Hvem bestemmer hva ord betyr?

Hva henger ords betydning på? Dette er et sentralt filosofisk spørsmål. I vår tid er dette filosofiske spørsmålet allestedsnærværende. Ikke, dessverre, i betydningen at man faktisk tar selve diskusjonen om hva mening er – men i betydningen at vi ser en voldsom kamp mellom 2 klassiske posisjoner. Vi kaller posisjonene for enkelhets skyld ‘nominalisme’ og ‘realisme`.

Den første posisjonen hevder definisjonens mentale aspekt: at man simpelt hen bare kan bestemme seg for hva ord skal bety. Den andre posisjonen forsøker å binde ords mening til referanser i verden som er intersubjektivt tilgjengelige.

Eksempel: «Islam er fredens religion.» Dette er credoet som messes i våre konvensjonelle media. Nominalisten vil si at islam simpelt hen kan defineres som fred. Man kan også velge å gi ordet ‘islam’ andre meninger. Dette er poenget: man bare bestemmer hva et ord skal bety. Denne posisjonen er i sitt vesen ikke intersubjektivt tilgjengelig. Nominalistene ender ofte i uendelige strider, hvor den ene gruppen, med akkurat like stor eller liten rett som de andre gruppene, hevder sin egen mening som den ene korrekte. Fordelen med denne posisjonen er at man oppnår en type absolutt visshet. I det minste i sitt eget sinn. Man har definert et ord ved henvisning til sitt eget sinn – egentlig bare andre ord.

Realistene kan ikke respektere denne posisjonen. Den viktigste grunnen er at nominalisten er utenfor intersubjektiv rekkevidde. Det viktigste for realisten er at man inndrar noe i prinsippet vi alle kan forholde oss til. Realisten er forpliktet på å henge mening på referanse i verden som vi alle kan sanse. Ikke at denne metoden automatisk bringer enighet – for det er ikke automatikk i hva for verdenslige referanser ord skal ha – men den inviterer alle med.

Disse posisjonene er gjerne assosiert med bestemte epistemologiske (erkjennelsesteoretiske) posisjoner. Ens syn på hva mening har, har konsekvenser for hva en mener erkjennelse (kunnskap) er. Ikke sjelden opptrer også politiske filosofier i denne grunnfilosofiske striden. Forenklet er nominalistene en slags monarkister; realistene demokrater. Nominalistene løser de innebygde problemene i sin posisjon – hvem sitt konkrete sinn er det egentlig som skal inflateres til den godtatte mening? – med å bygge strenge hierarkier: det blir noen få som ender med et slags semantisk monopol. «Paven,»eller «føreren,» vet best og bestemmer. Realistene søker derimot en desidert flat struktur hvor alle er likemenn og hvor man på forhånd har blitt enige om prosedyrene for å fastlegge den tilsynelatende mest solide korrelasjon mellom fellesord og fellesvirkelighet.

Det er i denne striden vi finner en avgjørende kontekst for å forstå visse av vår tids mest frekvente memer («virale», eller populære idéer), ikke minst striden rundt ytringsfriheten generelt. I sin konsekvens kan ikke ytringsfriheten være annet enn realistisk. For skal ytringen være fri, uten mengder av klausuler og forbehold, må den ganske enkelt gjelde alle og alle må i prinsippet være likeverdige: forut for verdenslige undersøkelser etter fastlagte prosedyrer for meningsundersøkelse er i prinsippet min mening akkurat like berettiget som din. Likeverdige. Friheten forutsetter at den selvsagt gjelder alle, samt at likeverdet råder univserselt. (Også dette kan realisten bakke opp med sine realistiske prosedyrer: man kan telle hvor mange steder i verden man har samfunn hvor alle tillates frie ytringer. Frihet er at ingens meninger utsettes for utilbørlig ytre press eller sanksjon.)

Nå tilbake til påstanden min om at islam er en fredens religion. Predikatet sier ikke bare at islam er en religion, men at det er en fredens religion. Hvordan vurderer man denne og slike påstander?

Nominalisten har her bare bestemt seg. Uansett hva som måtte skje og ikke skje, og være tilfelle eller ikke tilfelle i vår felles tilgjengelige empiriske og historiske verden, har man bare definert islam som fred. Slik at hvis noe kunne oppfattes som ufred kan det derfor, per logikk og begrepslig bestemmelse, ikke ha noe med islam å gjøre. «Islam er fred.» Punktum. Nominalistene ender som sagt i endeløse kveruleringer. Denne endeløsheten er av prinsipiell karakter; den er strukturell. Og som sagt: ofte løses de de mest presserende meningspørsmålene med opprettelsen av hierarkier, hvor noen få bare las få det siste ordet og hvor dette ordet inflateres til kovensjon. Dette ligger i nominalismen. Meningen ligger i navnet – og den som sier, eller har makten og muligheten til å si, navnet. For nominalisten er det nettopp et ‘hvem’ som bestemmer; for realisten et ‘hva’ og ‘hvordan.’

Realisten respekterer bare sammenhenger mellom ord og virkelighet. Realisten er ikke realist fordi han er «mer realistisk» enn andre, klokere eller mer intelligent, men fordi han forplikter seg på å etablere mening i noe annet enn ham selv, i noe som inndrar i prinsippet alle som frie og like. Man skal bli enige om sammenhenger mellom ord og faktuelle forhold som ingen kan benekte uten samtidig å benekte sine sanselige fakulteter.

Realisten vil ha problemer med å se at islam er fred. Han vil se etter hvor islam proklameres, og se etter handlinger og hendelser. Realisten søker sammenhenger. Og sammenhengene som klistrer seg til ordet ‘islam’ er slett ikke slik at man kan benytte ordet ‘fred’ om det. Ikke hvis man med fred forstår, for eksempel, fravær av vold mot mennesker av annen legning, tro, etnisitet, mening, kjønn, osv.

Når vestlige politiske ledere, den ene etter den andre, som kanskje kan sies å for alvor ha startet etter at Kong Obama erklærte for FN at «fremtiden ikke skal tilhøre de som ærekrenker Profeten.» Skjønt vi også husker Kong Bush’s erklæringer om islam noen år tidligere. Poenget er uansett at det følger et mønster. Politiske konger har i Vesten de seneste tiår erklært igjen og igjen at islam er fredens religion. Poenget er også at disse konger og dronninger bare erklærer. Erklærer for oss andre de vet vil måtte få med seg deres erklæringer. De er allerede, i sine talehandlinger, nominalister. De har bare bestemt at de bare kan bestemme i semantikkens mer urolige seismiske områder. Nominalistisk. Absoluttistisk. Eneveldig.

Det interessante spørsmålet er ikke her hvorvidt islam er fred eller krig, men hvorfor denne tendensen som vi alle ser har fått utbre seg slik i vår mediale og digitale tidsalder. Hva består tendensen i? Den består i at grupper av mennesker med makt totalt ringeakter den sammenheng mellom et subjekt og dettes intensjon om mening som er nødvendig for at mening overhodet skal finne sted. Her vil altså realisten tale til forsvar for de som påkaller sin guddom ved sine udåder. Forsvaret er selvsagt prinsipielt, og inkluderer derfor også mennesker man personlig forakter.

For hvem i all verden er en Obama, Bush eller Solberg til å hevde at islamisten slett ikke har noe med islam å gjøre – «fordi» vold, drap og terror er involvert? Her må man være prinsipiell: selv om man er semantisk realist er det en tvingende nødvendighet at fordi alle er frie og like og fordi alle skal nyte ytringsfrihet så er det intensjonale like mye en rettighet for islamisten og terroristen som monarken eller føreren. For realisten er det slik at terroristens mening om islam skal høres på linje med kongens eller din eller min. Deretter må realisten undersøke konkrete faktuelle sammenhenger. For mening er ikke statisk; mening, i hvert fall når det kommer til omskiftelige historiske forhold i menneskesamfunn, er nettopp omskiftelig og historisk. Igjen kan dette bestemmes ved en undersøkelse av hvordan ord rent faktuelt har vært forstått, definert og brukt opp gjennom historien.

Realisten vil i dag ikke kunne få seg til å mene at islam er fred. Sammenhenger som viser noe helt annet er mange og systematiske. Dessuten forholder man seg til de som kaller seg muslimer, islamister, osv. Man forholder seg også til hvordan helligtekstene historisk har vært og blir tolket og praktisert etter.

For nominalisten er det enkelt. Spørsmålet er forlengst avgjort, statisk, per den blotte vilje. Man behøver ikke forholde seg til hverken historie, empiri eller fellesvirkelighet. Det hele summeres opp i navnelige credoer. Om virkeligheten skulle komme for nær, kan man igjen bare utdrive den ved å avgi samme erklæring på nytt. Man har jo bestemt seg. Og  det er her en allianse former seg mellom nominalister. Bush hadde bestemt seg for at islam ikke kunne være annet enn fred; islamisten at islam ikke kan være annet enn islamisme og i siste ende jihadisme og terror. Motsatte synspunkter om islam, men identiske quanominalistiske. Begge et veritabelt angrep på all ytringsfrihet. Nominalistiske erklæringer er alltid erklæringer mot ytringens frihet og frihetens ytring.

Det tyder dårlig for ytringsfrihetens nære fremtid. Ikke minst fordi vår tids nominalister, og særlig de i elitene, har den digitale teknologien på sin side. Digitaliseringen rykker oss vekk fra referansenes verden. Og elitene bruker massemediene ikke mindre effektivt enn når de først slo igjennom som vi så det med nazismen og kommunismens og fascismens og deres ubstridte førende nominalister: Hitler, Lenin, Stalin, Mussolini, Mao.

For nominalisten, for å svare på spørsmålet, er svaret alltid ‘hvem’; for realisten alltid ‘hva’ og ‘hvordan.’

Sett i dette filosofiske semantiske perspektivet har vi også i dag ubestridte førende nominalister. Som kan være en like stor fare for ytringsfriheten som tidligere nominalist-konger var. Men i dag er de kommunikasjonsteknologiske forgreninger langt mer gjennomgående og integrerte i våre liv.

Fra redaksjonen. Vi inviterer til debatt og dialog! Profilert Hot spot / Livssyn og dialog.

Først publisert på verdidebatt, feb 2015.  http://www.verdidebatt.no/innlegg/11561447-hvem-bestemmer-hva-ord-betyr?. Innlegget er republisert på D1, etter vår forespørsel.