere mente det var berettiget å mistenke overlagt drap. Det var et sjokk å være vitne til at politi og påtalemakt hadde klønet til etterforskninga på et vis som nærmest grenset til sabotasje. Polititjenestemenn jeg snakket med rystet på hodet og brukte ord som «farse» og én antydet tjenesteforsømmelse – men trakk seg da jeg ville sitere. Og det var et sjokk å erkjenne at følelser som nærmet seg hat åpenbart eksisterte på begge sider. Avsky mot overgriper er ikke så vanskelig å forstå. Men avsky mot dem som har vært undertrykt, se, det er vanskeligere.

Og jeg måtte erkjenne for meg sjøl at egentlig forstod jeg veldig lite av de lave kommentarene i forbifarta på gangen utenfor rettssalen. Jeg kjente stikket i noen øyekast som lynte mellom grupperingene, men forstod at jeg ikke egentlig forstod. Dette stakk dypt, med røtter som gikk i mange retninger, de fleste tilsynelatende begravd. Men nå sugde de næring både fra gammel og ny splittelse. Og det meste ble ikke snakket høyt om.  Så jeg trakk jobb-jakka godt rundt meg og rapporterte så samvittighetsfullt jeg kunne. Uten å fortelle at den sterkeste historia utspant seg på siden av rettssaken.

Men erfaringen – og noen fortrolige samtaler i etterkant – åpnet for mange nye tanker. Plutselig forsto jeg litt mer av ungdomsopplevelser fra det som en gang var Jugoslavia, der jeg var vitne til oppgjør mellom grupper av ungdom som bar den tunge, hatske slektsarven like under den polerte overflaten av sameksistens. Bekymringen i øynene til min serbiske venn i Kroatia, som sørget for at jeg ble bragt «i sikkerhet, i tilfelle de skulle tape slåsskampen», fikk en ny betydning. Som ble ettertrykkelig bekreftet under Balkan-krigen noen år seinere.

Og minner om sinnet i øynene til enkelte barn og ungdommer jeg hadde kjent gjennom oppveksten kom tilbake. Et sinne som rommet mer enn øyeblikkets irritasjon over en dårlig samevits – som ingen protesterte mot.

Rettsaka i 1987 gjorde noe med meg. Det jeg hørte, så og opplevde – fra sidelinja – fikk meg til å erkjenne at det politiske engasjementet jeg måtte ha hatt på vegne av landets urbefolkning var nokså grunt forankret. Da jeg begynte å forstå at jeg ikke forstod, vokste også  en større ydmykhet fram. Og tanken om ikke å mene så mye om det jeg ikke forstod, fikk bedre plass.

***

Mye har endret seg på 30 år – også til det bedre. Den samiske befolkninga i Norge har fått mye mer innflytelse og har sterke stemmer som påvirker både politikk og kultur.

Samtidig har Norge vært gjennom en periode der identitetspolitikk har fått plass i førersetet, og bevisstheten om faren ved å krenke andre har glidd over i en berøringsangst som ikke gagner noen i det lange løp. Og krenkelse-hysteriet har naturlig nok skapt en motbølge. Mange av oss er lut lei av at vi ikke kan kalle en spade for en spade. Vi vil ha trollene fram i lyset, det være seg menneskefiendtlig ruspolitikk, æreskultur eller stilltiende aksept av angrepskriger. You name it.

Og da er det ikke så rart at finansminister Siv Jensens Pocahontas-kostyme på en høstfest i departementet får de fleste til å smile – med påfølgende latter og høye sukk, når noen påstår seg krenket av påkledninga. Det får være måte på hårsårhet, sier vi, og «liker» på Facebook.

Men så er det at ei middelaldrende dame fra majoritetsbefolkninga får en liten djevel på skulderen og må gå noen runder med seg sjøl. Jeg spør meg: hvorfor reagerer sametingspresidenten? Hvorfor føler noen det er så viktig å protestere at de frivillig utsetter seg for nesten hele det norske kommentariatets hånlatter? Hva er det vi ikke forstår?

Selvsagt er indianer-kostymet uskyldig. Ingen tror vel i fullt alvor at Siv Jensen var ute etter å krenke noen.

Samtidig er det faktisk stor forskjell på å kle seg ut som Supermann eller haremsdanser og det å kle seg i et urfolk-kostyme. Superhelter er fantasiprodukter og haremsdansere har ingen historie der de blir undertrykt av den norske stat og majoritetsbefolkninga.

Og det er faktisk forskjell på at du eller jeg kler oss ut i et urfolk-kostyme på et privat karneval – og at finansministeren i Norge gjør det på en departementsfest – og lar seg avbilde for publisering i sosiale media.

Finansministeren – og partilederen – er en offisiell maktperson i landet. Hun er alles finansminister – også urbefolkningens. Og selv om hun sikkert ikke mente noe vondt med å kle seg ut som Pocahontas, ville det ikke gjort noe om hun faktisk hadde tenkt over saka, og bestemt seg for å velge noe annet.  Hun burde vite at det kunne skape reaksjoner i deler av befolkninga. Det er ikke berøringsangst å være litt høflig, å ha litt fintfølelse. Det handler egentlig bare om å vise respekt, å være litt ydmyk, overfor det man ikke forstår.

***

La oss gjøre et tankeeksperiment. La oss si at finansminister Siv Jensen hadde beklaget. Sagt noe sånt som: «Jeg beklager. Jeg tenkte ikke på at drakta kunne støte noen og det var lite omtenksomt av meg. Jeg håper sametingspresident Aili Keskitalo tror meg når jeg sier det ikke var vondt ment.» Eller noe i den dur.

Hva ville skjedd da?

Jo, noen ville nok fortsatt følt behov for å raljere over krenkelse-hysteriet, men saka ville neppe utviklet seg med endeløse debatter og kommentarer på sosiale media. Færre ville nok latt seg engasjere, og kanskje i stedet snust på andre aktuelle saker som diskuteres – av noen få – akkurat i disse dager.

For eksempel at finansministeren og regjeringa foreslår å kutte enda mer for dem som har minst. Kronisk syke og uføre kommer i stadig hardere skvis. Foreldre til alvorlig syke barn. Folk som har jobba «på gølvet» gjennom tiår og pådratt seg slitasjeskader som sender dem ut av arbeidslivet før pensjonen, skal ikke lenger få beholde stort av sluttvederlaget.

Eksemplene står i kø, for den som er interessert. Og burde kunne engasjere kommentatorer som liker å dele sine synspunkter om «utviklinga i Norge».

Det er nesten så man må beundre finansministeren. På med Pocahontas, og dermed blir det sirkus for folket. Brød har flertallet nok av. Så kan politikerne få fred mens de kutter litt mer av den lille kakebiten som er igjen til dem som trenger den mest.

 

 

RED: Profilert de beste debattene. For flere innlegg av Anne Merethe Erstad, https://debatt1.no/kan-det-hellige-redde-oss-fra-undergang/

eller besøk hennes blogg http://m.annemeretheerstad.blogg.no/ 

 

Facebook kommentarer
Forrige artikkelOrginal krim fra debutanten Matt Wesolowski
Neste artikkel“Anorektisk” av Ingeborg Senneset

DELTA I DEBATTEN:

Please enter your comment!
Please enter your name here