I blodet ble utgitt på norsk tilbake i i 2003, men siden det i disse dager stadig dukker opp det jeg kaller «hybrider», altså romaner som både er thrillere / krim og oppvekstromaner, tenkte jeg at jeg ville lese denne på ny. Dette var nemlig en av de første «hybridene» jeg leste. Og konklusjonen er den samme i dag, som da den kom ut i 2003:
«I blodet» er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk god roman.
***
De
nnis Lehane er en amerikansk forfatter. Han har skrevet flere prisbelønte bøker, blant annet Et glass før krigen og The New York Times-bestselgeren I blodet, som senere ble adaptert til den Oscar-belønte filmen Mystic River
Forlagets omtale:
I blodet er en mørk og skjebnetung psykologisk thriller som høstet lovord fra et samlet kritikerkorps i USA. Da de var gutter var Sean Devine, Jimmy Marcus og Dave Boyle venner. Men en dag stoppet en fremmed bil i gata deres. En av dem ble med i bilen, de to andre ikke – og noe forferdelig skjedde. Noe som ikke bare gjorde slutt på vennskapet deres, men forandret dem for bestandig. Tjuefem år seinere er Sean etterforsker i politiet og Jimmy har lagt forbryterkarrieren bak seg og driver sjappa på hjørnet. Dave forsøker å holde ekteskapet sitt sammen og å holde demonene fra livet. Demonene som egger ham til å gjøre forferdelig ting. Datteren til Jimmy blir funnet drept og med ett er livet til de tre vennene på nytt bundet sammen av en forferdelig hendelse.
Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i boliggata, da en bil med to menn kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Mennene gir guttene beskjed om å sette seg inn, og den ene gutten, Dave, gjør som han får beskjed om. De to kameratene står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.
Alle tre bodde i East Buckingham, litt vest fra sentrum, i et nabolag prega av trange butikker på gatehjørnene, små lekeplasser og slaktere der trange butikker på gatehjørnene, små lekeplasser og slaktere der kjøtt som fortsatt var rosa av blod, hang i vinduene. Barene hadde irske navn, og langs fortauene sto Dodge Dartene parkert. Kvinnene gikk med lommetørklær som de knytta sammen i nakken som hodeplagg, og de bar røykpakkene sin i vesker av kunstskinn som smekka igjen når de ble lukka.
Av redsel for å ødelegge leseopplevelsen for noen, skal jeg ikke fortelle mer om selve handlingen i boken. Men handlingen, selv om den er både intens og spennende, er bare en del av det som gjør denne boken så spesiell.
Fortellerkunsten til Dennis Lehane er av absolutt ypperste klasse, og i tillegg til selve mordsaken er denne romanen full av små historier i historien. Vi får levende fortalt hva som er i ferd med å skje med menneskene og omgivelsene i dette lille nabolaget i Boston, og vi får utfyllende tilbakeblikk som forteller oss hvorfor ting ofte blir som de blir.
Ødelagt. Det var det Jimmys far hadde sagt til mora kvelden før. «Hvis de noen gang finner den guttungen i livet, så er han ødelagt. KOmmer aldri til å bli den samme.» Dave løfta en enslig hånd. Han holdt den i skulderhøyde og en lang stund rørte han den ikke, og da Jimmy vinka tilbake, følte han bedøvelsen bore seg inn, dypt inn, og spre seg i små bølger. Han visste ikke om bedøvelsen hadde noe med faren å gjøre, eller mora, miss Powell, dette stedet, eller Dave som holdt hånda så rolig der han sto i vinduet, men uansett hva som var årsaka – en av de tinga – eller alle, så var han helt sikker på at den aldri ville forlate ham. Der han satt på fortauskanten var Jimmy elleve år gammel, men det var ikke sånn han følte seg. Han følte seg gammel. Like gammel som foreldra, like gammel som gata.
Det hele er skrevet med innsiktsfull empati, her finnes både kjærlighet, omsorg, hat og ondskap. Denne boken er fri for sort-hvit beskrivelser, her er menneskene som mennesker flest, svake og sterke, ingen er bare perfekte, ingen er bare onde. Jimmy er for eksempel både en kynisk kriminell og en varm og kjærlig familiefar …
Dette er en bok med en alvorlig og sår undertone, og selv om spenningen hele tiden driver handlingen videre, så er den slett ikke bare lystbetont å lese. Til det er den for realistisk, for trist og til tider for vond. Men selv det slitne, det gamle, og det tapte er beskrevet med en varme og innlevelse som gjør at det framstår som vakkert.
Vennene hennes, som en gang hadde virka så fascinerende, begynte å synes barnslige, innpakka i en virkelighetsisolasjon bestående av kunstneriske teorier og ubrukelig filosofi. Sean kunne tilbringe nettene på arenaer av blå betong der folk voldtok og stjal og drepte uten annen grunn enn at de fikk lyst, og så lide seg gjennom en helg med dannede selskaper der hestehalehoder ( inkludert hans kone) natta gjennom diskuterte motivasjonen bak menneskelig synd. Motivasjonen var enkel – folk var dumme. Apekatter, Men verre, for apekatter drepte ikke for et skrapelodd.
«I blodet» er en roman, på 431 tettskrevne sider. Jeg vil derfor anbefale deg å sette av god tid når du begynner å lese denne. Selv var jeg nemlig ikke i stand til å legge fra meg boken før den var ferdiglest. Og enda skulle jeg gjerne sett at den var noen sider lengre …
( Og for deg som foretrekker film. Boken er også filmatisert. Filmen «Mystic river» – som også er originaltittelen på boka – vant sågar Oscar. En strålende film, men personlig synes jeg allikevel boken er hakket bedre.)
***
Terningkast 6
***
Til info:
Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap – og noen ganger vennskap – til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min.
Når det gjelder I blodet, Dennis LeHane og Cappelen Damm
Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har ingen tilknytning til Cappelen Damm, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er «venn» med noen av dem på Facebook. Jeg har kjøpt og betalt romanen selv.
Fra redaksjonen: Profilert bokspalten. Innlegget ble først publisert på Myriams blogg http://myriam.blogg.no/1517211526_bokanmeldelse_i_blodet_av_dennis_lehane_en_fantastisk_roman_du_antagelig_ikke_har_lest.html
