Kristne og muslimske fanger. Går de egentlig overens i norske fengsler?

0
280

For nye lesere. På Ullersmo, med en fangebefolkning på ca 200 innsatte, med ca. 20 forskjellige nasjonaliteter, forskjellig etnisitet og religiøsitet. Hvordan klarer de å leve sammen under samme tak og på et ganske så avgrenset område? Et fengsel er på mange måter et samfunn i miniatyr. Murene rundt og avsondringen fra samfunnet ellers, gjør at de innsatte finner sitt eget liv. Sin egen vei.

Som fengselsprest, har jeg levd i dette samfunnet i over 13 år nå. Har hatt personlige samtaler med muslimer, kristne, ateister, humanetikere, ny religiøse, buddhister og jøder. Mitt spørsmål som innledning er dette: Hva gjør at de, tross alt, klarer å fungere sammen? Fengselet er delt opp i avdelinger med ca 20 innsatte på hver avdeling. I fellesskap, på stua, foran fjernsynet, på kjøkkenet, gjennom lufting og trening. Hele tiden må de forholde seg til hverandre. Hvordan klarer de dette? De lever tross alt under et ganske så stort psykisk stress.

Det første og mer nærliggende svaret på dette, er at i et høy sikkerhets fengsel, der er reglene skarpe, strukturen finmasket, rutinene klare og null toleranse for regel brudd. Det meste går på skinner, fra den ene dagen til den andre. Lager du bråk, ja da må du betale prisen for dette. Straff innenfor «strafferegimet.»

En mer interessant forklaring, ligger i fenomenet «gjensidighet»! Niclas Luhmann, en skarpskodd sosiolog og filosof, som døde i 1996, formulerte «en ny og allmenn sosiologi hvor han hevdet å kunne analysere alle typer sosiale forhold.» Han hevdet at vi alle i det daglige går ut og inn av sosiale systemer. De mest klare sosiale systemer, jeg kan komme på, finner vi på håndballbanen, i et orkester, i en MC klubb, i et kor eller i en (kjerne) familie. Han hevder videre at alle systemer har en merkelig tendens til å «selv – re – produsere seg» innen ifra. Han stilte spørsmålet: «Hva kjennetegner alt liv?» -Jo, sier han. Alt liv reproduserer sine celler innen ifra. Som i en plante. Slik også med sosiale systemer som selv reproduserer sine elementer innen ifra (element = minste enhet i systemet= handlinger, hendelser). Sosiale systemer er, hevder han, i høyeste grad et uttrykk for liv. Alle systemer har grenser! Men ikke alle grenseposter er like tydelige. Klare grenseposter er derimot landegrenser, nabogrenser, bygninger, institusjoner, murer, bedrifter eller organisasjoner. Luhmanns enkle og klargjørende påstand er at dersom vi ikke aksepterer et annet systems blotte eksistens berettigelse, ja da vil det oppstå konflikt. Da vil grensene ikke respekteres, terror vil oppstå, våpenbruk og utfrysnings mekanismer vil vise seg. Vi ser noe av dette skje i møte med pedofile og tystere. Religiøse og politiske meningsforskjeller derimot, der er det i mye større grad en «gjensidighet».

Grensene mellom de forskjellige sosiale systemer, er vanskelig å få øye på. I realiteten snakker vi om «del systemer», «sub systemer» og «systemer som inter agerer». Disse systemene går i hverandre, overlapper hverandre og de går inn i hverandre. Eksempler på disse delsystemene og sub systemene har vi mange av i et fengsel. Vi har forskjellige gjenger innenfor murene, forskjellige MC klubber, nasjonale grupper og vi har betjentene med sine uniformer. Vi har helsepersonell, skole, osv. Grunnen til at disse gruppene lever i «fred med hverandre», er at det (formelt, juridisk, praktisk og sosialt) eksisterer en «gjensidighet.»

Det grunnleggende spørsmål, når det gjelder integrering, i følge Luhmann er: Aksepterer jeg at denne gruppe eller denne person i det hele tatt skal kunne «eksistere»? Dersom svaret er nei, går jeg til krig, terror, isolasjon, utfrysning. Muslimer som har konvertert til kristen tro, kan oppleve dette.

Dersom jeg svarer ja på det samme spørsmål, ja da må jeg også komme i en posisjon av «gjensidighet». Den må være reell, synlig og praktisk. Som fange trenger jeg betjentens tjenester. Som betjent «trenger jeg», satt på spissen, den innsatte for å ha en meningsfull jobb. «Gjensidigheten» kan være preget av roller og profesjonalitet, strenge regler som gjelder for alle, bytte handel, et håndtrykk, et smil og lignende. Men relasjonen kan også utvikle seg til noe mer personlig og til mer gjensidig berikelse.

Hva kan storsamfunnet lære av fengslene?

Integrering og sameksistens , grupper og systemer i mellom, må tilstrebe «gjensidighet». Det betyr ikke at vi skal begynne å hviske ut grenser, eller gå på kompromiss med egne verdier ( dette vil nettopp skape nye konflikter, i følge Luhmann). Løsningen er klare grenser med innebygde mekanismer hvor dialog og gjensidighet råder grunnen. Gjensidighet som både kan være juridisk, økonomisk, formell, uformell, men og veldig personlig. Gjensidigheten bak murene er dagligdags. Mange av de innsatte er «på jakt» etter disse kontaktpunkter. Dette er ikke storsamfunnet like klar over. Desto mer har vi mye å lære av de innsatte. Tiden går, «gjensidigheten» vil bestå!

 

RED. Vi har republisert Gjøens innlegg til glede for nye lesere. Første gang publisert på D1 5.jan 2017.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR