Ønske om objektiv undervisning i skolen

Av Lars Kjelkenes Giæver

Hans Bårdsgårds kommentar «Trender, Tine og tullball» (7. juli) baserer seg på myten om at jeg som veganer må være en quionaspisende og mandelmelkdrikkende hipsterblogger fra Grünerløkka fordi jeg mener barn bør få bransjenøytral informasjon i skolen, og fordi jeg er kritisk til at melk.no har kommet med nok en reklamekampanje rettet mot barn.

For det første foretrekker jeg norsk byggryn, og for det andre synes jeg havremelk er bedre enn mandel. Havremelken skulle jeg selvfølgelig helst ha sett bli produsert av norske bønder. Akkurat det har jeg spurt både Q og Tine om flere ganger.

Jeg startet opp Facebook-gruppa Veggispreik for litt over fem år siden. Bakgrunnen var at jeg ønsket å redusere kjøttinntaket, og ikke visste hvor jeg kunne finne inspirasjon. Navnet er et lite pek mot nettopp Opplysningskontoret for egg- og kjøtt, Matprat. Til forskjell fra de andre opplysningskontorene er mitt budsjett på 0 kroner. Melk.no og Matprat har flere titalls millioner. Og ja, jeg mener det er problematisk at de formidler selektive kostråd til barna våre.

De har en kommersiell agenda, som Bårdsgård medgir og virker opptatt av. Selv har jeg en politisk og etisk agenda jeg er helt åpen om.

Siden oppstart av Veggispreik har jeg beveget meg stadig mer i retning veganisme. Det har skjedd en enorm utvikling på området de siste fem årene. Nå finner du veganske alternativer på mange gatehjørner, og i enhver butikk. Det er spennende tider med store omveltninger.

Mitt ønske er at elvene skal få objektiv informasjon, lære seg kildekritikk og ikke bli påvirket av den ene eller andre næringen.

Alle piler peker i retning av at folk ønsker å spise på en måte som er mer arealeffektiv, gir bedre fordeling av klodens mat- og vannressurser og er mer miljøvennlig. Empatien for dyrene er også voksende. Labkjøttet kommer raskere enn noen kunne forutse, kjøttindustrien investerer selv, og det kan konkurrere på pris innen få år. Her i Norge prøver Nortura seg på Meatish, et produkt av egg. Finsbråten, Leiv Vidar og Coop har også fått øynene opp for utviklingen.

I år har bøndene blitt rammet av mangel på vann, fôr, og CO2, som brukes til å bedøve blant annet svin, er en knapp ressurs. Forby co2 gassing av griser i Norge. Med klimaendringene vi har i vente står landbruket overfor store omstillinger de kommende tiårene.

I Norge har vi selvfølgelig råd til å importere både CO2 og fôr. Norge kan derfor velge å kjøpe seg ut av krisa og la andre lide, eller tenke nytt og smartere rundt matproduksjon. Seniorforsker Bjørn Vidar Vangelsten ved Nordlandsforskning konkluderer med at norsk selvforsyning kan øke betraktelig om vi slutter å dyrke mat til dyrefôr, og heller bruker jordene til menneskeføde.

Det samme skrev nasjonalt råd for ernæring allerede i 2011. For samme hvor mange uker ei ku eller et lam er på utmarksbeite, så har vi flere måneder med vinter i Norge hvor dyra må stå i fjøset. Traktorer fungerer dårlig i utmarka, og store arealer som kunne gått til å dyrke menneskemat blir viet dyrekost.

Når det gjelder norske kostråd har jeg aldri hevdet å være noen ekspert. Det står også tydelig i gruppereglene til Veggispreik at man i helse- og ernæringsspørsmål bør kontakte fagfolk. Samtidig er kostrådene til myndighetene klare på at et godt sammensatt plantebasert kosthold er gunstig for folk i alle aldre. Når melk.no skriver om vegetarmat sier de at det er bedre om man tilfører meieriprodukter og gjerne legge til fisk. Dette er et eksempel på at de er mer opptatt av å fremme egne produkter enn å formidle fagmiljøets råd.

Offisielle kostråd tar ikke kun utgangspunkt i hva som er aller best for oss, men også i hva folk flest spiser. Derfor ber de oss bytte ut fete kjøtt- og meieriprodukter med magre. I flere land oppdateres nå kostrådene, og et mer plantebasert kosthold er den klare anbefalingen.

Jeg var irritert på Opplysningskontorene lenge før Melk.no la ut en enkelt youtubefilm, som ledd i sin større kampanje «#vanligmaterbranok». Mitt ønske er at elvene skal få objektiv informasjon, lære seg kildekritikk og ikke bli påvirket av den ene eller andre næringen. Det er også det jeg argumenterer for i mitt opprinnelige innlegg. Når du bruker elevene i promotering, forsøksvis “snakker ungdommens språk”, og har emneknagger i kampanjen for å appellere til de yngste, så retter du deg inn mot et segment.

På skoler hvor de har gitt elevene drikkeflaske og det er lagt opp til å kunne fylle flaska med vann, har det hatt god effekt. Vannet er kommunalt, skolen er kommunal og det eneste jeg ber om er at elevene får bransjenøytral informasjon, framfor påvirkning fra kommersielle interesser. Dette poenget unnlater Bårdsgård å kommentere. Mitt andre poeng, at melk.no er mindre objektive enn de prøver å fremstå, gir han meg rett i.

Resten av spalteplassen vier Bårdsgård til mandelmelkeboller, “storkapitalens soyamos” og avokadoer på fly, som jeg ikke kjenner så godt til her jeg sitter på Lillehammer.