For nye lesere: Donald Trump og Brexit. To markante begivenheter i 2016. De handler ikke om det samme, men begge berører en viktig konfliktlinje i vår tid. Et skille jeg ble inspirert til å skrive noen ord om, etter å ha lest artikkelen Drawbridges up i The Economist.1
Et sitat fra artikkelen, i norsk oversettelse:
«Fra Warszawa til Washington går det viktigste politiske skillet mindre og mindre mellom venstre og høyre, og mer og mer mellom åpen og lukket.»
Mange vil vel skrive også Brexit inn her, som en illustrasjon på hvordan ytre venstre og ytre høyre har funnet sammen i en problematisk symbiose. Utvilsomt uenige om mye, men likefullt på linje i viktige spørsmål.
Enigheten etableres gjennom en retorisk formel: En peker på alt som er galt i verden, samt på ikke-perfekte prosesser og ordninger på overnasjonalt eller internasjonalt nivå – og lover at problemene kan løses ved å styrke nasjonens suverenitet (evt også bygge murer a la Trump). De som med lidenskap fremmer et slikt ståsted, krever gjerne rene linjer, med tilhørende hard retorikk mot den som tviler. Det er bare å se seg rundt, så finner en eksempler på dette, også i Norge.
På motsatte siden møter vi de som framfor å bekjempe de teknologiske, kulturelle og økonomiske impulsene som skaper globaliseringen, sier at vi bør møte disse med nye former for politikk, innenfor rammen av den liberale, åpne verden. De som tenker i slike baner, kan ikke identifiseres langs skillet venstre/høyre, ei heller grått/grønt. Isteden møter vi ei mangfoldig gruppe som ikke vil tilbake til mer lukkede grenser; folk i Venstre og Høyre, store deler av AP, en del SVere, mange MDGere, og så videre.
Politisk uenige om mye. Noen synes for eksempel koblingen mellom globaliseringen og nyliberalistisk politikk er helt ok. Andre er kritiske til dette, og søker etter muligheter for å videreutvikle det åpne samfunnet, uten nyliberalismen som haleheng. Blant disse finner vi også de som vil bort fra veksttvangen, og gi økt rom for lokale kretsløps- og delingsøkonomier. Slik avtegner det seg et vidt spekter av ulike meninger, men med det til felles at en holder seg innenfor den liberale ordens realitet.
De som ønsker en global, radikal agenda jobber for et styrket FN, mer offensive grep for internasjonal solidaritet og utjevning – og; at den internasjonale økonomien skal møtes med økte reguleringer og mer styrende incentivordninger. En markant utfordring av den bestående orden, som tidvis overlapper med ytre venstre. Men ikke helt. Forskjellen ligger i at det ikke er et totalt brudd som fremmes, snarere en transformasjon på innsiden.
Pr idag er veien fram til en slik global, sosialliberal, grønn orden både lang og brokete. Det er lett å kjenne på fristelsen til å gi opp, og isteden vende håpet mot den nasjonale selvråderetten. Når vi (ja, jeg befinner meg der) likevel ikke beveger oss dit, er det fordi vi holder fast på at det nest beste noen ganger er bedre enn ingenting. Noen av oss sier derfor ja til et uperfekt EU, mens andre nekter å være totalnegative til liberalistiske former for regulering av internasjonal handel. For; selv om disse ordningene kan kritiseres og har mange tvilsomme komponenter innebygd, er de likevel et skritt på veien mot (muligheten til) økt regulering av den globale økonomien.
Symbiosen av ytre høyre/ytre venstre avviser sånne grep. Isteden tenderes det til å løfte den nasjonale suvereniteten, som om den representerer selve urløsningen. En kan utvilsomt forstå kraften i denne drømmen, den har jo gjenklang i en nær forhistorie – men; hvor realistisk er det at den kan bidra med noe positivt, i den verden vi lever i? Dessuten impliserer de lukkede grensers alternativ et steg bort fra den liberale orden som har blitt bygd og spredt utover verden siden 1945. Som om den korte historiske fasen der nasjonens suverenitet var seg selv nok, er et bedre ideal?
I mine ører høres dette ut som en farefull vei. Jeg ønsker heller å forsøke (langs et spor som garantert er feilbarlig og uten noe perfekt endepunkt) å ta de politiske kampene innenfor vår tids orden, fremme alternativer til de problematiske sidene ved dagens globale økonomi, og utvikle ordninger som møter framtidens utfordringer – i et samspill mellom det globale, regionale, nasjonale og lokale. Ikke ulikt det sporet som er etablert siden 1945, bare med et mer sosialliberalt, grønt anslag enn tidligere.
Om du har lyst til å vite mer om min posisjon i møtet med en verden i endring, ønsker jeg deg velkommen til Hammerbloggen. Denne teksten ble opprinnelig publisert der, sammen med en håndfull andre innlegg om varierte tema.
1) Drawbridges up, The Economist 30. juli 2016
RED: innlegget er republisert for nye lesere. Først publisert på d1 24.okt 2016.
Tankefeil # 1
«For nye lesere: Donald Trump og Brexit. To markante begivenheter i 2016. De handler ikke om det samme, men begge berører en viktig konfliktlinje i vår tid.”
De handler om eksakt det samme: Avvisningen av globalisme, avvisningen av FNs absurde ideer, sterk misnøye med business-as-usual-politikere, økt misnøye med islamsk import til vesten, alle de politisk korrekte løgnene vi blir foret av politikere og media, osv.
Tankefeil # 2
“«Fra Warszawa til Washington går det viktigste politiske skillet mindre og mindre mellom venstre og høyre, og mer og mer mellom åpen og lukket.» Mange vil vel skrive også Brexit inn her, som en illustrasjon på hvordan ytre venstre og ytre høyre har funnet sammen i en problematisk symbiose. Utvilsomt uenige om mye, men likefullt på linje i viktige spørsmål.
Enigheten etableres gjennom en retorisk formel: En peker på alt som er galt i verden, samt på ikke-perfekte prosesser og ordninger på overnasjonalt eller internasjonalt nivå – og lover at problemene kan løses ved å styrke nasjonens suverenitet (evt også bygge murer a la Trump).”
Ytre venstre representert ved feks Klassekampen er globalister. Ytre høyre er patrioter og globalisthatere, som meg. De har altså ikke funnet sammen.
Tankefeil # 3
«De som med lidenskap fremmer et slikt ståsted, krever gjerne rene linjer, med tilhørende hard retorikk mot den som tviler. Det er bare å se seg rundt, så finner en eksempler på dette, også i Norge.”
De som sitter med makta i Norge er globalistene, de har med seg politikere, media, akademia, kultureliten og deler av kirken. Den harde retorikken kommer fra makten, som jobber med å forby såkalte «hatytringer». Det blir selvsagt de politisk korrekte globalistene som definerer hva hatprat er. Høyresiden er nokså milde i sin retorikk og snakker aldri om å begrense ytringsfriheten. Å begrense ytringsfriheten er en krigserklæring. Uten den kan man like gjerne plukke opp våpen, for da har fascistene vist at de har planer om å gå hele veien.
Tankefeil # 4 – stråmann
“På motsatte siden møter vi de som framfor å bekjempe de teknologiske, kulturelle og økonomiske impulsene som skaper globaliseringen, sier at vi bør møte disse med nye former for politikk, innenfor rammen av den liberale, åpne verden.»
Ingen ønsker å bekjempe teknologiske og økonomiske impulser. De ønsker å bekjempe ideen om En Verden forent under det absurde organet FN, delvis styrt av den islamske verden, politisk korrekt som få og fullstendig uten troverdighet. Som en konsekvens vil globalismen(heldigvis) lide. Teknologi og økonomi vil ikke lide, fordi vestlige, økonomisk fungerende stater vil slippe å være sosialkontor for resten av verden. Man kan utjevne seg selv ved å slippe inn uteliggere, men ingen påstår at privatøkonomien din vil vokse som en konsekvens. Kulturelle impulser, også kjent under begrepet «berikelse» jobber vi på «høyresiden» absolutt med å bekjempe. Feks slik berikelse:
https://www.document.no/2017/01/04/kastet-kinaputter-barnevogn-sovende-baby/
Tankefeil # 5
«De som tenker i slike baner, kan ikke identifiseres langs skillet venstre/høyre, ei heller grått/grønt.»
Joda, venstre er mer globalistisk orientert, høyre(delvis utenfor Høyre) er patrioter og mer nasjonalistisk orientert.
“Pr idag er veien fram til en slik global, sosialliberal, grønn orden både lang og brokete. Det er lett å kjenne på fristelsen til å gi opp, og isteden vende håpet mot den nasjonale selvråderetten.”
Masseimport av berikelse løser denne problematikken av seg selv. Denne gang Taharrush Gamea-nyttårsberikelse: https://www.document.no/2017/01/06/seksuelle-overgrep-pa-nyttarsaften-innsbruck/
Når vesten har fått nok berikelse avslutter vi 1984/globalisme-eksperimentet.
«Når vi (ja, jeg befinner meg der) likevel ikke beveger oss dit, er det fordi vi holder fast på at det nest beste noen ganger er bedre enn ingenting.»
Å verne om norske og vestlige verdier er ikke ingenting, det er det største man kan gjøre i dette livet.
«Noen av oss sier derfor ja til et uperfekt EU,…»
EU dør lenge før Norge klarer å bli medlem. Euroen dør i løpet av få år og deretter ryker EU – endelig!!!!!!!!
Tankefeil # 6
«…mens andre nekter å være totalnegative til liberalistiske former for regulering av internasjonal handel.»
Les deg opp på liberalisme. Liberalisme=Laissez Faire= NULL regulering. Kanskje det du ønsket å si var «liberale former for regulering»?
“Som om den korte historiske fasen der nasjonens suverenitet var seg selv nok, er et bedre ideal?»
Stater, grenser, folk og etnisitet har eksistert i tusener av år. Når vi tvangsblander det, som under globalisme eller sosialistisk kontroll får vi gjerne en million myrdete tutsier på tre måneder eller borgerkrig i Tyskland, Frankrike, Sverige, m.fl der innvandrere og opprinnelig befolkning ikke finner sammen og ender i krig. Patriotisme – å verne om eget folk og egen familie og nasjonalisme går ikke skeis før de evt finner seg en Hitler. Eksemplene på at internasjonalister som sosialistene og kommunistene var, myrder langt flere enn nasjonalistene kan vise til. Globalisme/internasjonalisme er en virkelighetsfjern ideologi, fordi den ikke tar hensyn til ekstreme verdi- og kulturforskjeller som ikke lar seg blande uten mye vold. Saddam Hussein holdt kontroll på Irak, men det måtte mye vold til. Grenser mellom sunni, shia og kurdere er den aller beste løsningen noensinne for Irak. Og disse tre gruppene HAR SAMME RELIGION. Vi deler verken religion, kultur eller verdier med muslimer, men likevel tror man at vi skal finne sammen på fredelig vis? Multikulti er et gigantisk, allerede feilet eksperiment. Stikk øret til bakken.
Takk for langt innlegg, som vel langt på vei representerer diskursen jeg advarer mot – og samtidig synliggjør hvordan mye av problemet i vår tid ligger i skråsikkerheten. Det retoriske grepet med seks tankefeil er vel symptomatisk her: «den som ikke tenker som meg, tenker feil, for jeg kjenner sannheten…»
Er det ikke nettopp her vi finner utgangspunktet til den som vil bygge murer, framfor å gjøre en innsats for å fremme åpenhet og mangfold?
Det som berøres i min lille tekst, handler bare delvis om sant/usant. Det jeg forsøker å belyse er verdiene vi legger til grunn, hvilke biter av virkeligheten vi ut fra dette plukker opp, og hvordan vi setter fragmentene sammen til ulike helhetsbilder. En slik tematikk bør diskuteres på andre premisser enn å påstå at det handler om feil/rett tanke.
Jeg velger derfor å kun kommentere tankefeil # 6, dvs din «les deg opp på liberalisme». Jeg er tilfeldigvis ekspert på akkurat dette, så her er det du som må lese deg opp: Et liberalistisk samfunn er et gjennomregulert samfunn. Til forskjell fra sosialistiske styringsgrep, er imidlertid reguleringene gjennomført preget av at det etableres et frirom rundt den selvstyrende, velgende, nyttemaksimerende aktøren. Dette er et fellestrekk ved all liberalisme (så lenge den ikke vipper over i «blå anarkisme»), og nyliberalismen strekker denne viljen til regulerende intervensjon ekstra langt.
For den overfladiske leseren framstår laissez faire som fravær av regulering ja. Her gjelder det med andre ord å bli mer enn en overfladisk leser. Hvilket jo er lurt, hvis en har ønske om å redusere verdidiskusjoner til distinksjonen sant/usant.
ps! Jeg skriver forresten grundig om liberalisme i boka «Fra evig vekst til grønn politikk». Her drøfter jeg også forholdet mellom det lokale, det nasjonale og det globale, men dog med helt annen vinkling enn denne diskusjonen legger opp til.
At du avviser en objektivt oppdagbar (RED: reagerer på:) «virkelighet er irrelevant for meg. Jeg påviser dine tankefeil», blant annet den selvmotsigende ideen din om at ytre venstre og ytre høyre samles om nasjonalisme, parallellt med at ytre venstre er globalister.
“Jeg velger derfor å kun kommentere tankefeil # 6, dvs din «les deg opp på liberalisme». Jeg er tilfeldigvis ekspert på akkurat dette, så her er det du som må lese deg opp:”
Oooooo, er du ekspert? Ja, slike ugjendrivelige argumenter får jeg vel bare akseptere:-)
«Et liberalistisk samfunn er et gjennomregulert samfunn.»
Dersom definisjonen av reguleringer er at staten står bak reguleringene(lovene) med pistoler, slik definisjonen er pr idag, så er du her akkurat like uinformert som på de andre punktene dine. Når dette enten er sant eller ikke, så er det enten en tankefeil eller ikke. Så enkelt. I en liberalistisk stat finnes det bare en eneste lov, loven om å få være i fred fra folk som ønsker å initiere vold mot deg – herunder skatt og reguleringer. Alt annet er derivert fra denne ene loven og i samsvar med den, så omfattende regulering er utenkelig.
(RED reagerer på:) «Og så skal jeg slakte den rare forklaringen din»:
««Til forskjell fra sosialistiske styringsgrep, er imidlertid reguleringene gjennomført preget av at det etableres et frirom rundt den selvstyrende, velgende, nyttemaksimerende aktøren. Dette er et fellestrekk ved all liberalisme (så lenge den ikke vipper over i «blå anarkisme»), og nyliberalismen strekker denne viljen til regulerende intervensjon ekstra langt.”
Staten regulerer altså sterkt ved å etablere et frirom rundt individet? Staten avstår fullstendig fra regulering og det betyr omfattende regulering? Individet står fullstendig fritt til å leve livet sitt akkurat som det ønsker, uten en eneste regulering fra statens side og det blir i ditt hode til omfattende regulering? Dette er altså en ny selvmotsigelse, eller, hvis du har din helt private definisjon av regulering, så må du nesten presentere den.
PS: Jeg er liberalist og holder meg til Ayn Rand, men du vet kanskje bedre enn henne hva liberalisme er – apropos skråsikkerhet:-)
Hvis skråsikkerhet betyr å skille mellom objektiv etikk og verdirelativisme, rette og gale tanker rundt virkeligheten, så er jeg skråsikker. De farligste i dag er relativistene, de sprø barna etter Marx som eksperimenterer med det som fungerer og lander våre vestlige samfunn i kaos pga drømmerier og ideologi som står i sterk konflikt med virkeligheten.
RED: har merket i teksten hvor det oppfordres til revidering.
Hei,
jeg siterer: «Og så skal jeg slakte den rare forklaringen din» og «At du avviser en objektivt oppdagbar virkelighet er irrelevant for meg. Jeg påviser dine tankefeil». Vil bare nevne med en gang at det er fint om det ikke kommer for mange sterke uttrykk/bastante uttalelser om den andres argumentasjon i evnt videre debatt.
Selv om det i diskusjonen er uenighet om hva liberalisme skal bety i praksis, slik jeg forstår det, så håper jeg på at det oppleves som nyttig å diskutere ulike syn og vinklinger på et fenomen uten for mye sterk krydder.
God debatt videre 🙂
Ops!
Beklager. jeg glemte et øyeblikk at kommentarer nok ikke kan revideres.
Jeg lar den derfor bare stå, men minner om at det må være noe begrensning i for mange sterke uttrykk.
Kjære Sindre, jeg finner polemikk dønn kjedelig, så kommer nok ikke til å bruke mye energi på denne debatten.
En god diskusjon preges av et felles ønske om å lære noe. Det du fremmer er en kamp for å rive ned den andre, slike at du vinner. Det vil komme et punkt i denne diskusjonen der jeg lar deg få siste ordet. Du vil nok anta at det var fordi du vant, men grunnen vil være at din måte å diskutere på ikke leder noen vei.
At du bekjenner deg til Ayn Rand var oppklarende. Om du puster dypt og leser langsomt, ser du at jeg har en parentes i mitt forrige svar. Inni der finner du Rand. Og ja; jeg har lest henne.
På samme vis som «rød anarkisme» kan sies å befinne seg i utkanten av sosialismens landskap, møter vi den «blå anarkismen» der liberalismens brede og mangfoldige strømning vipper over i noe annet. En sosialist vil ha en stor og sterk stat. En liberalist vil ha en mindre, men sterk stat. Begge regulerer, dog innenfor helt ulike regimer. Anarkisten, rød eller blå, avviser regulering. Det gir interessante utopier, men ingen moderne samfunn befinner seg der. Jeg skriver ikke om Ayn Rands utopi, men om liberalismens realitet.
Hvis du har lyst til å lære litt av denne diskusjonen, bør også du gjøre et forsøk på å tenke over hvordan liberalisme i praksis fungerer. Du kan tenke det inn i ett land, eller favne f.eks verdenshandelen. Om du har et snev av vilje til å konfrontere dine egen fordommer, vil du nok raskt måtte innse at det som kjennetegner liberalistiske ordninger, nettopp er regulering.
«Den liberalistiske styringskunstens fremste oppfinnelse, var oppdagelsen av at en kunne styre gjennom å gjøre menneskene frie» sa en klok mann. Et elementært poeng. Hvis en ikke ser det, vil en aldri kunne forstå hvordan liberalisme implementeres og utøves.
(Takk, Elisabeth)
Beklager at jeg ble litt frekk, Hammer.
Pust dypt nå og les langsomt, så kanskje du skjønner dette.
“Kjære Sindre, jeg finner polemikk dønn kjedelig, så kommer nok ikke til å bruke mye energi på denne debatten.»
Gi deg akkurat når det passer deg. Jeg er heller en polemiker enn en apologet. Jeg søker konfrontasjon før jeg søker enighet med de jeg oppfatter som forvirret rundt ulike emner.
“En god diskusjon preges av et felles ønske om å lære noe.»
Nei, det du snakker om her er den dialektiske metoden, der det ikke eksisterer noen objektivt oppdagbar virkelighet. Der alles tanker og verdier skal respekteres like mye, uansett om det er bare tullprat. Jeg respekterer ikke virkelighetsfjerne ideer. Enhver forsker som respekterer virkelighetsfjerne ideer vil måtte komme opp med mye rar forskning. Det finnes EN virkelighet og milliarder av tankefeil.
«Det du fremmer er en kamp for å rive ned den andre, slike at du vinner.”
Nesten, jeg ønsker å rive ned den andres ideer, dersom de strider mot virkeligheten.
«Det vil komme et punkt i denne diskusjonen der jeg lar deg få siste ordet. Du vil nok anta at det var fordi du vant, men grunnen vil være at din måte å diskutere på ikke leder noen vei.”
Den eneste måten å diskutere på som leder noe rasjonelt sted er ved hele tiden å fjerne seg fra de ideer som strider med virkeligheten. Som feks ideen din om at ytre venstre, som representert ved globalist-klassekampen, er nasjonalister.
“At du bekjenner deg til Ayn Rand var oppklarende. Om du puster dypt og leser langsomt, ser du at jeg har en parentes i mitt forrige svar. Inni der finner du Rand. Og ja; jeg har lest henne.
På samme vis som «rød anarkisme» kan sies å befinne seg i utkanten av sosialismens landskap, møter vi den «blå anarkismen» der liberalismens brede og mangfoldige strømning vipper over i noe annet.”
Minarkiet har lite å gjøre med anarki, ettersom anarki avviser staten og et statlig lovverk. De bygger også på svært ulike etiske fundament. Tilfeldigvis ender de begge i mye individuell frihet.
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberalisme
Wikipedia støtter deg ikke voldsomt på ideen din, men det viktigste er uansett at man opererer med en ekstrem og en gradsform mellom ekstremen og sentrum. Snakke om det samme.
«En sosialist vil ha en stor og sterk stat. En liberalist vil ha en mindre, men sterk stat. Begge regulerer, dog innenfor helt ulike regimer.”
De opererer innenfor identisk etikk, det eneste som varierer er graden av intervensjon.(Forutsatt at det du kaller liberalisme = liberaldemokrati/fascisme/korporativisme)
«Anarkisten, rød eller blå, avviser regulering. Det gir interessante utopier, men ingen moderne samfunn befinner seg der. Jeg skriver ikke om Ayn Rands utopi, men om liberalismens realitet.”
Og eksempel på denne din liberalismens realitet i dag? USA? 🙂 Anarkisten avviser staten og det jeg kaller liberalisten avviser reguleringen og beskatningen, men omfavner staten.
“Hvis du har lyst til å lære litt av denne diskusjonen, bør også du gjøre et forsøk på å tenke over hvordan liberalisme i praksis fungerer. Du kan tenke det inn i ett land, eller favne f.eks verdenshandelen. Om du har et snev av vilje til å konfrontere dine egen fordommer, vil du nok raskt måtte innse at det som kjennetegner liberalistiske ordninger, nettopp er regulering.”
Jada, jeg hører at du sier det, men du klarer ikke å formulere et eneste argument for ideen din. Jeg aksepterer selvsagt at det du kaller liberalisme, altså liberaldemokrati/fascisme/korporativisme kjennetegnes ved omfattende regulering og beskatning.
Så lenge du kaller mye annet enn Minarkiet for liberalisme gir det ingen mening å diskutere, ettersom du da i liten grad forholder deg til virkeligheten. Jeg er uinteressert i liberaldemokrati/korporativisme/fascisme, altså det du kaller liberalisme. Det er simpelthen en blanding av det rasjonelle – kapitalisme og giften – sosialisme.
«Den liberalistiske styringskunstens fremste oppfinnelse, var oppdagelsen av at en kunne styre gjennom å gjøre menneskene frie» sa en klok mann. Et elementært poeng. Hvis en ikke ser det, vil en aldri kunne forstå hvordan liberalisme implementeres og utøves.”
Som sagt, korporativisme/fascisme/liberaldemokrati er uetisk og kjedelig.
Sindre: om du hadde formulert ditt første innlegg som f.eks 6 kritiske spørsmål, ville jeg gått inn i en substansiell diskusjon med deg.
Men, jeg så jo straks at ditt utgangspunktet er at 1) virkeligheten er objektivt gitt, og 2) du mener at du sitter på denne virkelighetens fasit.
Dette tyder på at du ikke er vitenskapelig skolert, bare har sterke meninger. Jeg finner det ikke verdt å gå inn i substansielle diskusjoner på et sånt grunnlag.
Ang ditt første innlegg, vurderer jeg det meste som en rad med overdrevne påstander.
Jeg valgte likevel å diskutere pkt 6. Her formidler jeg en vitenskapelig lesning av den økonomiske liberalismen, i dens kjerne. Det er ikke jeg som tolker liberalismen slik, men noen av det forrige århundrets fremste forskere. Har gitt deg en referanse til ei bok jeg har skrevet, du får lese den hvis du ønsker mer innsikt i resonnementet.
Utover det nevnte jeg at jeg har lest Ayn Rand. Hun er ingen stor tenker. Snarere befinner hun seg i en «pubertal» verden, der det meste er enten/eller, objektivt gitt og veldig enkelt. For meg er det umulig å forstå hvordan noe sånt kan tas på alvor.
Et lite ps! Jeg mente selvsagt ikke at folk må være vitenskapelig skolerte for å delta i diskusjoner, kun at fraværet av slik skolering kan lede til en for stor dose skråsikkerhet om komplekse tema 🙂
Denne diskusjonen har i stor grad handlet om min lille bisetning «liberalistiske former for regulering». At liberalisme iverksettes gjennom regulering og indirekte styringsteknikker, er veletablert kunnskap. Det handler ikke bare om juridiske reguleringer, men også incitamentordninger, styringsindikatorer, måle- og rapporteringssystem, ja, til og med økonomiske overføringer på gitte premisser. Nyliberalismen har økt de økonomiske mekanismenes makt gjennom en intensivering av slike styringsgrep, nasjonalt så vel som internasjonalt.
Til sammen kan dette framstilles som en omfattende re-regulering av samfunnslivet, langs helt andre spor enn tradisjonell sosialdemokratisk styring. Reguleringenes siktemål er at det etableres et frirom rundt den selvstyrende, velgende, nyttemaksimerende aktøren. I nyliberalismens form strekkes dette ekstra langt, ved at en arbeider for at stadig flere situasjoner og handlingsvalg omgjøres til økonomisk funderte valgsituasjoner.
Med dét avrunder jeg diskusjonen her inne 🙂
Det forholdsvis nye norske partiet med navnet Liberalistene (liberalistene.org) legger gjerne inn noen klargjøringer her, siden «liberalister» og «liberale» omtales forholdsvis mange ganger både i artikkel og kommentarer.
Egen posisjon: Liberalistene definerer seg selv som «konsekvent liberale», og bygger på det ideologiske grunnlaget som nå kalles klassisk liberal, den opprinnelige liberale retningen. Aristoteles, Thomas Aquinas, John Locke blant de mer kjente navnene, Jean-Baptiste Say (økonom) og Frederic Bastiat (politisk økonom), og senere tenkere innen den Østerrikske Økonomiske Skolen. Noen henter også betydelig inspirasjon fra Ayn Rand sin systematisering av klassiske liberale ideer og idealer.
Klassisk liberale var mot kongemakten, de arvelige privilegiene tilkjent samfunnets elite basert på blodsbånd. Som republikanere satt de til venstre for tronen, og på det tidspunktet i tid som høyre-venstre aksen senere ble definert satt de klassisk liberale til venstre for de som senere blir sosialistene. De som var mot kongens privilegier er «venstre», de «borgerlige» som støttet kongens styre er «høyre». Tenker man frem mot vår tid bør «konge/adel» byttes ut med «staten/politikere/byråkrater» for å forstå videreføring av klassisk liberal tenkning.
Høyre-venstre aksen har senere blitt uetterrettelig, ettersom den stadig blir omdefinert. Tidvis som en ren økonomisk akse (statlig økonomisk kontroll = venstre, individuell økonomisk frihet = høyre), men heller ikke en slik definisjon brukes konsekvent, og hva som «er» høyre eller venstre har en sterk tendens til å endres midt under diskusjonen, da de som hevder definisjonsmakt gjør det da det passer dem. Under dagens praksis er i realiteten «høyre» blitt «venstre» siden sin søppelkasse, der alt fra nazisme til kapitalisme settes i gapestokken til spott og spe. Å plassere Liberalistene på dagens politiske akse er umulig, og da man allikevel insisterer på en slik handling, blir resultatet nødvendigvis lite representativt i virkeligheten.
Ordet «liberal» ble annektert av den progressive (sosialistiske) bevegelsen for ca. 100 år siden, dette er mest markant gjennomført i engelsktalende land. Mange som mener seg å vite hva «liberal» er/betyr, overser denne splitten i bruken av ordet, som gjorde uttrykket «classical liberal» nødvendig å innføre på engelsk, for å markere ideologisk avstand mellom de opprinnelige liberale og de progressive som overtok det navnet. Sosialliberal er en annen variasjon over samme tema, men da mer som en reaksjon på den progressive bevegelsens fremvekst. Folk som ikke skiller mellom «liberal» på engelsk og andre europeiske språk, og/eller som ser sosialliberal som en legitim variant av klassisk liberal ideologi, kjenner ikke den opprinnelige/klassiske liberalismen godt nok. Hvis tvang (inkludert økonomisk) mot fredelige mennesker er en nødvendig del av ideologien så er det ikke (klassisk) liberalt.
«Nyliberalismen» har sitt utspring fra progressive sosialistiske «liberals», og sosial-«liberale» som bygger sin ideologi på systematisk statlig tvang mot fredelige individer. Av dette følger at ikke heller neoliberals eller nyliberale har noen tilknytning til klassisk liberal ideologi. Som Rudshaug inne på over er de tre førstnevnte ideologier variasjoner over sosialdemokrati(demokratisk sosialisme)/fascisme/korporativisme. Slike systemer har graderte forskjeller av mengde tvang og vold, men de er alle sammen basert på tvang og konstant trussel om vold. http://liberalistene.org/kunnskap/to-grunnleggende-ideologier/
Deregulering er ikke det samme som regulering. Et samfunn som tilkjenner individet, familien, lokalsamfunnet stadig mer autonomi dereguleres. Å kalle dette «regulering» på lik linje som systemer basert på tvang og vold er direkte feil.
Det vil ta for mer tid enn jeg kan ta nå for å markere dissens mot alt som jeg mener er unøyaktig fremstilt over, men forhåpentligvis får det jeg fikk tid til vist at Liberalistene i Norge er betydelige mer enn «blå anarkister», vi er minarkister som fremmer en rettsstat som søker å ivareta alle fredelige individers rett til fred fra andres tvang.
Jeg unnskylder Hammers uvitenhet, da han har fått det for seg at alt til «høyre» for sentrum er liberalisme og tror at Objektivisme/liberalisme er anarki.
«At liberalisme iverksettes gjennom regulering og indirekte styringsteknikker, er veletablert kunnskap.»
Når man leser ham, ser man klart at han ikke snakker om liberalisme, men om det som normalt omtales som høyreliberalt, og så blander han inn litt venstreliberalt også(nyliberalismen). Objektivismen/liberalismen avviser all tvang og vold, altså enhver form for statlig regulering. Bare stater driver med regulering – altså lover og forskrifter om alt tenkelig og utenkelig, gjerne hundretusenvis av ord for å regulere produksjon av kål. Takk til «eksperten»:-)
Info:
Ang Rudshaug siste kommentar, som ble sittende fast i systemet til i dag, så beklager jeg det – vet må innrømme jeg ikke vet hva som skjedde.
Den skulle altså vært publisert i går kveld.
Ok, jeg klarer ikke å dy meg for enda en kommentar 🙂
Objektivismens utgangspunkt er virkeligheten. Ethvert begrep må dannes ut fra denne virkeligheten, og begrepets innhold må justeres i takt med virkeligheten og vår kunnskap om denne.
Jeg formulerte en setning med utgangspunkt i praktisert virkelighet: For å skape rom for den frie handlingen, for å sikre at den utspiller seg på en nyttemaksimerende måte, har liberalister – på 1800-tallet så vel som i nyere tid – regulert handlingens omgivelser.
Med andre ord: liberalistisk virkelighet er forsøkt skapt gjennom en rekke reguleringer rundt den frie handlingen. Uansett hvor mye en forsøker å prate seg bort fra dette poenget, forblir det en realitet som har fulgt praktisert liberalisme, hele veien.
Hvis en inntar en objektivistisk posisjon, må en med andre ord si at visse styrings- og reguleringsgrep inngår i begrepet «liberalisme».
Den som reagerer med å si at dette er feil, fordi det ikke passer med idealer formulert i bøker, stiller seg i ideenes verden, dvs utenfor virkeligheten.
Hvilket ifølge objektivismen er en tankefeil.
ps! Dette var et tankeeksperiment. Jeg bekjenner meg ikke til objektivismen i vitenskapelig forstand, og avviser den som kilde til etablering av politiske posisjoner.
Mitt faglige perspektiv er at ingen ideologi eksisterer i rendyrket form. Ideologier er ikke ting som ligger på bakken, forut for den samfunnsmessige virkeligheten. Tvert imot oppstår, formes og utøves ideologiene i takt med samfunnets utvikling. Gjennom denne prosessen vil ulike individer spille inn varierte tanker og ideer, som over tid vil skape en betydelig variasjon.
Gitt dette kan hver ideologi best forstås som en sammensetning av komponenter, der noe er rimelig fast og derfor kan beskrives som en slags kjerne, mens andre elementer er bevegelige og del av pågående forhandlinger.. En effekt av dette er at det tidvis vil være overlapp og slektskap mellom helt ulike ideologier.
Noen mennesker lever vel med at virkeligheten er bevegelig og dermed kontinuerlig utfordrer våre forsøk på å fange den inn. Andre velger isteden å ta steget inn i en kontinuerlig kamp, f.eks ved å si «dette og kun dette er liberalisme, alt annet er grums fra andre ideologier».
En er selvsagt fri til å fremme slike påstander. Men en må da leve med at forskeren betrakter disse utsagnene som performative handlinger, i en pågående kamp om tingenes orden. På samme vis som min innledende tekst aldri var ment som en objektiv beskrivelse av virkeligheten, men som en verdibasert meningsytring, innrettet mot å påvirke samfunnsutviklingen.
“Objektivismens utgangspunkt er virkeligheten. Ethvert begrep må dannes ut fra denne virkeligheten, og begrepets innhold må justeres i takt med virkeligheten og vår kunnskap om denne.”
Korrekt tenkning
«Jeg formulerte en setning med utgangspunkt i praktisert virkelighet: For å skape rom for den frie handlingen, for å sikre at den utspiller seg på en nyttemaksimerende måte, har liberalister – på 1800-tallet så vel som i nyere tid – regulert handlingens omgivelser.”
Snakker du nå om Objektivist-/minarkist-liberalister eller korporativister? Sånt bør du avklare.
Det er språket og begrepene du sliter med å forholde deg presist til. Vi oppdaget jo at du snakket om korporativisme/fascisme/liberaldemokrati – altså blandingen av kapitalisme og sosialisme og at jeg snakket om minarki/Objektivisme(og det vi kaller liberalisme – ekstremen). Begge ideologier benytter begrepet regulering om statlig inngripen i økonomien og andre forhold, altså sosialismen i korporativisme. Kapitalisme-delen av korporativisme er nullregulering. Det eneste Objektivismen tar sikte på å regulere gjennom vold er initiering av vold. Igjen har du din helt private definisjon av begrepet regulering, der det overhodet ikke passer inn på, la oss kalle det minarki.
Det er ekstremt ullent – igjen begrepsmessig problematisk hos deg – å skrive «regulering av handlingens omgivelser». Det er sånn jeg forventer av folk som enten ikke vet hva de snakker om eller ikke tør å gå inn i problemstillingene, fordi de er ideologisk styrt og ikke virkelighetsorientert.
«Med andre ord: liberalistisk virkelighet er forsøkt skapt gjennom en rekke reguleringer rundt den frie handlingen. Uansett hvor mye en forsøker å prate seg bort fra dette poenget, forblir det en realitet som har fulgt praktisert liberalisme, hele veien.»
Hvis du hadde prestert å komme opp med ETT ENESTE EKSEMPEL på en regulering i minarkiet utover regulering av/lovgivning mot initiering av vold, så kunne vi diskutert mer meningsfyllt. Det burde være lett ettersom det i ditt hode eksisterer masse regulering i minarkiet.
«Hvis en inntar en objektivistisk posisjon, må en med andre ord si at visse styrings- og reguleringsgrep inngår i begrepet «liberalisme».»
Jaså? Visse reguleringsgrep? Godt du modererer deg. Men du er fortsatt milevis unna virkeligheten.
«Den som reagerer med å si at dette er feil, fordi det ikke passer med idealer formulert i bøker, stiller seg i ideenes verden, dvs utenfor virkeligheten.»
Feil. Hvis man etablerer en etikk og ikke følger den, så har jo handlingen intet med etikken å gjøre. Det er nokså enkel logikk, over i det banale. Kroneksemplet er crony-kapitalisme, der cronyene er i seng med korrupte politikere og betaler for å skaffe seg fordeler. For det første skal politikere under minarki ikke ha den slags makt. Minarkiet er altså ikke etablert og da kan man ikke skylde på kapitalisme, som er ikke-eksisterende i et slikt korporativistisk system. For det andre forbyr Objektivistisk etikk å begå kriminelle handlinger pga det aller mest sentrale: Langsiktig, rasjonell egeninteresse. Det er umulig under Objektivisme å tolke seg frem til at det er ok å korrumpere politikere for å skaffe seg fordeler.
Det du ikke forstår i denne sammenhengen er vannskillet mellom ideologi/følelser og virkelighet/Objektivisme. Objektivismen avviser at etikken etablert i tenkningen skal underkaste seg menneskets følerier, det er nettopp hele poenget med Objektivisme. Den skal være virkelighetsorientert, ikke følelsesorientert/irrasjonell. Den tar hensyn til alle levende veseners mest grunnleggende trang – å overleve og å arbeide for egen eksistens. Dette er ikke følerier, det er livet som standard, livet som den ytterste, øverste verdi. Det er komplett umulig for ethvert levende vesen å benekte at livet er deres ytterste verdi. Alle etiske systemer som ikke har livet høyt opp som verdi OG SAMTIDIG tenkningsmessig tar konsekvensen av at livet er ytterste verdi – vil måtte feile, slik de alle gjør.
Intet system eksisterer i et vakuum, men følger man ikke Objektivismen, nei da følger man den ikke og da skal den ikke ha skylda. Det er svært lett å følge Objektivismen, det gjør man simpelthen ved å avstå fra å initiere vold. Det er verdens enkleste tenkning. Årsaken til at det ikke fungerer er at det fordrer et høyt menneskesyn. Mennesket er stort sett misantroper, menneskefiender, de har ikke tillit til andre mennesker og må rane dem for å skaffe ressurser til sine egne prosjekter. Objektivister er filantroper, menneskevenner, og tenker at mennesket selv vet best og at det derfor ikke trenger å bli kontrollert(etikk) OG at kontrollen subsidiært er ødeleggende(praktisk virkelighet). Alle former for sosialisme/inngripen er både uetisk og ødeleggende i varierende grad.
Skal du forsøke å svare bør du være mer presis, komme med eksempler, holde deg unna private definisjoner, komme opp med et eksempel på en minarkistisk regulering utover regulering av voldsinitiering og begrunne hvorfor du evt mener at et etisk system kan bære ansvaret for handlinger som ikke følger av etikken presentert.
Det er virkelig ett fett for meg om jeg hører fra deg igjen eller ikke, jeg skriver for potensielt rasjonelle som måtte lese oss, mer enn jeg skriver for din del. Jeg avviser dialektikk og jobber for å påvise virkelighet.
Det er ikke så veldig interessant å diskutere med noen som reduserer virkelighetens tvetydige, omskiftelige realitet, der ideer og praksiser flyter over i og formes av hverandre, til en såkalt objektivisme som ikke er så mye mer enn «virkeligheten er det jeg definerer at den er» og «de som ser noe annet enn meg tenker feil». Det blir som å ha blikket stivt festet på et platonsk skyggespill, framfor å vende seg mot virkeligheten slik den faktisk utspiller seg 🙂
Om noen er interessert i hva jeg har skrevet om disse temaene, anbefales boka «Fra evig vekst til grønn politikk».
Her utleder jeg bl.a økologismen som ideologi, dog uten å gi den noen lukket definisjon. Som sagt; enhver ideologi bør forstås som noe som oppstår, formes, utøves og justeres i takt med samfunnets utvikling, i brytninger og samspill med andre ideologiske strømninger.
Med dette som utgangspunkt drøfter jeg rimelig grundig forholdet mellom økologisme og liberalisme. Jeg legger til grunn at de preges av tidvis store forskjeller, men forsøker likevel å drøfte muligheter for møtepunkt mellom dem.
Det er potensialet i dette møtepunktet jeg legger til grunn i teksten «Flere murer, mindre åpenhet?», f.eks ved å påpeke at det å forhandle fram ordninger for frihandel impliserer at det etableres et regulert rom rundt det økonomiske spillet (som potensielt kan utvikles videre i grønnere retning). I den grad det eksisterer en forestilling om en liberalistisk livsform som kan oppstå og opprettholdes helt ut av seg selv, er dette et uinteressant poeng her, ettersom det er langt unna den praktiske virkeligheten jeg skriver om.
“Det er ikke så veldig interessant å diskutere med noen som reduserer virkelighetens tvetydige, omskiftelige realitet, der ideer og praksiser flyter over i og formes av hverandre, til en såkalt objektivisme som ikke er så mye mer enn «virkeligheten er det jeg definerer at den er» og «de som ser noe annet enn meg tenker feil». Det blir som å ha blikket stivt festet på et latonsk skyggespill, framfor å vende seg mot virkeligheten slik den faktisk utspiller seg”
Fundamentet for tankefeilene dine ligger i den manglende konkretiseringen. Jeg har arrestert deg på et tyvetalls tankefeil, hvorav du har kommentert null. Istedet fortsetter du i generelle termer. Alt generelt i universet hviler på det spesifikke. Ingen kunnskap om det generelle før kunnskap om det spesifikke er etablert.
Objektivisme er ideen om å beskrive virkeligheten slik den er med objektive begreper. Altså en virkelighetsnær filosofi beskrevet med virkelighetsnære begreper. Dermed vil den være lett å angripe for enhver virkelighetsnær person med et minimum av evne til rasjonell tenkning. Likevel angriper du den uten å påpeke noe som helst konkret. En objektiv definisjon, altså en virkelighetsnær definisjon MÅ peke direkte tilbake på virkeligheten, den KAN IKKE være subjektiv, som du kritiserer den for. Dette er simpelthen ennå en tankefeil fra deg. Tankeuniverset du lever i er antagelig så fjernt fra virkeligheten at enhver virkelighetsnær ideologi umiddelbart fremstår som vrøvl for deg. Forståelig nok. Kulturmarxismen har festet grepet godt om vestlig filosofi, i tillegg til mange andre fundamentale filosofiske tankefeil, som feks den analytisk-syntetiske dikotomi – tankefeilen om et skille mellom det empiriske og det logiske.
«Om noen er interessert i hva jeg har skrevet om disse temaene, anbefales boka «Fra evig vekst til grønn politikk». Her utleder jeg bl.a økologismen som ideologi, dog uten å gi den noen lukket definisjon. Som sagt; enhver ideologi bør forstås som noe som oppstår, formes, utøves og justeres i takt med samfunnets utvikling, i brytninger og samspill med andre ideologiske strømninger.”
Økologi er økonomisk sett en type kommunisme versjon 2.0, etisk sett en ideologi om å ta vare på planeten på feil premisser. Målet til økologi er bærekraft, men metoden er destruksjon av menneskets fundament for overlevelse. Dypest sett er økologien svært menneskefiendtlig.
“Med dette som utgangspunkt drøfter jeg rimelig grundig forholdet mellom økologisme og liberalisme. Jeg legger til grunn at de preges av tidvis store forskjeller, men forsøker likevel å drøfte muligheter for møtepunkt mellom dem.”
Dersom vi definerer liberalisme som feks minarki eksisterer det overhodet ingen møtepunkter. Liberalisme = langsiktig, rasjonell egeninteresse med livet som ytterste verdi. Økologi har menneskelivet som fiende, der mennesket ødelegger naturen. Liberalisme har kapitalisme som økonomisk konsekvens, økologi har kommunisme som økonomisk konsekvens. Både økonomisk og etisk er de to diametralt forskjellige.
“Det er potensialet i dette møtepunktet jeg legger til grunn i teksten «Flere murer, mindre åpenhet?», f.eks ved å påpeke at det å forhandle fram ordninger for frihandel impliserer at det etableres et regulert rom rundt det økonomiske spillet (som potensielt kan utvikles videre i grønnere retning).»
Nå forstår jeg hvorfor du tviholdt på at regulering er naturlig for liberalisme(hvilket åpenbart er feil).
«I den grad det eksisterer en forestilling om en liberalistisk livsform som kan oppstå og opprettholdes helt ut av seg selv, er dette et uinteressant poeng her, ettersom det er langt unna den praktiske virkeligheten jeg skriver om.»
Ser du ironien i din beskrivelse av liberalismen som virkelighetsfjern praktisk sett, men din egen ideologi som virkelighetsnær? Jeg håper det for din skyld:-)
«The polemics … proceeds encased in privileges that he possesses in advance … authorizing him to wage war and making that struggle a just undertaking; the person he confronts is not a partner in the search for truth but an an enemy who is wrong … His final objective will [be] to bring about triumph … an obstacle to the search for the truth.»
I boka Ethics setter Michel Foucault ord på hvorfor polemisk kamp er bortkastet tid, når en heller kan være uenige og diskutere med folk som har noe mer enn fastspikrede svar å tilby til debatten.