En rekonstruksjon av fortiden
Vi er i 2017 og fjoråret er et tilbakelagt stadium. De fleste er tilbake i jobbene sine og året starter på null for de fleste. Noen fortsetter med de rutinemessige oppgavene mens andre kanskje er lei disse og ønsker nye utfordringer. Noen er arbeidsledige og venter på at ting skal skje mens andre har mer enn nok med å finne tid til ulike oppgaver. Kanskje er ønsket å tilføre nye innholdsrike kapitler i boken om sin historie. Når vi en gang får roen og tiden til å tenke og reflektere, kommer minner frem. Vi ser tilbake og forsøker å erindre ting som skjedde. Noe drar vi læring av, andre ting sitter vi kanskje litt mer fast i. Noen minner er gode, andre mindre gode. Vi sier til oss selv at i år skal ting skje. Noen får det til mens andre er forhindret fra i å være aktive endringsagenter. Felles for oss alle er at vi har en historie om vårt eget liv der kapitlene består av kriser, gleder, erfaringer, refleksjoner, klimakser eller antiklimakser.
Dersom man leter etter definisjonen av ordet historie finner man ulike forklaringer. En forklaring er gitt av Wikipedia på følgende vis:
«Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på skriftlige kilder, men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for forhistorie omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd».
Historien er altså med oss, tidvis som veileder og noen ganger som et mysterium. Den tolkes i ettertid og gir oss kunnskaper om hvordan våre forfedre levde, tenkte og handlet. Hva kan skje dersom vi ikke kjenner til historien?
«Den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den»
George Santayanas ord er tydelige og ikke til å misforstå. Dersom man ikke lærer av feil gjort i fortiden, er man dømt til å gjenta de. Det er noe advarende over sitatet. Kanskje en bønn om å opplyse seg selv?
Verdenshistorien gir oss rikelige med eksempler over skjebnesvangre feil som fikk konsekvenser for mennesker og samfunn. Vi ser at folk over hele verden blir berørt på en eller annen måte. Den siste verdenskrigen skisserte klart hva som kan skje når mennesker begynner å se på seg selv som overmennesker. Vi ser også hva som kan skje når en gruppe religiøse fanatikere jobber iherdig med å gjenopprette fortidens bragder. Men de må ha et virkemiddel, et verktøy som kan benyttes for å få gjennomslag for sine tanker og motiver. Retorikken, selve kunsten som går ut på å overbevise andre ved å tale og bruke ordene på en slik måte at de gjennomtrenger det kritiske filteret uten motstand, blir et viktig verktøy. Vi forledes av fagre løfter. Vi innvikles i en virkelighetsverden som er retorikerens hjemmebane. Vi slutter å være kritiske og blir overbevist av retorikeren. Kanskje vil noen rundt oss prøve å få oss til å reflektere, men det blir vanskelig når vi er sjarmert av ord og tanker presentert på en slik måte at de virker som våre egne. Er det her vi burde stoppe opp og prøve å reflektere?
Ytringsfrihet?
Retorikeren har fått oss til å tro at verden er svart-hvitt. For eks. at i Europa er alle snille mens de slemme befinner seg utenfor Europa og særlig i Midtøsten. Retorikeren har fått en til å tro at vedkommende har blitt kneblet av meningsmotstandere, og at en må ta tilbake retten til å gi uttrykk for sine meninger. En kjøper denne tanken glatt og skriver av hjertens lyst. Man finner likesinnede på Facebook og snøballen begynner å rulle. Alle formidler sine tanker og brått begynner man å tro på alt som skrives. Dersom noen skulle si at det er andre perspektiver også, blir disse kneblet og latterliggjort. Man er blitt det man beskyldte andre for å være mot seg selv.
Tendens til gjentakelse
Det sies at historien har en tendens til å gjenta seg selv. Aldri har det vært mer sant enn tilfellet er i dag. Jeg tror at en slik tendens nettopp finner sted fordi vi ikke lærer av historien. For å kunne studere historie må man ha tid, og nettopp tid er mangelvare hos de fleste. Da er det enklere å lytte til politikere eller samfunnseliten som gir oss en «fordøyelig» beskrivelse av det som skjer, og vi danner oss meninger basert på retorikken. Så glemmer vi det faktum at verden alt i alt ikke er så enkel å beskrive og forstå.
Det samme gjorde vel romerne da de fikk sirkuset sitt?
Photo by Pierre Bamin on Unsplash
