Uansett om man er for eller i mot homoterapi – i den betydning at man skal tillate homofile å bli “kurert” for sin homofili – så kommer man ikke unna at det negative synet på homofili først og fremst er knyttet til religion.
I Norge gjelder det særlig kristendom og islam. Uansett hva den norske reformerte og fremmedgjorte kirke måtte mene, så betegner Bibelen homofili som noe forkastelig:
“Når en mann har omgang med en annen mann slik man har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning: De skal dø; det hviler en blodskyld på dem” (3. Mosebok 20:13).
Det at mange norske prester har et noe mer forsonende syn på homofili skyldes ene og alene at Den norske Kirke i svært mange år har vært en statskirke og av den grunn har måttet underlegge seg de lover som et sekulært samfunn krever – deriblant aksept for homofili – om enn bare tilsynelatende. Hva som virkelig måtte røre seg blant prester og biskoper – eller predikanter tilknyttet diverse kristne religiøse sekter – vites naturlig nok ikke, men de har i hvert fall lest Bibelen, og den er klar: Homofili er uakseptabelt.
Det er imidlertid ikke bare prester som leser Bibelen, men også troende, deriblant også homofile troende. Det vil derfor ikke være unaturlig, dersom enkelte homofile troende ønsker å gjøre noe annet med sin homofile legning enn å akseptere den; det vil i så fall være deres valg. Så lenge samfunnet aksepterer Bibelens grunnleggende syn på homofili, må samfunnet også akseptere at homofile tar samfunnet på alvor. I den grad homofile ønsker å prøve å la seg kurere for sin “styggedom”, må det derfor også bli deres egen sak. Det ligger i trosfrihetens kjerne, så surrealistisk det enn kan høres, sett med moderne sekulære briller.
Hva nå enn homofile skal med Gud og Den norske Kirke, er en annen sak. Gud ønsker å tilintetgjøre dem og Kirken har i tråd med denne holdningen tradisjonelt prediket nulltoleranse i forhold til homofili. Loven som tillot homofili i Norge kom omtrent på samme tid som abortloven; på slutten av 1970-tallet – det uten øvrig sammenligning.
Som satanist* mener jeg at seksuell legning er en privatsak. Det spiller således ingen rolle om en mann har fire koner eller om to eller tre likekjønnede har sex sammen, så lenge det er konsensus mellom alle impliserte parter. Som satanist finner jeg det likeledes underlig at homofile i det hele tatt søker til Kirken, når det finnes såpass mange “frihavner” som det vitterlig gjør. Både ateister, humanister og satanister aksepterer homofile som de er. Det det hele står på er den homofile selv.
I et samfunn med såpass liten aksept for avvik som vårt eget, kan det være vanskelig, ikke bare for homofile, å stå frem og utbasunere for all verden at de ikke passer inn. Det vil alltid være noen som heller vil bøye av enn å stå i mot. La derfor homoterapi være et tilbud til dem som ikke ønsker eller vil gå inn i seg selv . Ikke gjør det til en kriminell handling å forsøke å “hjelpe” et medmenneske i nød. Da må man i så fall kriminalisere alle andre terapeuter (sjarlataner), som mener å kunne helbrede andre, uten dokumentert medisinsk effekt.
Jeg for min del har respekt for både trosfrihet og ytringsfrihet – og ikke minst for individets valgfrihet. I så måte trenger vi ikke et formyndersamfunn, som ønsker å nedlegge forbud i hytt og pine, avhengig av den til hver tid utagerende føleri. Seksualitet er uansett ikke noe et samfunn får bukt med, den finner sine egne veier. Derfor er et forbud mot homoterapi omtrent like håpløst som et forbud mot å tro på det skrevne ord.
- satanist, medlem av The Church of Satan, se mer på https://www.churchofsatan.com/: «Satanist understands that all Gods are fiction, instead of bending a knee in worship to—or seeking friendship or unity with—such mythical entities, he places himself at the center of his own subjective universe as his own highest value.»
Først publisert på
Fra redaksjonen. Profilert Maritas hjørne.
