Min interesse for mennesket ble vakt den seinsommerkvelden mamma datt i brønnen.
Jeg kan ikke ha vært mer enn fem, det må ha vært rundt midnatt, altfor seint for en guttunge som meg. Men jeg kunne ikke sove. Det var ikke mulig å sove i dette huset, hvis du ikke hadde et apatisk forhold til leven, og det hadde jeg ikke, ikke enda. Det var flere år til apatien skulle ta kontroll og gjøre meg likegyldig; på dette tidspunktet var jeg fremdeles redd. Jeg sto i vinduet i andre etasje og så ut i nattemørket og skalv. Mine foreldre hadde det så vondt med hverandre at de ikke klarte å la være å fylle tilværelsen med skrål, det var det livet gikk ut på. Det eneste de kunne enes om var at det var den andres feil. ”Du er sjuk,” sa mora mi. ”Alltid må du lage leven.” ”Og det snakker du om,” sa far. ”Du er jo ikke riktig klok!”
Slik holdt de på, de var i uløselig konflikt med hverandre, de anklaget og bebreidet og skjøt på hverandre med skarpt, gikk til hylende angrep og like hylende forsvar; det var ikke noe sted å være for et barn.
Det er også sannsynlig at de denne kvelden hadde drukket; det var jo det de gjorde, de drakk. De tok seg en pinne eller fem, som far sa, slo i seg av Aue de vie eller gin eller hjemmebrent, eller ”suppe”, når nøden tvang dem til reserveløsning. Da bøyde far seg over dunken i hjørnet i stua, en stor plastdunk under et ullpledd, for å finne ut om den hadde ”prata fra seg”. Han la hodet på skakke. ”Nå kan vi prøv’n,” sa han.
Når brygget ikke suste hadde det ”prata fra seg”, da var det drikkbart. Han brukte et litermål, et blålig litermål med streker for hver desiliter, og førte det ned i dunken, varsomt for ikke å få med bunnslammet, og slo i glassene noe som så ut som skummet melk, og som de satte til livs med grimaser, som om de spiste hver sin sitron. Godt var det ikke, innrømmet faren min. Men dæven så godt det gjorde!
Han hadde luftet brønnen, min far gjorde slike ting. Han var en vedlikeholdets mann, han fulgte de selvpålagte forpliktelsene med nidkjærhet; det var ingen unnasluntring der i gården. Denne dagen hadde han tømt vannkilden, slik han gjorde hvert år, tømte brønnen med bøtter og rengjorde den og lot den stå uten lokk for å luftes. Fra vinduet så jeg mamma slingre over plenen mens hun røkte, og jeg husker hvordan sigaretten gjorde en bue i nattemørket og forsvant i det hun stupte på hodet ned i brønnen. Det lød et kort skrik og et dunk, så ble alt stille, så stille at jeg et kort øyeblikk følte meg befridd.
Men så begynte gaulingen. De frykteligste lyder strømmet opp, som om det ikke var et menneske der nede, men en nøkk eller en draug eller noe, et slags troll som skrålte fra det underjordiske. Et sånt lurveleven var det at det kom lys i vinduene i nabohuset, og litt etter kom frua ut i bare nattøyet. Hun ropte til far og spurte om alt var bra. ”Det går helt fint,” ropte han tilbake. ”Dere skal ikke bekymre dere.”
Han hentet stigen og tredde den ned i hullet, men min mor var ikke i stand til å kravle opp på egenhånd. Det var ikke annen råd enn at han måtte klatre ned å hente henne. Hun hadde skrubbsår langs den ene overarmen, håndleddet verket, og en diger kul midt i panna fortalte om et ublidt møte med brønnbunnen. Selv om det ikke var mye vann der, var hun blaut til skinnet. Hun så så forrykt ut at det var som om Satan hadde steget opp fra helvetet, og det slo gnister av henne av raseri. Var han spenna gæern blitt? Var han sinnssyk? Ville han drepe henne? ”Jamen,” sa far. «Jeg sa det jo til deg. Brønnen er åpen, sa jeg. Pass deg. Det er vel ikke min skyld at du ikke hører etter?” Men da klorte hun etter ham, og dro til ham med flat hånd. ”Det kunne jo ha vært en unge,” hylte hun. ”Det har du ikke tenkt på, din jævel! Det er jo rene dyrefella det her.”
Og far sa: ”Og det var litt av et dyr jeg fikk!”
Noen år senere satt de i hver sin stol i stua. Det var en slik fredagskveld med gode dufter etter rengjøring, en slik fredagskveld med TV og godteskål til guttungen, og en pinne til de voksne, en liten tynn en som far var så glad for at han la haka på brystet og sang ”I love you because” med noe som skulle minne om Jim Reeves stemme. Og mor himlet med øynene og sa: ”Det er favoritten min det!”
Denne fredagsidyllen var det som grep om sin motsetning og ble uhyggelig da mor plutselig sa: ”Husker du den gangen du datt i brønn?”
Først så han på henne. Han lo og tok en svelg av glasset. ”Den var god,”sa han. ”Den var jaggu god!”
Jeg tror han mente det også. Latteren kom fra hjertet. Han var glad for dette øyeblikket av vanvidd, glad for at hun en gang for alle avslørte seg med å vrenge alt ut inn. Men det varte ikke lenge. For mor mente det, hun sto på sitt. Han som falt i brønnen i fylla, hun tro til og reddet ham. ”Var det ikke for meg hadde du vært dau nå,” sa hun. Og far sa: ”Du er faen ikke sann!”
Men hun ga seg ikke. ”Spør naboene,” sa hun. ”Hør hva de sier. Eller spør guttungen. Han så det han au.” Og henvendt til meg sa hun: ”Ikke sant far datt i brønnen?”
Far ble fullstendig gal av det. For å være ærlig ble han vanvittig, det klikket for ham. Han ga henne en på tygga så hun flakset som en vinge tvers gjennom rommet og på hodet inn i fjernsynet. ”Jeg skal slå deg i hjel,” brølte han, skummet sto om munnvikene hans. ”Jeg skal faen meg slå deg i hjel!” Han grep henne i håret og slepte henne med seg ut på kjøkkenet, han var helt vill. Guttungen enset han ikke.
Han ville stoppe kjeften på henne. Det var det han sa. Jeg skal faen meg stoppe kjeften på deg!» Men det var nytteløst. Kjerringa mot strømmen var medgjørlig sammenlignet med min mor. Om han slo henne helseløs aldri så mye, hun ga seg aldri, ikke på tørre møkka! Ja, om han så truet med å skyte henne, ville hun stått på sitt uten så mye som å blunke. Det var helt makeløst, denne totale fryktløsheten. Jeg var ikke gamle karen, men dette forsto jeg, at langt viktigere enn å redde livet var det å redde fortellingen. Det som var fortalt trumfet alle andre hensyn, til og med hensynet til hennes egen eksistens.
Det var et øyeblikk så fascinerende at jeg nesten glemte å være redd. Å se min mor forsvare fortellingen med sitt eget liv, se henne utholde rundjuling, utholde slag, utholde spark og trusler og tortur, for noe hun visste måtte være galt, var så sjelsettende at det nesten tok pusten fra meg. Hele mitt syn på tilværelsen ble formet av dette øyeblikket. Der og da forsto jeg at den som har investert sitt liv i en fortelling, har investert i det alvorligste av alt.
Det finnes ingen større forpliktelser enn denne. Mennesker som går i døden for noe de tror på, ofrer ikke livet for troen, men for fortellingen. Og det spiller ingen rolle om fortellingen er sann, for er den fortalt er de fanget uansett. For fortellinger kan ikke slippes, de kan ikke oppgis eller endres, det går ikke. Intet svik kan måle seg mot sviket mot det fortalte, det er det eneste som aldri kan tilgis.
Og jeg forsto plutselig dette, at slik det er i det lille, er det i det store. Låner du navnet ditt til en sak, låner du den til en fortelling. Da er du svinebundet for resten av livet. Jeg var bare guttungen, men jeg skjønte dette. Min mors fortelling om far som falt i brønnen var kanskje ikke sann, men det var uten betydning, poenget var at det var fortalt. Akkurat som fortellingen om Gud ikke handler om Gud, men om fortellingen om Gud. De som tror tror ikke på Gud, de tror på fortellingen om ham. Og for å demonstrere dette skyr de ingenting, tvert imot, de foretar seg de mest bisarre ting med selvfølgelighet; de knepper fingrene og lukker øynene og henvender seg til en ånd, de snakker språk ingen forstår, de faller om i transe, de drikker vin de sier er blod, de spiser kjeks de sier er kjøtt, idiotiske ting. Det går ikke an å tro dette uten å være sinnssyk. Men de er jo ikke sinnssyke, for de tror ikke. Det de tror på er ikke at vann blir til vin eller vin til blod eller hva det er alt sammen, de tror på fortellingen, på fremstillingen, det er den som får dem til å oppføre seg som idioter.
Enda så liten jeg var forsto jeg at den historien finnes ikke som er så sprø at folk ikke vil fortelle den, juble for den, marsjere for den, skrive sanger om den, dikte om den, undertrykke i dens navn, gå i krigen for den, drepe for den, dø for den. Det var helt naturlig at min mor ikke ga slipp på det hun hadde sagt, det var til å begripe. Min fars forsøk på å torturere henne, var dømt til å mislykkes. Min mor brydde seg like lite om tortur som om sannheten, det hun brydde seg om var fortellingen. Og jeg kjente en dyp forakt for min far, som ikke forsto dette. Jeg tok ikke så mye på vei for at han dengte henne, det var som fortjent, fordi det ga henne mulighet til å vise at hun sto opp for det fortalte. Det jeg tok på vei for var at min far ikke forsto. Jo mer juling han ga, jo mer skråsikker ble min mor, jo mer han beseiret henne, jo mer beseiret hun ham.
For selvsagt snakket hun sant, det var opplagt, og derfor sa det seg selv at jeg også måtte snakke sant, jeg kunne ikke slippe mors fortelling.
Så jeg sa det som det var, at han datt i brønnen, og at hun reddet ham. ”Der hører du!” skreik min mor. ”Der hører du! Guttungen holder med meg!”
Slik ble interessen for mennesket vagt i meg, og slik ble jeg en jeger etter detaljer. Alltid har jeg hatt denne trangen til å se. Hvordan folk går, hvordan de sitter, hva for slags lyder som kommer ut av dem når de leser. Jeg elsker ansikter og hender og føtter, og jeg kan bli kortpustet av glede når noen drar fingrene gjennom håret i frustrasjon. Jeg elsket min mors hånd når hun krummet den rundt sigaretten, hun gjorde det som en mann, holdt gloen inn mot håndflaten. Jeg likte måten hun sugde i seg røyken på, hvordan den sivet ut gjennom neseborene når hun pustet ut. Jeg prøvde å se hva ting betydde. Når min far plystret mellom tennene, eller når han brettet sammen ti og hundrekronersedler og la dem i pungen etter et system, hva betydde det? Jeg var rusa på detaljer og sugde dem i meg som en gærning.
Siden kom alt dette andre. Jon Fosse på plenen utenfor Åsane Folkehøyskole. Det var i 1986. Han hadde rød mix i brystlommen og sa uten å se på meg: ”Klassikerne. Les klassikerne.”
Om jeg fulgte rådet? Ikke i tilstrekkelig grad. Men jeg tilbrakte noen somre på ei hytte i Drammensmarka, der jeg led meg gjennom Iliaden, siden, standhaftig, like lidelsesfullt Odyseen. Jeg leste Ulysses i dansk oversettelse bare for å ha lest den. Mens Proust på en måte traff meg. Oscar Wilde vekket meg, tror jeg, mens Kafka gjorde at jeg fikk hjertebank. Gustav Flauber ble jeg nesten kåt av, mens Fyrst Myshkin fikk meg til å miste pusten. Helt åndeløs ble jeg da det gikk opp for meg hva Knut Hamsun drev med, for ikke å snakke om Kundera, og Doctorow og Herta Müller, og Kjell Askildsen så klart; det er så mange å kokettere med.
Likevel er det ikke kokettering når jeg nå har fortalt at det var min mor som lærte meg at det er fortellinger som er menneskets farligste våpen.
Men ikke bare våpen. For hvis du nå tror at du vet med sikkerhet hvem som falt i brønnen den seinsommernatten, ja, da vil jeg rive mitt klede i stykker og gi deg opp.
For da er du en fortapt sjel. Og ingen av mine fortellinger vil noen gang kunne redde deg.
Fra redaksjonen. Profilert Litteratur. Foto: freerangestock.com. Vi takker Gustavsen for publisering på D1 etter vår forespørsel, først publisert på hans egen fb vegg, 22/8-18. «Alle fortellinger er inspirert av noe selverfart, så også denne.» (JGW)
