For nye lesere. Jeg er katolikk. Sist gang jeg offentliggjorde det, ble jeg skjelt ut, og min kirke fikk gjennomgå.
Man ble informert om hvordan alle katolske prester tok for seg av korgutter, enda jeg ikke verken er prest eller korgutt. Dessuten «hospiterer» jeg i det som var statskirken når jeg går til messe, på grunn av avstand.
Jeg er i tillegg blitt stemplet som rasist, og fordomsfull. Nå vil jeg fortelle deg hvor feil du tar. Først:
Jeg er hun tegneren som har påminnelse om at jeg må huske å sjekke folks hudfarge, fordi jeg er vokst opp som fargeblind. Man blir det om man vokser opp i en multikultur hvor vi samarbeider hver gang vi møtes, hvor mødre som aldri har sett hverandre før løser oppgaver sammen som vi kanskje aldri har gjort før, og kanskje inkludert en og annen pappa også. Hvor man er svarte, hvite, gule og tidvis blå – det er kaldt i Norge de første vintrene! Det er blitt noen hutrende morsomme historier.
Jeg vokste opp i et konglomerat, et «multikulturelt» samfunn. Vi delte religion, men oftere ikke kultur. Kultur er vaner, omgangsform, verdier. Og sosial status.
Den katolske kirke består av omkring 180 forskjellige nasjoner. Såkalt «etnisk norske»* utgjør bare 15 % av denne gruppen. Vi er altså en minoritet i minoriteten.
Kristne uten vern?
Som katolikk tilhører jeg en minoritet i Norge. Merkelig nok er det ingen som anerkjenner min rett til og behov for vern. Snarere tvert imot. Det virker som om alle kristne er fritt vilt, sist var det jakten på Sylvi Listhaugs korsbruk som forundret meg. Hvor ble det av ytrings- og religionsfriheten i Norge? Her hvor vi tillater omskjæring av barn i religionens navn før de kan velge det selv?
Så neste gang du har lyst til stemple meg som rasist, fordomsfull, en kvinne som må settes på plass på en måte pudding-etnisk-norske menn(!) ikke klarer, så husk dette:
Jeg tilhører en minoritet.
Det er allikevel forsvinnende lite bråk fra oss, og vi er verdens dårligste rasister, ihvertfall de av oss som aktivt oppsøker de virkelig multikulturelle kirkene som St. Hallvard i Oslo.
Jeg misliker bygget, men med vietnameserne og filippinerne kom en inderlighet og ydmykhet som gikk meg til hjertet.
Medlemmene
Den katolske kirke beskrives i dag som en «etnisk mosaikk med medlemmer fra 180 nasjoner». Ifølge Sidsel Mælands avhandling fra 2016, utgjør den norske majoriteten kun 15 % av de norske katolikkene i dag.
I 2012 uttrykte pater Claes Tande at den katolske kirke ikke verken var pågående eller tilgjengelig nok, til tross for at det var mange som var på «tros-shopping»:
«Det er ingen enkel sak å bli opptatt som medlem i Den katolske kirke. Kirken krever at kandidater gjennomgår et nokså omfattende undervisningsopplegg over et helt år.»
Pater Claes Tande, Dagen, 2012
Før dette, i 1995 var vi «etnisk norske» i flertall. Vietnameserne og filippinerne ble så flere enn oss. Det ble etterhvert flere afrikanere, folk fra Midt-Østen, og selvsagt europeere og øst-europeere. Det ble flere latin-amerikanere. Polakker utgjør hovedandelen katolikker i Norge i dag, etter min kunnskap.
*Etnisk norsk – ord-motepolitiet har talt
Ord-motepolitiet har nå innført forbud mot bruk av begrepet «etnisk norsk» annet enn som foreskrevet. Av dem. Over natten ble vi nektet å bruke det som vi har gjort i en årrekke, fordi det ikke er sånn.
Dette er like fjollete som da alle løp rundt og uttalte «Munch» med u, fordi Munch-politiet sa at det var sånn, og samtidig hang en av landets fremste – dog avdøde – punkeres bilder i gullrammer. Jeg ler like godt av begge deler. De får holde på.
Fra redaksjonen. Republisert for nye lesere, først publisert på D1 april `17. Profilert Livssyn og dialog.
