Eg må innrømme at eg var litt nervøs for å begynne på boka; eg var bekymra for at den skulle vere for innvikla, for historisk, for politisk. Men du og du, som sidene berre fauk, og historia flaut av gårde for eiga maskin. Noko så magisk! Korleis kan eit så grusomt tema (Gwangju-opprøret i 1980) – så blodig, råtnande og livlaust – skildrast så poetisk som dette?
Boka er delt opp i seks delar (pluss ein epilog), som alle har ulike vinklar. I den første delen, Ungfuglen (1980), er fortalt at Dong-ho, ein unggutt som jobbar på eit slags likhus. Mengda lik aukar kvar dag, men likevel finn han ikkje vennen sin, Jeong-da. Denne delen er skriven i du-form, og det er som å vere vitne til noko overnaturleg som snakkar til eit menneske; som gjenfortel historia hans til han. Det er sterkt, det er dramatisk. I del to, Svart pust (1980), skjønar vi kvifor: det er Jeong-da som snakkar – eller rettare sagt sjela hans – medan han klamrer seg til den døde kroppen sin. No skal eg ikkje avsløre resten av boka for deg, så eg skal oppsummere kort ved å seie at dei neste fire delane og epilogen handler om korleis menneska blei påverka av opprøret i ettertid, fleire tiår etter. (Epilogen verkar forresten veldig sjølvbiografisk.) Det handler om tortur, om sensur, om demonstrasjonar.
Det er så mange perfekte setningar i denne boka: Hvis en sjel har forlatt kroppen, hvordan kan den så åpne øynene og se på oss? Hallo, prøv å fortelje meg at denne setninga ikkje sug deg inn!? Romanen brettar seg liksom ut for deg, og boka opnar seg (pun intended). Enkelte delar gjer fysisk vondt å lese, så gode er bileta Han Kang har skapt. Det er så gripande! Boka vil kreve litt av menneskelegdomen din, den vil kreve mykje av intelligensen din og litt av samvitet ditt, men det er så verdt det. Hurra for slik skrivekunst!
Forlag: Pax
Utgivelsesår: 2017
Dette innlegget vart først publisert på www.elisecathrin.com.
