For meg var det natt til 17. mai som gjaldt. Da snek vi oss ut gjennom vinduet og dro ned mot Sæter, der russ og annen ungdom pleide å samle seg. Det var spennende. Det var ulovlig.
Da jeg som ung voksen hørte “gratulerer med dagen” rundt meg den 17. mai, trodde jeg først at hilsenen var personlig ment. Det fordi Gemalen og jeg (formelt) traff hverandre 17. mai 1979. Senere skjønte jeg at det ikke var oss man mente, men landet Norge. 17. mai regnes for Norges fødselsdag, selv om Grunnloven faktisk ble undertegnet noen dager før og Norges første selvstendige konge i “moderne” tid ikke ankom før nesten 100 år senere. Så mye for min 17.mai-følelse.
Med en ungarsk flyktning til far og en ” kul” mor var det ikke bunader og norske flagg som preget 17. mai i mitt barndomshjem. Derimot var det en fridag og en festdag og et påskudd til å invitere venner – ungarske, såvel som norske – en dag med mye god mat og enda mere drikke. Vi barn ble bestukket med brus, is, godteri, pølser og ekstra med lommepenger – og dermed var vi over alle hauger. Så kunne de voksne holde på med sitt, aldeles uforstyrret. Så mye for fullt fokus på barna.
Det at 17. mai er barnas dag er enten nytale eller ønsketenkning, men uansett blank løgn. For hvilke barn ønsker å bli halt opp tidlig om morgenen, det endatil på en fridag, for å få på seg ubehagelige klær og trange sko – for deretter å bli kommandert ut for å marsjere, gaule på sanger man ikke kan teksten på og vifte med norske flagg? I hvert fall ikke jeg. 17. mai er for de voksne. Barna er rekvisitter og statister, brikker i de voksnes spill.
For meg var det natt til 17. mai som gjaldt. Da snek vi oss ut gjennom vinduet og dro ned mot Sæter, der russ og annen ungdom pleide å samle seg. Det var spennende. Det var ulovlig. Det var imidlertid ikke kinaputtene som ble smalt. Ikke før en fikk sprengt bort et øye. Da jeg mange år senere refererte til denne episoden, svarte en av de tilstedeværende: “Det var meg det. Det er jeg som er Øyet“.
På ett tidspunkt ønsket jeg meg en ungarsk folkedrakt. Den ville jeg gå med i 17.mai-toget. Ikke nødvendigvis fordi jeg syntes den var finere enn norske bunader, men fordi den var annerledes. Jeg har alltid hatt problemer med å gå kledd som alle andre. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare er sånn. Den gang kunne jeg muligens ha sluppet unna med det. Utlendinger utgjorde ingen trussel mot såkalt norsk identitet. Nå kunne jeg vel risikert å bli forvist av “bunadspolitiet”. Jeg tenker ikke på dem som vil ha patent på hvert eneste korssting, men på dem som regjerer i VGs kommentarfelt. Det er ikke lenger forfedrenes arnested som gjelder, men hudfarge. Den som ser ut som en kineser eller pakistaner kan ikke ikle seg en norsk bunad. Jeg vet kanskje hvorfor, men jeg liker ikke at det er sånn.
Det er flere år siden kjernefamilien var samlet 17. mai. Reisevirksomhet, dine barn og mine barn og andre, noe mer interessante aktiviteter, får ta skylden for det. Selv skulle jeg ha vært med Gemalen til Rhodos, der han skulle ha deltatt i en sjakkturnering. Coronaviruset satte en bråstopper for det. Coronaviruset har i grunnen satt en bråstopp for det meste. Men, det har også gitt en åpning til å samle barn og barnebarn den 17. mai!
Når sant skal sies, så er jeg faktisk ikke så veldig lei meg for at turen til Rhodos gikk i vasken. Jeg finner det vel så hyggelig at familien har fått en unik mulighet til å kunne samles, om enn noe impulsivt. Og hos meg er faktisk 17. mai barnas dag. De kommer alle til dekket bord!
Først publisert på
Maritas hjørne. Bilde: Nihon Graphy on Unsplash
