På ett eller annet tidspunkt må samfunnet gå tilbake til normalen. For ingen krisepakker vil være store nok til å holde Norge økonomisk gående i all evighet.
Argumentasjonen for å holde seg mest mulig isolert er at ikke alle skal bli smittet på en gang. Det høres fornuftig ut. Men hvor lenge må vi holde på slik, før det igjen blir trygt å omgås andre? Ingen vet svaret, men med ca 200 nye tilfeller per dag kan det ta fryktelig lang tid. Det spørs om ikke flesteparten av oss har dødd av kjedsomhet eller andre årsaker innen den tid. For det handler ikke bare om livslengde, men om livskvalitet.
Folkehelseinstituttet tilrådde hverken stengning av skoler eller hytter. Likevel ble båder skoler og hyttefelt lagt øde. Kommuner og fylker følger opp. Skiltene med “velkommen til bygda vår” er erstattet med fuck off! Fremmedfrykten har på denne måten vist at hver og en er seg selv nærmest og at by og land aldri kommer til å gå hand i hand.
På ett eller annet tidspunkt må samfunnet begynne å gå tilbake til normalen. For ingen krisepakker vil være store nok til å holde Norge økonomisk gående i all evighet. Men vil vi da være kvitt coronaviruset eller må vi til slutt likevel bare la det stå til? De som ikke tåler coronaviruset vil i så fall bukke under. Men gjør ikke mange utsatte nettopp det, til tross for at de er blitt lagt inn på sykehus og behandlet på intensivavdelinger?
Jeg er hverken nådeløs eller hjerteløs. Jeg tilhører minst to risikogrupper, avhengig av hvor stor overvekt som kreves for å krepere av coronaviruset. Ideelt sett burde jeg sittet i isolat på hytta, men så ble jeg plutselig definert som turist og ikke jordeier – og derfor bedt om å pelle meg tilbake dit jeg kom fra.
Her sitter jeg med et passe lager av børst, så jeg kjeder meg fremdeles ikke. Jeg har både kindle, HBO, Netflix og Facebook, så jeg har nok å ta meg til. Når jeg blir for firkantet i øynene, kan jeg ta frem strikketøyet eller hekletøyet. Eller gå en lengre tur med Gemalen og hunden eller Pokemon Go. Penger sparer jeg også. For jeg går ikke lenger ut på byen.
Men har jeg et liv? Hvis jeg i lang tid fremover vil måtte fortsette å ta forholdsregler, som for eksempel unnlate å treffe barn og barnebarn, for ikke å skulle bli smittet av coronaviruset, så vet jeg sannelig ikke. For meg rager livskvalitet høyere enn livslengde. I stedet for å leve isolert og i frykt for å bli smittet, vil jeg foretrekke å leve mest mulig som normalt. Den strategien har svenskene valgt. Kanskje den ikke er så dum likevel?
Maritas hjørne
