Kulturvandringen etter grenda vår onsdag 31. mai 2017 ble en stor suksess, vi kunne kanskje vært flere, men innholdsmessig var den fenomenal. Så de som ikke stilte opp gikk virkelig glipp av noe.
Vandringen begynte kl. 17:00, jeg trodde det var 18:00, men vi møtte heldigvis i god tid. Første seksjon var om livet i gamle dager her helt nederst i Kronborgsætergrenda, ved tidligere Solhaug Trevare.
Den store overraskelsen var at her var også et grendemeiere, ett av 15 på Toten, som var i drift fra 1878 til 1905. Dette lå rett på andre sida av elva, ved Olterud gård, man kan framdeles se hvor det var.
Olterud i Skreien, Østre Toten, ca. 1920. Den lave bygningen med hvit mur midt i bildet er det gamle Skreiens meieri.
Foto: Sigurd Røisli.
Harald Holmstad, bror til min bestefar, fikk jeg vite at først drev landhandleri på Kapp, deretter ved Kvastad, som seinere ble Fossum handel, før han flyttet inn i lokaler i første etasje øverst i Solhaug trevares lokaler. I tillegg var her Olterud landhandleri, hvor min oldefar i sin tid var kjøpmann, så her var en tid tre landhandlerier. Harald ble nok etter hvert utkonkurrert og flyttet lokalene ned til Skreia, hvor Mistereggen seinere overtok disse.
Fossum ble visstnok regnet som litt av en Bør Børson i grenda, og det var han som drog i gang den omfattende produksjonen av totenkringler i de tusen hjem i Øverskreien, som han samlet inn og kjørte inn til kjøpmenn i hovedstaden. Min bestemor var en av disse kringlebakerne, og min far trodde hun kunne være oppe i 1000 kringler om dagen.
Vandringen tok til ved tidligere Solhaug trevarefabrikk nederst i Kronborgsætergrenda. Kvastad, hvor Fossum drev sin virksomhet, skimtes i bakgrunnen. Her husker jeg at jeg stjal druer, og til straff gav Fossum meg ei plate melkesjokolade. En straff det gikk an å leve med.
Ps! Dette fotografiet er benyttet i Ungarns wikipedia-artikkel for Østre Toten.
– Wikimedia.
Litt lenger opp fikk jeg vite at den mystiske Per Post og potetåkeren hans var ingen ringere enn Peder Holmstad (1843-1911), bror til min tippoldemor Marie Andersdatter Holmstad. Han bodde i en bygning oppe på Holmstad, som han donerte til Skreiens bedehus, mot at han skulle få bo i første-etasje ut livet. Han arbeidet som landpostbud, derav navnet Per Post (trolig utledet fra «sendes per post»), men om det var noe posthus i Øverskreien var det ingen som visste.
Videre fikk jeg oppklart at det er Kløvstadbekken og ikke bedehusbekken, som markerer skillet mellom Hoff og Balke kirkesogn.
I Blåveissvingen møtte oss et trist syn, da et bygdedyr hadde vært på ferde i nattens mulm og mørke og dumpet et søppellass nedover dalsida. Best å ikke vise dette her.
Blåveissvingen i fjor høst.
Ovenfor Blåveissvingen snakket vi litt om den første trevaren til Johan Solhaug, som ble etablert ved Olterudelva i 1907. Om det kunne ha vært ei mølle her tidligere var det ingen som hadde hørt noe om.
Ellers ble det nevnt mange plasser og navn etter vandringen oppover vegen, bl.a. at Skomakerstuggun var en husmannsplass under Kløvstad. Jeg fikk vite at Holmstad brant ned til grunnen i 1728, og at gården ikke har grunn mot elva. Holmstadengen og Grythengen er/var således nabobruk. Trist å tenke på hvordan disse fantastiske engene i dag har blomstret av, et stort tap for grenda og totenbygdene.
Turleder Ragnar kunne fortelle at de som guttunger hadde dampet opp et brev fra mattilsynet til deres far, som da drev bakeri, og de hadde tilføyd at mattilsynet mente det luktet grisemøkk av kringlene hans. De hadde så overlevert brevet og gjemt seg for å overvære reaksjonen. Han ble meget morsk og utbrøt: «Jeg tenkte det nok!»
Ved Kronborgsætra fortalte Inger-Marit om Borghild, som drev Kronborgsætra pensjonat, hun var den beste og mest fantastiske vertinna prest Karsten Isaksen hadde truffet under sine mange reiser i Norges land. Hun var like kort som hun var bred, og det var hun som i sin tid inviterte fylkeskommunen til Kronborgsætra, hvor hun serverte og oppvartet dem etter alle kunstens regler. De ble så fornøyde at de gav grenda ny fylkesveg.
Kronborgsætra var under Borghild og seinere Seljeflot berømt i hovedstaden for sin bevertning, og grenda var under disse unike personligheter og gourmetkokker Totens fremste turistmål. Det kunne grenda fremdeles vært i dag, hvis man hadde tatt bedre vare på de to engene.
Turleder Inger Marit ledet oss deretter helt opp til Holmstadsveen, hvor man kan se Mjøsa hele sju steder.
På Holmstadsveen husker jeg vi brukte å ha avslutninger for yngres, et tilbud på Skreiens bedehus for de yngre. Tømmerstua på bildet er nå tatt ned og flyttet som hytte til Trysil. Før denne stod et 2-etasjers våningshus her. Låven står fremdeles.
Mens vi nøt utsikta fra Holmstadsveen berettet Inger-Marit om en gammel rettssak oppe på Hongsætra, som er neste stopp hvis man vandrer videre. Denne finnes på lokalhistorie-wikien:
“I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha “bortført en del møkk fra slåttvollen”. Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætre på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.”
Ned igjen etter gamlevegen mot Holmstadengen. Under vandringen fikk jeg full klarhet i hvor de gamle vegene gikk.
Da vi passerte Sønsteby fortalte Helmer den yngre om at Johan Vestby i sin tid var intervjuet av Totens blad, med et stort høylass etter fjordingen sin. Han sa da at han het Johan Vestby og kjørte høy fra Østby til Sønsteby.
Helmer kunne fortelle at Mina, kona til Johan, serverte verdens beste sviskegraut for dem da de som guttunger passerte her på veg ut mot åsen.
Jeg kan selv huske at jeg fikk sitte på med Johan på sleden hans om vinteren hjem fra skolen.
Vandringsfølget ankommer Holmstadengen, turens høydepunkt, i strålende vårvær. Dette blir nesten som dengang folk kom vandrende fra de mange grendene rundt Totenåsen, for å lytte til emissær Magnus Johansen Dahl nede på Skreiens bedehus.
Til venstre går vegen ned til Nygardseterdammen og over Olterudelva. Det var ingen som visste noe om om denne tidligere gikk over til Røise?
Våningshuset til husmannssønnen, skomakeren, jordbrukeren og omvandrende emissær Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, av meg gitt tittelen Totenåsens apostel, hvor han vant Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet han sangskatten «Pris Herren«, til utsyn over de vide totenbygder. Om ham er så meget skrevet, det er kun å gjøre et lite søk.
Dette blir nok et av de siste bildene av våningshuset i Holmstadengen, da taket har fått stygg medfart i løpet av vinteren. Får vi en snørik vinter kan det falle sammen, og med det så utrolig mye historie og identitet. Men heldigvis stod det og lyste for oss og gav oss en flott avslutning på grendevandringen dette året, før det faller ned og gjenforenes med sin store mester i det hinsidige. Men hvilket herlig vårbilde over et vidunderlig sted!
På tunet var enkel bevertning med totenkringler fra nærliggende Holmstad Hjemmebakeri, som har fortsatt med kringlebakst etter at Fossum gav seg. De bakes fremdeles for hånd av lynraske kvinnehender.
Tusen takk til kulturkontoret som arrangerte denne lille grendevandringen. Og ikke minst tusen, tusen takk til turlederne Ragnar Holmstad og Inger-Marit Østby, som gjorde den til en slik minneverdig opplevelse!
