Jeg er en matelsker, og fikk nok litt samme oppvåkning som Alain Passard uten sammenligning forøvrig. Han er eieren av tre-stjernerestauranten L’Arpège i Paris, og en dag gikk han lei av å tilberede kjøtt. Kjøttet gav ingen utfordringer, og han begynte å utforske det fantastiske klodens vekster har å by på.
Nå skal det sies at jeg ikke turte å gi helt slipp på kjøttet, og at jeg ikke ante hva det skulle erstattes med. Uansett bestemte jeg meg for at hverdagen skulle være kjøttfri. Dermed ble det ost, smør, fløte og melk. Vel, et sted må man starte.
For å lære mer og inspirere andre, så startet jeg et motsvar til kjøtt- og egg-industriens Matprat, Facebook-gruppa fikk navnet Veggispreik, og målet ble å få 10 tusen folk til å velge bort kjøtt minst en dag i uka. Tanken var enkel: får jeg tusenvis av folk til å ta ett bra valg, så bidrar det mer enn om jeg selv skal strebe etter å være perfekt. Da kan jeg heller prøve å bli litt bedre hver dag.
Reisen min har pågått noen år nå, og gruppa teller snart 15 tusen mer eller mindre aktive medlemmer. Tar jeg toget, eller er med sønnen min i Brumunddal på Tae Kwon Do-trening møter jeg på medlemmer. De er i alle aldre, fra alle samfunnslag, og over alt. Klart det er moro for en enkel sjel å få bekreftelser på at man har bidratt til å gjøre en liten forskjell her i verden. Enda morsommere er det at jeg ikke står alene.
Jeg gjorde det for matgleden og utfordringen, men fant tidlig ut hvilke smerter vi helt unødvendig påfører både de ville og de domenisterte dyrene, og hvilke konsekvenser det får å drukne seg selv i animalsk fett har å si for både helse og fordeling av klodens knappe ressurser. Det er rart å tenke på hvordan noe som var så naturlig for et par år siden, bacon og surret rundt en grillpølse, i dag kan virke så fremmed.
For meg var milkshaken den store baugen. Egg ble jeg bare kvalm av etter å ha levd uten en stund, så det gikk bra. Jeg innså jo etter hvert at meieri- og eggproduksjon var like forkvaklet og jævlig som resten av kjøttindustrien. En ting har vi pattedyr tross felles, vi bryr oss om barna våre og i starten av livet skal de helst ha melk fra sin mor. Det er derfor vanskelig å se på det som naturlig å insiminere ei ku, for å fjerne kalven hun føder for så å ta melka hun produserer til den.
Derfor tok jeg det litt tungt da ei, som etter hvert har blitt en god venninne, utfordret meg til å ikke drikke milkshake på en hel måned i sommerferien. I-landsLars fikk spasmer og problematiserte tanken, men klarte det med hell. Da jeg skulle feire at jeg hadde klart det med en saftig milkshake, var det overraskende å kjenne hvor fjøs det smakte.
I dag finnes det heldigvis stort utvalg av både melk og iskrem som gjør det mulig å lage milkshake som hverken smaker lidelse eller fjøs. De siste årene har det blitt stadig enklere å finne alternativer til produkter av og med dyr. Noe skyldes at jeg har lært mer, og mye skyldes at det har blitt en økt bevissthet i befolkningen.
Jeg er fortsatt ikke perfekt, og kommer for alltid til å være et menneske full av mangler. Uansett er det tilfredsstillende å vite at mine valg har bidratt litt til å skape et enklere liv for de som var veganere fra før av, og de som vil spise mindre kjøtt.
Du trenger ikke å gjøre alt på en gang, men du kan få til litt. Å droppe kjøttet en dag i uka gjør kanskje ikke den store forskjellen, men det er bedre å gjøre litt enn å ikke gjøre noe. Desto flere vi er, jo større blir endringen, og desto oftere du prøver, jo mer bidrar du. Ikke ta så tungt på det, og for Guds skyld: – Lek med maten!
