Da jeg var barn var deltakelse i julegudstjenesten obligatorisk. Det samme var deltakelse i kristendomsundervisningen. Det holdt ikke å si at man ikke definerte seg som kristen, men som hedning eller vantro – fravær ble ansett som skulk.
På den tiden hadde jeg et trøblete forhold til Gud. Jeg var fast overbevist om at dersom han eksisterte, så var han ond, ikke god. Det er i grunnen bare å kaste et blikk rundt seg, så burde man skjønne det. Det hjelper ikke å ty til menneskets såkalte frie vilje. En god far ville aldri tillate sine barn å løpe like løpsk som menneskeheten har gjort.
På den tiden definerte min far seg som ateist, min mor var noe svakere i sjelen og var litt til og fra, men likevel feiret vi tradisjonell jul. Vi hadde juletre, som vi riktignok ikke tilba ved å gå rundt det og synge for det, og vi spiste ribbe og karamellpudding til dessert. Deretter var det å kaste seg over haugen med pakker. Vi gikk aldri i kirken julaften, det hendte aldri at min far leste juleevangeliet før julemiddagen og vi snakket i grunnen i det hele tatt ikke om Jesus, årsaken til at kristne verden over feirer jul i dagene 24. til 25. desember. Det gikk i det hele tatt flere år før jeg begynte å fundere på hvorfor nordmenn flest feirer Jesu fødsel den 24. desember, til tross for at han vitterlig er født den 25., tradisjonell kirkelære lagt til grunn.
Dersom vi hadde byttet ribbe med pinnekjøtt – en like tradisjonell julerett som både ribbe og lutefisk – kunne vi ha invitert både jøder og muslimer til en norsk tradisjonell julefeiring, uten snev av religiøst innhold. Selv om det ikke ble sagt uttrykkelig den gang, fra mine foreldres side, kom jeg og Gemalen til å si til våre barn at vi feirer vintersolverv – eller solsnu, som det er blitt så populært å si. Og jeg vil påstå at denne form for julefeiring er langt mer tradisjonell enn den kristne julen, fordi feiringen av vintersolverv er eldre enn kristendommen. Uansett livssyn, bør vi som bor i Norge kunne enes om en ting: Vi liker at det går mot lysere tider.
I det siste har jeg merket et visst opprør mot at Stortinget vil “avkristne” sin juletrefest for barn og at enkelte skoler ønsker å nedtone det kristne kristne budskap i sine julemarkeringer. Det er mange stortingsrepresentanter som ikke er kristne og det blir stadig flere barn i den norske skole som heller ikke er det. Hvis det er et økende antall muslimer i Norge som har fått myndighetene til å akseptere at ikke alle feirer en kristen jul – og naturlig nok ønsker å utforme julefeiringen slik at alle kan delta – skal de få for den. Stadig flere mennesker tror nemlig ikke på Gud, de definerer seg som humanister eller ateister. Statskirken er avskaffet. Det hersker trosfrihet. Og det tilligger ikke lenger norske myndigheter å sørge for at befolkningen holder seg innenfor den kristne fold. Derfor burde heller ikke skolen drive med forkynnelse, men holde seg til mest mulig faktabasert undervisning.
De som er bekymret for at den kristne julefeiringen skal gå rett vest, bør kaste blikket vestover, mot USA. Hva som spys ut av høyttalerne på supermarkeder verden over er amerikanske julesanger. Den tradisjonelle julekrybben er byttet ut med Coca Colas julenisse. Barn skriver brev vedlagt ønskeliste til Julenissen, ikke til Jesus. Det er imidlertid ikke muslimene som står bak kommersialiseringen av den kristne julefeiringen, men markedskreftene. Det er dem man må kjempe mot, ikke alle oss som krever et trosnøytralt samfunn.
Først publisert på
Fra redaksjonen. Maritas hjørne.
Photo by Brian McGowan on Unsplash
