I 2008 skrev den australske filmskaperen Ian McFadyen en artikkel om «Klimakirken». Jeg vil med dette prøve å gjengi deler av dette.
I de siste årene har vi sett overraskende gjenopptagelse av noe som man skulle anta har vært utdødd i århundrer: troen på at mennesket kan styre været. For våre tidlige forfedre virket forestillingen om at mennesket kunne påvirke elementene som ganske fornuftig. For dem var det klart at vinden, regnet, månefasene, bevegelsen av storfe og gjenfødelsen av verden i løpet av våren ble kontrollert av utenomjordiske ånder. Det å formilde disse elementene var jobben til en heksedoktor eller sjaman. Han visste hvordan man skulle berolige dem med bønn, dans, sang og offer. Etter hvert som menneskene ble mer avhengig av jordbruk, økte vannavhengigheten: sviktet vårregnet eller vårflommen i den hellige elva, ble det tilskrevet misnøye hos den styrende guddom. Da måtte man gjøre noe for å blidgjøre guden, noen ganger i form av menneskelig ofre. Hvis sjamanen ikke klarte å blidgjøre den gjenstridige guden, hendte det at offeret ble ham selv. Etter hvert som magien utviklet seg til religion og sjamaner til prester, ble naturkatastrofene mindre tillagt gudenes luner og mere knyttet til overholdelse, eller mangel på sådan, av guddommelige bud. Tørke, orkaner og flom ble sett på som straff for menneskelig umoral. Ifølge den sentrale fortellingen i jødisk tro, Det gamle testamentet, var historien om den menneskelige rase en serie for represalier for overtredelser av Guds lov. Sentral er historien om skapelsen, der Gud gir oss en perfekt verden: komplett, enhetlig og uforanderlig. Som voktere av dette ubesudlede paradis setter han to mennesker som mister sin tilstand av evig lykke ved å spise frukten av det forbudte treet. De ble dermed kastet ut av Eden og måtte slite «i sitt ansikts sved» for å overleve. Til tross for dette fortsetter menneskene å synde, og blir straffet igjen med en stor flom og sporadiske treff av ild og svovel. Forestillingen om at naturkatastrofer var straff for en kollektiv menneskelig synd, skulle vare de neste 2000 årene. Svartedauden, som drepte rundt en tredjedel av Europas befolkning, mente man kom av flere årsaker, inkludert intrigene til jøder og hekser, men ble i hovedsak sett på som en straff for tidens generelle syndighet.
Ved fremveksten av den vitenskapelige revolusjon ble troen på at naturfenomener var et resultat av trolldom eller guddommelig inngripen, sterkt redusert i befolkningen. I løpet av litt mer enn 400 år – en usedvanlig kort tid av vår sivilisasjonens levetid, ble den gamle troen på ånder, besettelse, forbannelse, trolldom, Guds vrede m.m. erstattet av medisin, kjemi, matematikk, biologi, geologi og fysikk. Til slutt, ble tanken om at menneskeheten gikk nedenom og hjem grunnet sin syndighet, tatt knekken på av Darwin. Hans «Artenes Opprinnelse» lærte oss at vi ikke var degenererte vesener, men hadde bak oss en heroisk utvikling der vi bokstavlig talt hadde kjempet oss opp av «urtids-slammet», tatt steget opp fra fiskestadiet, avansert til krypdyr og pattedyr for så å bli naturens mesterverk.
Men de gamle fortellingene lå der og ventet på sin renessanse. Selv midt i opplysningstiden tente oppdagelsen av tilsynelatende idylliske samfunn i det sørlige Stillehavet idéen blant filosofer som Rousseau, om at den opprinnelige menneskelige tilstand hadde vært en i uskyld og fred, og at denne lykksalige tilstanden hadde blitt ødelagt av sivilisasjon, industri og organisert religion. Antropologien så nesten ut til å ha gitt vitenskapelig bevis for denne historien om Edens hage. Senere, i 1950, da vitenskapen feiret noen av sine største seire -over polio, atomkjernen og verdensrommet, advarte Rachel Carson oss om de dødelige konsekvensene av DDT og andre kjemikalier i maten med boken Silent Spring. Denne boken var den første av mange som skulle vise oss menneskets skadelige påvirkning av naturen.
Først ble denne skaden sett på som et sett av individuelle problemer som behøvde umiddelbar behandling, men hver for seg. På 1960-tallet begynte man å knytte alle disse tilfellene til ett globalt syndrom. De fleste av de alternative filosofier som preget New Age kulturen i 1960 og 1970 var gjennomsyret av en forkjærlighet til alle ting som er «naturlige». Hippiebevegelsen helliget Jorda i form av Gaia, jordens gudinne, hvis «feminine» natur ble sett på som noe som prøvde å bekjempe de destruktive «maskuline» kreftene vitenskap, næringsliv og organisert religion. Denne måten å betegne jorda som en hedensk gudinne var for mytisk og mystisk til å kunne appellere til folk flest, men det underliggende konseptet, om verden som en enhet, ett gigantisk globalt og gjensidig avhengig økosystem, begynte å feste seg.
Mens problemer som forsvinnende fiskebestander, jord-saltholdighet, utryddelse av dyrearter og industriutslipp hadde vært ansett som økonomiske, landbruksmessige eller forurensningsproblemer, ble disse plutselig gruppert og knyttet sammen i begrepet «miljø»-problemer. Selv om ordet miljø ganske enkelt betyr «nabolag», eller dine nærmeste omgivelser, og kan referere til gaten du bor i, eller de personene du bor blant, ble begrepet nå synonymt med «den naturlige verden». Det kom i praksis snart til å erstatte ordet natur, med sine gammeldagse assosiasjoner til botanikk og fugletitting. Det ble ytterligere forsterket ved bruk av entallsformen.
Det som tidligere ble betraktet som en rekke separate miljøer – grasmark, jungel, skog, ørken ble plutselig del av ett globalt system: Miljø – et steg opp, ikke ulikt overgangen fra «gudene» til den monoteistiske «Gud» i den gamle verden.
Ett av de viktigste resultatene av endringen i terminologien var å skape en følelse av et globalt, i motsetning til lokalt, ansvar – for ikke å snakke om – skyld. Før denne mono-sammenslåingen av miljøet, var det lett å betrakte miljøproblemer som andres. Saltholdighet og tap av matjord hadde vært betraktet som de lokale jordbrukernes feil. Tapet av regnskogen i Amazonas og nedgangen i antall tigre var på grunn av at brasilianere, indianere og asiater ønsket å benytte moderne jordbruksmetoder.
For den gjennomsnittlige pendler var disse problemene beklagelige, men ikke deres ansvar. Men under den nye miljødoktrinen, med konseptet om en global økologi, har folk som bor i Lillehammer ikke bare individuelt ansvar for utryddelse av frosker i Peru, de er også på en måte negativt påvirket av det. Vi er nå alle ansvarlig for skjebnen til den brasilianske regnskogen og Grønlands innlandsis, selv om vi bor ti tusenvis av kilometer unna. Dette fordi, ifølge miljøkatekismen, «vi deler alle jorden», og på grunn av «globaliseringen» er det vestlige «forbrukersamfunnet» uløselig knyttet sammen, økonomisk og moralsk, og vi har alle skylden for nedbrytning av miljø i utviklingsland og villmarksområdene på jorda.
Det var imidlertid fortsatt en viss fjernhet til disse miljøproblemene. Så mens den materielle velstanden fortsatte å øke i den vestlige verden og i utviklingsland, må det ha virket som en nesten uoverkommelig utfordring å overbevise allmennheten om at verden virkelig var utsatt for noen reell trussel. Vendepunktet kom i 1990-årene, da en obskur og uprøvd teori fra den tidligere delen av århundret plutselig ble hevdet å være en realitet. Teorien var at en økning i atmosfærisk karbondioksid og andre klimagasser kan føre til en økning i atmosfærisk temperatur – drivhuseffekten. Brennende tre til matlaging og kull til kraftproduksjon er kjent for å slippe karbondioksid ut i atmosfæren, slik at forskere begynte å se på meteorologiske data. Og se(!), de fant en svak økning i gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis – mellom 0,4 og 0,8 av en grad – i løpet av det tjuende århundre. Denne halvgrads-økningen var neppe statistisk signifikant – den var mindre enn feilkildene som ligger i prøvetakingen av data. I tillegg ble metodene for innsamling av data endret i løpet av perioden, men dette var nok til å få ballen til å rulle.
Den neste fasen var å lete etter fysiske bevis: og igjen fant de det. Mange av breene (men ikke alle) i Europa, og på Grønland så ut til å smelte. Selvfølgelig hadde breene smeltet mer eller mindre jevnt de siste 10 000 år siden forrige istid, da de dekket Canada og Nord-Europa. Imidlertid så det ut til at graden av smelting var økende. Man oppdaget også at utbredelsen av isen i Arktis trakk seg tilbake i forhold til vinterutbredelsen som den hadde opprettholdt i flere århundrer. De fleste geologer og klimaforskere er klar over at atmosfæriske temperaturer, istid og nedbør er kompliserte fenomener, påvirket av et stort spekter av faktorer, inkludert avstand på jorden fra solen, solstråling, omfang og type vegetasjon på jordens overflate, havstrømmer, skyer og atmosfæriske partikler. Selv reflektansen av visse mikroorganismer som blomstrer opp i havet, har innvirkning. For noen forskere ble imidlertid den grove korrelasjon mellom karbondioksidproduksjon og temperatur det som overbeviste dem om at menneskeskapt produksjon av karbondioksid er årsaken til at planeten ble varmere.
Dermed begynta man å spekulere på hva dette kunne medføre av kalamiteter. Det første forslaget var at de polare iskappene kunne smelte og dermed dekke hele kloden med vann (En merkelig forutsigelse siden det har vært tider da isen ved polene har vært nesten ikke-eksisterende, og likevel holdt kontinentene seg stort sett over vann). Andre spådommer var at den økte varmeenergi ville føre til destruktive værmønstre, inkludert tørke, flom, tornadoer, orkaner og flodbølger. Det ble også, paradoksalt nok, spådd at oppvarmingen kan føre til en ny istid. Disse scenariene var selvsagt spekulasjoner, som spådommer alltid er, men de ble fort populære å benytte i populærvitenskapelige magasiner. Dermed ble politikere og byråkrater så skremt at de begynte å sette mer penger – mye mer penger – inn i forskning på dette.
Det som er mest interessant ved debatten – og som skiller den fra andre vitenskapelige undersøkelser de siste 2 århundrene, er at i løpet av få år var det flere sentrale personer som kunngjorde at det ikke var noen debatt om saken mer. Til tross for at klimaforskere fortsatt drev og analyserte data, reviderte modeller og faktisk reviderte modelleringsmetoder, ble det proklamert offentlig at det var ikke lenger noen tvil. Det var «bevist» hinsides tvil at verden begynte å bli varmere og mennesket var å klandre. Verden går mot en stor katastrofe som resultat. Uansett kompleksiteten i klima og klimaforskning, er en ting klart: på et visst tidspunkt opphørte teorien om menneskepåvirket, global oppvarming å være en vitenskapelig hypotese som skal testes over tid, og gikk i stedet over til å bli et dogme.Faktisk er dette den kritiske trosartikkel som til slutt har låst alle miljøspørsmål sammen i en overordnet doktrine. Dette har som resultat at dogmet nå er etablert som den offisielle religionen i de vestlige samfunn. Dersom noen synes dette er en vill, retorisk karakterisering, bør man betrakte noen egenskaper ved denne religionen.
Symbolikk og Ritualer.
Religion er sterkt avhengig av seremonier som ikke har noe målbart resultat, men gir en følelsesmessig tilfredsstillelse, forener de troende og forsterker troen. I tidligere tiders samfunn var de viktigste symbolske handlingene offergaver til guden(e). Det var drap og brenning av dyr, noen ganger folk (jomfruer var populære offerobjekter i enkelte samfunn), på alteret for å berolige det overnaturlige vesenet. I den vestlige verden er det snakk om å kutte i CO2-utslipp, selv om dette ikke vil ha noen målbar effekt på globale karbondioksidnivået. I Norge slipper vi ut langt mindre CO2 enn den årlige økningen av utslippene i Kina. Vi forbereder derfor rent symbolske offer som ikke vil ha noen praktisk effekt, men vil styrke samholdet i befolkningen i den forstand at vi gjør «noe for å hjelpe» – selv om det er faktisk ikke har noen virkning. Selvfølgelig ser religiøst troende på ritualene ikke bare som symbolske. Både bønn, nattverd, skriftemål og den siste olje er antatt å gi reelle resultater.
Martyriet.
En annen begrunnelse for våre utslippsreduserende tiltak er at det vil inspirere andre land til å gjøre det samme – en idé som er uten grunnlag overhodet. Bakgrunnen for dette henger igjen fra religiøse martyrmyter – historier hvor fromme troende ble grusomt torturert og drept, men aldri fornektet sin tro. I disse historiene blir ikke bare martyrene belønnet med spesielle privilegier i himmelen, men folk som bevitnet forfølgelsen ble så imponert over martyrenes tapperhet og fromhet at de blir inspirert til å la seg omvende. Til tross for kirkens spesielle syn på martyrer, er det ingen bevis på at deres død noen gang har gitt økt rekruttering. Det er langt mer sannsynlig at det å se kristne spist av løver nettopp virket avskrekkende.
Forbannelse og syndsforlatelse.
Miljøvernere forkynner at folk kan bare hindre global katastrofe ved å endre sin atferd. Gitt at det er den minste sannsynlighet for at industrilandene ikke vil redusere utslippene i noen betydelig grad, er sannsynligheten for at vi får en varmere jord uunngåelig, uavhengig av alle forsøk på å hindre det. Dette skulle tilsi at vi bør ha en back-up strategi for å håndtere en varmere verden hvis forsøk på å reversere oppvarmingen feiler. Eksempelvis må man være forberedt på å flytte noen byer, bygge murer mot havet og utvikle nye plantearter.
Det merkelige er at (eller kanskje ikke merkelig i det hele tatt) miljøvernere er motvillige til å diskutere adaptive snarere enn forebyggende strategier. Retorikken er at vi ikke har noe alternativ, må vi redusere forbruket av fossilt drivstoff ellers vi står overfor katastrofe.
Dette er en merkelig innstilling siden, gitt den uendelig store utfordringen det er å redusere energiforbruket, vil det vel være sannsynlig at det til slutt er billigere for verden å tilpasse seg varmere klima i stedet for å prøve og forhindre klimavariasjoner – spesielt når selv de største anstrengelser i den retning har god sjanse til å mislykkes. Miljøforkjemperne nekter konsekvent i å lukte på ideen om tilpasning. Grunnen er enkel: de frykter at hvis folk begynner å diskutere måter å tilpasse seg klimaendringene, spesielt hvis de begynner å tenke at det kan være lettere å tilpasse seg enn å redusere klimagassutslippene, vil følelsen av at det haster, avta. Da vil folk kanskje begynne å lure på om de kan være i stand til å komme seg gjennom krisen uten å endre sin atferd i det hele tatt
Den største marerittet til environmentalistene må vel være om økonomene begynner å argumentere for at vi må grave mer kull og pumpe mer olje for å få den energien som trengs for å tilpasse oss klimaendringene – flytte byer, transportere vann til byer, bygge diker, flytte industri og jordbruk osv. Det er derfor en viktig del av miljøkampen å insistere på at det ikke finnes noen måte å takle eller overleve klimaendringene. Som det middelalderske begrepet helvete, fremstilles klimaendringene som noe som vil gi oss overnaturlige nivåer av lidelse uten mulighet for flukt eller syndsforlatelse. Dette er grenseløse overdrivelser. Til tross for at vi mangler empirisk bevis, spås det at vi vil få ødeleggelser som omfatter hele verden, drepende stormer, global hungersnød, flom, epidemier, sykdom og andre katastrofer av – tør jeg si det – bibelske proporsjoner.
Samtidig som de kraftig hevder at tilpasning ikke er et alternativ, understreker de også at uansett hvor håpløst det virker, kan problemet løses bare vi går sammen og reduserer utslippene.
Dette er fordi hensikten med klimakampanjene ikke å finne måter å håndtere endringene på, men å skremme folk til å endre sin atferd. I likhet med kirken, der de vet hvor viktig det er at folk ikke når et punkt der de gir opp håpet og sier «Jeg er forbannet uansett, så jeg kan like godt nyte det å være en synder.» Dette er tilsvarende som da kirken forkynte helvetets grusomheter, men samtidig argumenterte for at det var aldri for sent å bli frelst.
Forfølgelsen av kjettere.
Det er selvfølgelig et stort antall forskere – seniorforskere på professornivå – som insisterer på at klimaendringsredselen både er irrasjonell og uvitenskapelig. Disse forskernes kritiske meninger blir sjelden publisert, og når de blir det, velger som regel både regjering og presse å overse slike utsagn. En naturlig grunn til dette er selvsagt at holdningen «la oss bare holde oss rolige og analysere data » ikke på langt nær har den samme dramatiske appell som «klimatrusselen er verre enn det vi først trodde!». En annen, kanskje mer bekymringsfull grunn er at når det gjelder temaet klimaendringer, har mange miljøvaktivister beveget seg fra å være bekymret og over til å bli militante. De uttrykker regelrett raseri mot alle som stiller spørsmål ved «virkeligheten» ved klimaendringer. Vitenskapelige skeptikere blir nå stemplet som «klimafornektere» av fanatikerne. Det er tydelig at sammenligningen med Holocaustfornektere er nærliggende. Trusler om utfrysing og karrierestopp lurer i bakgrunnen. Tanken om tiltale og fengsel for folk som fornekter «klimavirkeligheten» har også vært luftet. Begrepet «klimapsykolog» har dukket opp flere steder – der det er tydelig at noen mener annerledestenkende i klimasammenheng er mentale kasus, og bør behandles deretter. Dette er samme tankegang og metodikk som ble benyttet mot dissentere i Sovjetunionen.
Demoner er skapt.
Kristendommen har Satan og hans undersåtter. Miljøvernerne har oljeselskapene og gruvearbeidere. Dette er djevlene som gir oss en syndefull verden, som lokker svake mennesker til synd ved å tilby dem biler, lastebiler, fly og sentralvarme i snødekte vintre. Kraften til de fossile drivstoffdemonene er enorm, og de ??jobber alltid for å undergrave det hellige arbeidet til Miljøvernere. Forskere som stiller spørsmål ved klimaendringshypotesen er «talspersoner for energiselskapene» eller «i lomma på Big Oil». De er med andre ord Satans verktøy.
Kreasjonisme.
For å illustrere forfallet i verden er det først nødvendig å forklare hvordan verden «bør» være. I den jødisk – kristne mytologi var den perfekte, ubesudlete verden Edens hage. For miljøaktivistene var det verden før den europeiske utforskning startet. Som ved Kreasjonismen antar miljømytologien at vi har en verden som ble skapt der alle dyr, planter og mennesker ble tildelt hver sine plasser på kloden. Hver art ble plassert i sin egen naturlige nisje hvor den levde i symbiotisk harmoni med andre skapninger i det økologiske systemet. Økologi blir her faktisk en form for «intelligent design» der perfekte biologiske systemer er dannet med intrikat balanserte sammenhenger mellom biota og terreng. I miljøaktivistenes historiefortelling ble denne perfekte verdenen ødelagt da folk – det vil si, europeere, invaderte andre land og tok med seg hunder, katter, kaniner, rever, spurver og ugress (interessant nok blir urfolk ikke betraktet som inntrengere, selv om de kom til sine ulike habitater lenge etter de økologiske systemene var dannet og senere påvirket disse systemene, fordi de har fått rollen som «voktere» av landet. De er Adam og Eva i denne moderne myten om «Edens hage»).
I Australia er «importerte» arter forhatte fordi de konkurrerer med «innfødte arter» (teknisk sett er vel alle dyreslag født i Australia). Her er det drastiske soneinndelinger, og i enkelte områder får man ikke ha hunder og katter. Plagene som kaniner og padder (cane toads) medfører, har blitt behandlet som nasjonale kriser. Denne bekymringen for tapet av «innfødte» habitater på grunn av arter som «ikke hører hjemme» – en beskrivelse noen ganger også omfatter europeere – er basert på enviro-kreasjonistens forestilling om at de økologiske systemene i verden er statiske systemer som skal bevares. I den virkelige verden er alle økologiske systemer i en tilstand av konstant forandring, og har alltid vært det, etter som nye arter blir innført, eller blir utryddet gjennom geologiske endringer, klimaendringer, luftbårne frø, migrasjon av dyr og overføring av sykdommer. Millioner av arter har forsvunnet siden livet begynte på jorden, og millioner flere vil utvikle seg i årtusenene som kommer. Artsdannelse, som ikke er noe annet enn genetisk differensiering forårsaket av utvalgsfaktorer, er en pågående prosess. Likevel uttaler miljøaktivistene seg som om evolusjon og artsdannelse er noe som bare har skjedd i det siste.
Opprettelsen av presteskap.
Forskere, som lenge var mistenkeliggjort grunnet sin tilknytning til bomber, plantevernmidler og insektmidler, har prøvd å bøte på dette ved å varsle oss om den skaden vi (merkelig ikke de) har påført kloden. I klimakrisesammenheng har de dukket opp, for en gangs skyld, som «The Good Guys» i øynene til den nye, «grønne» middelklassen. Etter at de i mange tiår har blitt betraktet som sjakkbrikker i hendene på «Big Business» og det «militær-industrielle kompleks», blir de nå betraktet som sannhetssøkerne. De er tolkerne av utilgjengelige data og er troverdige autoriteter på tolkning av komplekse systemer. De er til og med gitt profetisk makt slik at de på en trygg måte kan forutsi hvordan klimaet vil bli femti til hundre år inn fremtida.
På samme måte som middelalderske prester med sine hellige skrifter, leverer forskerne prekener basert på data menigheten sjelden får se. Middelalderens bibler ble skrevet på latin og lenket til prekestoler og var dermed utilgjengelig for den alminnelige person. Menigmann hadde ingen anelse om hva Skriften faktisk sa. De måtte stole på at prestene leste den og tolket den riktig. Muligheten for at prestene kom med sine egne religiøse og politiske fordommer var åpenbart til stede. I dag er det tilsvarende, menigmann har ingen metode til å finne ut om forskerne tolker dataene riktig eller ærlig. Man må bare tro på det de sier! Dette er en farlig situasjon. Hvor mange er det som skjønner at spådommer om klimaendringer er basert på «modeller», det vil si simuleringer av værsystemer og havstrømmer kjørt på datamaskiner? Disse modellene er basert på algoritmer ( AlGore-itmer ? ). Dette er matematiske formler som forsøker å etterligne ekte naturlige prosesser. En av tidenes titaner innenfor meteorologien, Edward Lorenz, som døde for noen år siden, viste at fordi klimaet er et kaotisk system kan ingen matematisk modell noensinne forutsi langsiktige resultater. Dette fordi selv de mest mikroskopiske variasjoner i inngangsdata kan produsere vilt forskjellige utfall i beregningsresultatet (sommerfugleffekten). Og likevel finnes det mennesker i dag som innbiller seg at klimamodellørene klarer å spå temperaturene førti år frem i tid.
Messias og helgener.
På toppen av slike religiøse hierarki finnes de med en direkte linje til Gud. I dette tilfellet er det kjendisforskere og økonomer som Tim Flannery, Nicholas Stern og nå Ross Garnaut, som skriver bøker og gir oss massive rapporter (evangeliene) som forutsier jordklodens skjebne. Har vi en klimaets Messias? Al Gore, selvfølgelig. Han har turnert kloden og formant syndere til å omvende seg før det er for sent, for så å følge læren til Gaia. Gore har selvfølgelig valgt å brukte den moderne verdenens favorittmedium, filmen, for å spre sitt budskap. Selv om film er følelsesmessig kraftig, er mediet ganske utilstrekkelig til å håndtere store mengder kompleks informasjon. Gore var selvsagt ikke opptatt av vitenskapelig kompleksitet, men konsentrerte seg om å den følelsesmessige påvirkningen.
Integrering i Utdanning.
Kristendommen har vedlikehold seg selv ved å starte skoler og integrere seg i undervisningen av elever/studenter. I dag hamrer dagens lærere ubønnhørlig på omsorg for miljøet og organiserer aktiviteter for å lære barna til å tenke og handle «grønt». Global oppvarming blir undervist som et vitenskapelig faktum med ødeleggelsen av planeten som en trosartikkel. Ved klimatoppmøter har man sett grupper av skoleelever som holdt plakater med krav om at politikerne skulle gi dem en «garanti» for at de ville få et «stabilt» klima løpet av sin levetid. Da klimaet aldri har vært et stabilt system, er dette å forlange i overkant mye.
Integrering i hverdagen.
I et hengivent kristent eller islamsk samfunn krydres hverdagen av religiøse skikker og ikonografi. Religiøse symboler er i overflod til stede på vegger, på bygninger, i smykker eller på trykt materiale og bønner, ved besvergelser og forbannelser ytret i løpet av dagen. I dag er den «grønne» bevisstheten allestedsnærværende. Nasjonale kampanjer for å bevisstgjøre alle (samt gi oss dårlig samvittighet) på vårt «CO2-fotavtrykk». Gass og elektrisitets-regninger forteller oss lydig hvor mye forurensning vi har hatt ansvar for i dag. Tilsvarende informasjon møter vi på produktetiketter, bilreklamer, vaskemidler, ja selv forsikring annonseres som «miljøvennlig». Det finnes til og med en sjampo-reklame som påstår at siden sjampo er laget av grønnsaker i stedet for råolje, vil det bidra til å spare miljøet. Hvordan blir aldri forklart.
Korstogene.
Som nevnt ovenfor, magiske praksiser og religiøse organisasjoner kom først og fremst til gjennom angst. Angst for at regnet ikke skulle falle, vårflommen i elva ville kanskje ikke komme, kyrne ville ikke kalve og/eller kornet ville ikke modnes. Angst har blitt utnyttet av sjamaner og prester i tusenvis av år til å manipulere folk til å utføre ritualer, å ofre seg, og aller viktigst, opprettholde et presteskap som skal «beskytte» dem mot forestående katastrofer. Angst kan også utnyttes til å starte kriger.
Politikere benytter ofte klimaendringer som brekkstang i forsøk på å lokke velgerne til sitt parti. Tidligere var det trusler som kommunistisk infiltrasjon, invasjon fra Sovjet/Kina og skyhøye kriminalstatistikker som ble brukt som drivstoff i politiske kampanjer. Politikere med ambisjoner har i dag valgt ut trusselen om klimaendringer som sin hovedtrussel, en trussel som er vel så innbilt som de ovennevnte. Klimaendringer er ideelt å utnytte til politiske formål på grunn av værets iboende kaotiske natur. Sjelden går en måned uten at en flom, tornado, tørke, hetebølge, snøstorm, orkan eller haglstorm oppstår ett eller annet sted i verden. Så det er alltid mulig å «plukke» en hendelse som synes å bekrefte at verdensværet er i endring til det verre. Og det fine ved meteorologiske data er at, som ved idrettsprestasjoner, nesten hver eneste hendelse kan karakteriseres på en eller annen måte som «enestående» eller «rekordsettende» bare ved å velge de riktige parameterne. Det er lett å si når en sak blir brukt til politiske formål, fordi det ikke vil bli behandlet som politisk sak, men som begrunnelse for et korstog. Korstoget mot CO2.
*
I løpet av 50 år har klimakirken oppnådd hegemoni, politisk påvirkningsmakt og moralsk autoritet som kun den kristne kirken hadde tidligere. Sirkelen er sluttet, vi har beveget oss fra tilstanden slik den var før opplysningstiden, der vi ble styrt av en offisielt godkjent religion som var dogmatisk, inkvisitorisk og apokalyptisk, til det vi har i dag, der aktivistforskerne utgjør presteskapet og grønt er renhetens farge. Det sentrale ikon er ikke Jesu lidelse på korset, men bildet av en planet som tortureres og dør for våre synder.
